Kategori: Livet

Me må ikkje miste sjela vår. Eg tenkjer ofte på indianaren som sit og ventar på at sjela også skal kome fram etter ei flyreise. I går hørte eg at nordmenn er blant verdas mest flygande folkeferd. Kva gjer det med oss som menneske å omgås so mange andre menneske? Å skifte klima og miljø fortare enn du rekk å seie universitetsbibliotekar – og ein annan dag var det snakk om mørkret (på radio). Mørkret som er i ferd med å bli borte fordi me stadig bygg ut, og bygg ut. Fleir og fleir kan ikkje lenger sjå Mjølkevegen frå sin eigen bustad. Gjennom årtusen har ein filosofert over eigen eksistens og begrensning mellom anna med utgongspunkt i det fantastiske synet ein klar stjernehimmel er. Me er små, universet er stort. Kvar vert det av perspektivet når alt me ser er vår eigen konstruerte kvardag?

Eg jaktar heile tida på smutthull, og no som våren kom, og sumaren er her, går eg ut i hagen. So langt ikkje all verda hageoppleving, men ein stad må ein bygut frå skauen starta. – og so, i timen frå klokka 09:00 i dag hadde eg ein avtale – og det viste seg at avtalen fant stad i ein nydeleg hage – ein av dei vakraste stadene eg nokonsinne har vore – beste tomta på Hauge (sitat frå eigaren). Jau, vakraste tomt og vakraste hage.

Min plan var etterpå å reise heim og arbeide med Osterøykoret si 100-årsmarkering i 2014 – men nei, eg klarte ikkje gå inn. Ein time i hagen fyrst. For å finne att sjela. Veit ikkje kvar eg gløymde ho. Men eg fann glimt av himmerike i ein gamal hage med godt selskap på Hauges beste tomt…

Jeg tenker på mye. Ofte surrer det godt oppi huet. Skramler omkring. (Kvasi-sitat fra Die Hard 4.0) Nå er det familie på alle kanter som er gjenstand for mye av surringa. Ulike liv. Svigerinne som bor i Qatar fikk aha-opplevelse på at alle folka rundt om på kloden lever sine egne, selvstendige liv, med egne tanker. «Det blir for mye å ta inn». Ja, enig. Det blir fullt. Skjønner godt at det renner over for noen. For meg handler det ofte om sortering. Sånn er jeg på et eller annet vis oppdratt. Veit ikke helt hvor i oppdragelsen det kom inn. Kanskje er det genetisk. I alle fall er sortering og systematisering ofte en vei ut. Eller en vei til å klare å holde noe på en armlengdes avstand. Slik at ikke alt ligger like langt framme i pannelappen. Noen ganger klarer jeg det ikke. Da ligger jeg halvvåken om natta mens planlegging av hvordan utfordringer surrer og går i huet. Tror egentlig jeg sover godt. Det er bare det at øyeblikkene med nattlig kverning i huet huskes så godt når morgenen kommer. Noen ganger er det bra. Da har alt løst seg i nattas mulm og mørke. Andre ganger blir det bare verre, gjør at alt sauser seg sammen. I løpet av mitt voksne liv (Fra jeg blei 18) har jeg blitt en film-avhengig. Elsker å se film. Elsker virkelighetsflukten. Ellers i livet er jeg til tider nesten helt hyperaktivt tilstede, og det blir vanskelig å skru av. Da er filmer utrolig deilig. Som en slags rus hvor jeg blir noen andre. Kjæresten min har noen ganger blitt en smule skeptisk på om det tipper over. Som f.eks. etter kinotur hvor jeg er nødt til å se meg sjøl i speilet for å få en bekreftelse på at jeg ikke er Bruce Willis eller Nicholas Cage. Ja, jeg lever meg skikkelig inn i filmer når jeg først tar dykket ned i andre liv. Den er en befrielse, og altså et avbrekk fra et hue på høygir. Bruker det noen ganger helt bevisst for å komme ned etter en aktiv kveld på jobb. Mitt dop. Går også til psykolog. Sjelden, men ja, en time i ny og ne. Synes det er verdt både tida og penga. Det var dagens drodl. Fikk anbefalt av en kollega for en tid tilbake å få meg blogg. Hun trodde kanskje det var mitt medium. Kanskje jeg kan få sortert litt her også….. Takk i så fall…. Hm….

Man hører mye om tidsklemmer. Ofte blir jeg provosert bare av ordet. Tidsklemme. Et ord skapt for å bortforklare hvordan vi har skapt det samfunnet vi lever i. For vi har valgt dette. Vi, menneskene. Kanskje ikke du har valgt alle aspekter ved samfunnet. Kanskje er det noen deler du heller skulle ønske bort. Sånn er det med meg. Epost er ett eksempel. Internett og epost. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne velge meg tilbake til tida før eposten fantes. Før alt og alle var tilgjengelig i en rasende fart. Her om dagen omtalte jeg meg sjøl og min familie som litt amish. Kjøkkenmaskin var det da snakk om. Hæ? Har dere ikke kjøkkenmaskin? Joda. Vi har en liten en, som jeg aldri bruker, kona bruker den av og til. Er ikke helt sikker på åssen den funker, og så har vi en stavmikser uten egen kolbe eller bolle, sånn at alt spruter til alle kanter om du bruker den i en litt for stor bolle. Kan sikkert bare kjøpe en kolbe på nærmeste jernvarehandel. (Kan man fremdeles si det, forresten?). Nei, når vi en sjelden gang lager dessert, er det hjulvisp som gjelder. Håndpiska eggedosis tar litt tid. – og så er det kanskje litt slitsomt… – men det er ikke jeg som har bedt om butikker som heter «Enklere liv». Hva med butikken «Latskap» eller «Syputerunderarmene»? Vi har valg. Selv i dagens turbotilværelse. Jeg sitter her og skriver på en mac og er litt overraska over at de ikke har gratis tilgjengelig internett på bowlingen hvor 11-åringen har bowlingbursdag og jeg er med i bakgrunnen, som sjåfør…

Nei, hva skjedde med meg? Når begynte jeg å forvente at de hadde gratis internett slik at jeg kunne gjøre hva jeg ville hvor som helst? – og hva i alle dager er det jeg vil? Lese epost? Ja. Samvittigheten gnager. Ulest epost. Orker ikke, har i løpet av de siste åra fått mer og mer avsmak mot eposten. Praktisk, ja, men hva skaper det av forventning til effektivitet, tilgjengelighet for ikke å si mengder med informasjon som man forventer at du, at jeg, skal lese oss gjennom. Interessant og/eller uinteressant. – og midt oppi dette er det jeg skriver nå et slags blogginnlegg som jeg tenker å poste så snart jeg får sjansen. Nei, jeg savner tida før jeg hadde mobil. Skrur den oftere og oftere av. Nekter å være med på jaget. Nekter å kalle noe jeg selv er en del av for tidsklemme. For i dette rike velstandslandet har de fleste av oss uendelig mange valgmuligheter.  – og en valgmulighet er å velge bort. Velge bort det som forventes av oss, som vi selv har skapt, som vi er en udiskutabel del av.  – men det er vanskelig. Enn så lenge leiter jeg etter å finne en balanse. Finne gode rutiner for at jeg skal kunne leve størsteparten av livet mitt i en tilstedeværelse som ikke er digital. Som ikke består av 0 og 1. Som består av fysisk tilstedeværelse. Fysiske opplevelser. Uten at jeg mates ubønnhørlig av inntrykk fra en stadig mer pumpende industri som jeg selv bidrar til. Pokker. Vanskelig dette her. Vi får se. Har satt i gang noen tiltak som jeg ivrer etter å gjennomføre. Av med mobil-lyden fra barna er henta til de er lagt er ett av dem. Prøver også å unngå at jeg sitter på mac’en når barna er våkne. I så fall skal det være fordi det er sammen med dem eller lignende. Har laga grenser for hvor lenge barna får bruke 0 og 1 om dagen. Samvittigheten gnager på uleste eposter, men livet blir rikere… blogg blogg…

– innlegget nedenfor er sendt til Osterøy kommune v/rådmann og ordfører
og var på trykk i lokalavisa Bygdanytt fredag 22.februar –

Å bygge et godt lokalmiljø er også samfunnsøkonomisk gunstig!

Behold Hauge skule, og bygg den ut med tiden!

Når man jakter på et sted å bo med familie, som jeg gjorde i perioden 2002 -2008, er en av faktorene man ser etter, hva slags struktur lokalsamfunnet har. En av de mest sentrale faktorene i et lokalmiljø er skolen og alt den fører med seg. Vi fant nettopp et slikt sted da vi i 2008 flytta til Hauge på Osterøy.

Hauge er et sted i vekst. Som også Norconsults rapport viser med sine prognoser, vil elevtallet på elever som sogner til Hauge skule stige. Dette skyldes i stor grad Loftåsfeltet som i avstand ligger nærmere Valestrand skule. Jeg kan ikke se at nedbetaling av Osterøybrua er tatt med i Norconsults prognose for økt folketall. Den vil evt. komme på toppen av dette.

På Valestrand skule står det i rapporten at elevtallet kan økes betraktelig. Norconsult skriver også om en av sine fem grunnleggende beregningselementer for elevtall ved skoler: «Ein svakheit ved denne metoden, er at den ikkje tek omsyn til skuleanlegga sin bygningsmessige struktur.»

Så vidt jeg har forstått er Valestrand skule bygget slik at det ikke er ideelt med en så stor økning som det ligger til grunn. (Iflg. samtale med skolens personale.) Beliggenheten til Valestrand skule gjør det også vanskelig å se for seg at den skal kunne bygges ut. Altså er grunnlaget for at alle elevene fra Loftås skal til Valestrand dårlig.

Hauge skules beliggenhet er, som Norconsult påpeker, sentral på Osterøy. Derfor foreslår de at skolebygget bygges om til barnehage. Beliggenheten til Hauge skule er meget god og har med få grep mulighet for å kunne bygges ut.

Hauge barnehage er helt ny, og har 4 avdelinger, hvorav 2 er i bruk pr 2013.

Skal du i tillegg bygge om Hauge skule til barnehage, vil man her få en «barnehagefabrikk» med to barnehager kloss på hverandre, med et veldig stort tall barnehagebarn.

Hvorfor flytta jeg nettopp til Osterøy? Jo, fordi jeg trodde at Osterøy kunne tilby noe annet enn byen. Ikke store oppbevaringsplasser for barn, men lokale barnehager og omtanke for lokalmiljøet.

Det samfunnsøkonomiske strekker seg langt ut over hva Norconsult har hatt mulighet til å ta i betraktning, som ene og alene har tatt for seg skolestruktur. Dette handler om samfunns-struktur, å bygge gode samfunn som er inviterende både for eksisterende og framtidig befolkning.

Jeg har siden jeg flytta til Osterøy reklamert høylytt for hvor fantastisk det er å flytte til Osterøy og samtidig ha nærhet til Bergen pga. arbeid og andre tilbud. Dersom familiefaktorene blir de samme som i Bergen, med store barnehager og store barneskoler, vil jeg ha større problemer med å se verdien i å markedsføre Osterøy på samme måte.

Vi må tenke langsiktig, ikke bare fram til 2030. Vi må tenke samfunnsøkonomisk og bærekraftig i lang tid framover dersom vi vil bygge et godt Osterøy for oss selv og framtida.

Jon Flydal Blichfeldt
Far til 3 barn, Hauge

Har me det for godt? Eg undrast. Er eg blant dei? Er me bortskjemde? For mykje tv. For lite praktisk kvardagsarbeid? For lite motstand? Klarar me å lære våre born at det finnes ei verd som ikkje er som google. Altså ei verd der ein er nøydd til å gjere noko for å få den informasjonen ein treng. Ikkje berre google i veg. På sølvfat ligg mykje informasjon. Utvald informasjon. Nokon sit, eg sit, mange sit og påverker korleis søkemotorane skal svara når ein freistar å finna det ein jaktar på. Musikant.no. Eg kapra ei god nettside. Nøgd med å finne mitt domene. Kanskje det tyder at fleir finn meg, for det handlar det om. Å bli sett. Alle skal sjå meg. Eller i alle fall nokon. I beste fall. Det er lenge sidan sist eg skreiv her på bloggen. Kvifor det? Har eg ikkje klart å skvise inn dette også i min kvardag? Eg sit på bussen no. Minusgrader i dag. Brukar bloggen som sjølvterapi. For å skrive dagbok høgt. Drodle om luksusproblem. Valfridom er påtrengjande. Eg har det godt når eg brukar tid og krefter på å skrive her. Gjere korte dypdykk i eigen refleksjon. Nei, attende til det praktiske; Eg har arbeidd med cd-innspeling i helga. Vart fysisk og psykisk sliten. På veg heim etter to dagar med 17 timer arbeid (jadda, inkludert pauser, men dirigenten arbeider ofte også i pausene…). På veg heim sat eg i bilen, utkjørt, men full av energi og klarar ikkje verken å høyre på musikk eller radio eller noko. Fullt i toppen. Eg kjende at noko var gale. Nei, var det det? Må ein fylle på med noko heile tida? Stille. Nei. Torsdag morgon førre veke på veg til arbeid gjekk eg nesten rett på ei dame, som nett som meg såg rett ned i sin mobil, men det var ein strålande morgon. Ja, er min konklusjon. Me har det godt. Kanskje for godt med alt som er tilgjengeleg. Me har for mykje valfridom og for mykje google. Til kamp mot maskinene!  Til kamp mot dei kjappe løysningane. Mot motstandslaus tv-titting. – men orkar eg ta kampen? Neppe. Vert nok tv i kveld óg…