Kategorier
Aktuelle temaer

Noe som stopper tida

Dirigentens tanker om repertoaret på årets adventskonserter med Ole Bull Kammerkor – med «noen» sidespor…

For snart 5 år sida starta jeg sammen med en liten gjeng det som i dag er Ole Bull Kammerkor. Etter en mildt sagt turbulent avslutning med det koret jeg var dirigent for i 10 år, Vokalensemblet Skrik, som jeg hadde fantastiske opplevelser med, skulle jeg få muligheten til å gjøre det jeg hadde lyst til, velge repertoar selv, uten demokratiske musikkutvalg, selv velge fra det klassiske repertoar jeg var vokst opp med og som alltid har stått mitt hjerte nært.

– og hvordan har det gått? Hvor er jeg nå i min luksuriøse eller kanskje jeg skal kalle det bortskjemte tilværelse?

De som kjenner meg godt, veit at jeg for snart 20 år sida, i år 2000, hadde en opplevelse som flytta hele opplevelsen min av hva min rolle er. Min rolle som musiker, som musikant, som kordirigent, som sinnsvakt priveligert født i ett av verdens rikeste land. Jeg fikk en spillejobb i en begravelse, der jeg for alvor fikk oppleve at jeg sjøl som person ikke betydde noe, men det at jeg fikk lov til å være tilstede som musiker og bidra til at noen gjennom ufattelig sorg, kunne fryse tida, kunne slippe alle sine tårer løs, kunne tillate seg å gå i oppløsning. Musikken var det forløsende. Før min opptreden, var det en anspent stemning der alle var ufattelig triste, men det hele var, ja, hva skal jeg si, uforløst. – og så måtte jeg ta meg sammen, gjøre jobben min. – og hele forsamlinga knakk sammen etter innslaget. Jeg klarte å gjennomføre jobben min, og knakk sammen sjøl etterpå. – men i alle dager siden, i snart 20 år, har jeg vært ekstremt ydmyk når det gjelder én ting: Hvor utrolig priveligert jeg er, og hvor uvesentlig jeg er, men samtidig så utrolig heldig jeg er, som kan gjøre en forskjell i folks liv gjennom musikken.  – men det er musikken som bringer oss sammen. Jeg gjør det jeg kan for å formidle og bidra til formidlinga.

Tilbake til kammerkoret som starta for snart 5 år sida. En av de tingene jeg tenkte på, var at jeg hadde gått meg lei av jule- og adventskonserter. Kanskje jeg kunne finne en måte å «slippe unna» på med det nye koret? Unngå advents- og julekonserter?

Tvert imot. På underlig vis er advents- og julekonsertene blitt årets høydepunkter. – også for meg. – for når går alle mulige folk på konsert? Jo, i jule- og adventstida. Kirker fylles til randen av folk som trenger et avbrekk i hverdagen. Et pusterom fra mas om alt fra plasthvaler til hvorfor vi har slutta å spise sauekjøtt.

–  og vi trenger det. Vi trenger pusterommet. Jeg er så utrolig priveligert som har en jobb som er å skape disse pusterommene i hverdagene til folk. Korsangere som samles hver uke for å synge sammen, for å skape musikk sammen, for å lage et glimt av magi. – og for meg kommer det små glimt av magi på nesten hver eneste øvelse jeg har. – med alle kor jeg er dirigent for. Når noe klaffer, når taket løfter seg litt ekstra når noe vi har jobba med en stund plutselig sitter, når den vanskelige melodien plutselig gir en mening ingen av oss har opplevd før.

Nå i adventstida er et av øyeblikkene der vi vil dele våre opplevelser med alle andre.

Så var det valget av repertoar. Er det en luksus å kunne velge repertoar selv? Joa, det er det, men det er også krevende. Det stiller krav. – for her skal det ikke bare være noe som gir meg en opplevelse. Det skal være noe som gir sangerne i koret en opplevelse – og det skal være noe som gir publikum en opplevelse.

Jeg har lært meg å verdsette at jeg i to av korene jeg er dirigent for, Bergen Mannskor og Osterøykoret, har demokratiske musikkutvalg der alle medlemmene av utvalget får sin likeverdige stemme, der ikke alt hviler på meg – og jeg prøver, selv om jeg synes det krevende, å stole på meg sjøl (ja, fremdeles i samråd med noen rådgivende sangere) når det skal velges repertoar til Ole Bull Kammerkor.

Programmet som presenteres i år av Ole Bull Kammerkor, har noen av de fineste sanger jeg veit om skrevet for kor til advent- og juletid. O magnum mysterium av Francis Poulenc. O store under… Den enkle folketonen No koma Guds englar arrangert av en jazzmusiker i en slags klassisk framtoning der du hører jazzens inspirasjon. Ave Maria av Franz Biebl for mannskor. En riktig klassisk sviske…ikke skrevet for juletida – men flott er den. Mary’s Song av Knut Nystedt for damekor – kanskje kveldens mest utfordrende verk tonalt, og heller egentlig ingen adventssang – men den har passasjer som er så nære i både tekst og tone at jeg på øvelse lurer på om jeg takler det når vi skal øve. – eller Ola Gjeilo sitt mektige arrangement av en av de mest erkeengelske carols, God Rest You Merry Gentlemen – som tar pusten fra deg. – eller vårt meditative gjensyn med Pavel Tsjesnokovs Spaseniye Sodelal – fra den russisk-ortodokse kirke, et verk som for alvor stopper tida. For mange er Carol of the Bells – en ukrainsk folketone som nå er kjent fra alt fra filmen Home Alone til bakgrunnsmusikk på alskens kjøpesentere. En av de aller enkleste sangene, den svenske Strålande jul, var det en av mine mest trofaste publikummere som sa at hun bare «må ha» hvert år. Ja, den står også på repertoaret i år. Min gamle medsanger, komponisten Ørjan Matre har laget et nydelig arrangement av en til nå mer ukjent versjon av Eit barn er født i Betlehem. – men etter Ørjans arrangement kommer den nok til å bli en del av vår tradisjon.

Stille nacht – slik jeg har sett den for meg i mitt indre…i et arr av Gustav Schreck.

Jeg kunne bare ha fortsatt og fortsatt. Det er rett og slett mye flott musikk på adventskonsertene. Jeg innrømmer det. – og jeg gleder meg til å dele det med publikum.

Jeg ser også fram til klassikeren Julaften med Bergen Mannskor og Anne Grete Preus Når himmelen faller ned med Osterøykoret. – og mye, mye mer – men dette skulle liksom være en presentasjon av repertoaret på årets adventskonserter med Ole Bull Kammerkor.

På adventskonsertene 14. desember kl. 15:00 og 18:00 med Ole Bull Kammerkor får du også høre
A hymn to the virgin – av Benjamin Britten
Susanni – av Richard Rodney Bennett
Ubi Caritas og Tota pulchra es – av Maurice Duruflé
Hodie Christus natus est – av Francis Poulenc
Vzglyani siuda – en russisk tradisjonell julesang
I denne søte juletid – i arr. av Trond Kverno
Deilig er jorden – i arr. av Thomas Beck
Den franske julesangen Les messages des Anges – som du tenker du har hørt før når du hører den…
Maria Durch ein Dornwald ging – i arr. av Günther Raphael
– og den spanske folketonen A la nanita nana – i et arr av Norman Luboff.

Velkommen til konserter med

Osterøykoret         5. desember kl. 18:00 i Hosanger kyrkje
                                   8. desember kl. 18:00 i Haus kyrkje
Billetter på ticketco.no

Ole Bull Kammerkor        14. desember kl. 15:00 og 18:00 i Mariakirken
Billetter på VIPPS: Ole Bull Kammerkor / #538869

Bergen Mannskor 12. desember kl. 19:00 i Mariakirken og 23. desember kl. 22:00 i Åsane gamle kirke. Billetter på ticketco.no

Vokalensemblet Skrik (neida, ikke med meg som dirigent, men med Christian Holter!) 18. desember kl. 20:00 i St Jakob kirke. Billetter på ticketco.no

God advent!

Jon

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Samfunn i endring

På utallige oppfordringer (eh, nei, er vel ikke helt sant, det… ?) legger jeg nå årets 17.mai-tale ut på her på bloggen. Du må huske at jeg er litt høytidelig i røsten når jeg står foran bunadskledde forsamlinger. Kunstpauser etter vind og vær og tilpasning av mikrofonavstand må også inn i bildet. – og litt smånervøsitet fordi årets tale blei holdt i Fotlandsvåg her på Osterøy, og der kjenner jeg ikke så mange. Da blir det litt ekstra spenning. En av mine korsangere sa han var fornøyd med at han alltid hadde klart å takke nei til å holde 17.mai-taler. Vel, nå har jeg holdt tale 4 ganger de 3 siste åra her på øyne, i forskjellige bygder. Kanskje det er nok nå. Det vil tida vise.

 

Kjære sambygdinger. Gratulerer med dagen!

17. mai markerer på mange måter et veiskille. Et veiskille i norsk historie. Et veiskille der 112 menn møttes og var med på å stake ut kursen for det vi i dag kaller Norge. – og Norge er mye. Norge er Fotlandsvåg. Norge er Ammerud og Stovner i Groruddalen i Oslo der jeg vokste opp. – men Norge er så mye mer enn det. Jeg tenker kanskje først og fremst at Norge er folka som bor her. Vi, vi som bor i dette langstrakte landet der fjordarmene sniker seg inn og fjellene stuper i fjordene. Vi som bor på forblåste plasser i kriker og kroker i kaldt og vått vær.

– og i likhet med Eidsvollsmennene har vi, vi som er her, du og jeg, vi har et ansvar for at generasjonene som kommer etter oss får gode liv. Mye har skjedd siden Eidsvoll i 1814 og selvstendigheten i 1905, men for første gang i mittliv, har jeg i året som har gått virkelig følelsen av å ha vært tilstede i en historisk hendelse. Det kan være vanskelig å oppdage at man er med på endringer akkurat mens de skjer, og det er bare ettertida vil vise om jeg hadde rett.

#metoo-sakene som har dukka opp i oktober 2017, først i USA, seinere i blant annet Sverige og så her i Norge, har satt søkelyset på hvordan vi behandler hverandre som medmennesker. For det er det handler om. Hva slags verden vil du at dine barn skal vokse opp i? Dine sønner, dine døtre?

Sjøl har jeg vært far i 16 år nå, og det er noen ting som er viktige for meg som jeg prøver å lære barna mine. En av disse tingene er å ha respekt for andre. Respekt for mangfoldet vi omgir oss med. – for vi er forskjellige. Nå i den digitale tidsalder, får jeg ofte et skrått smil når jeg forteller at jeg er frimerkesamler og at jeg var en aktiv brevskriver i mange år. Barna mine veit knapt nok hva et personlig, håndskrevet brev er. – men hvorfor trekker jeg fram min egen frimerkesamling. Jo, jeg har noe og gjør noe som kanskje ikke er like vanlig som mange andre. Jeg er meg sjøl, men jeg respekterer selvfølgelig også de som ikke samler på frimerker. Jeg snakker ikke nedlatende om dem eller til dem fordi de ikke samler på frimerker.

La meg hoppe tilbake til nasjonen Norge. Jeg har et litt dobbelt forhold til kongehuset og alt det representerer. Jeg synes det er problematisk at noen arver både yrke, tittel og livsstil, men samtidig ser jeg at kongehuset knytter oss sammen og jeg må innrømme at jeg er litt redd for hvordan landet ville sett ut om vi hadde kasta oss inn i presidentkampanjer og denslags. – for kongehuset er flinke til å ivareta sin rolle i Norge. Kong Harald holdt en av talene jeg virkelig setter høyest, i august 2016, og her skal jeg sitere vår konge, og nå er jeg tilbake igjen til dette med respekt og mangfoldighet, for hva sa kongen i talen sin: Han sa «Hva er Norge?» Jo, Norge er fremfor alt mennesker:  – og han sa Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Det sa kongen vår.

– men vi trenger stadige påminnelser om hvordan vi skal behandle hverandre med respekt. #metoo-kampanjen handler om grenser man ikke skal tråkke over. Den handler om respekten for hverandre som medmennesker.

– og jeg håper og drømmer, for jeg er en drømmer, jeg håper og drømmer om #metoo-kampanjen markerer et virkelig skille, ikke bare kvinner for som opplever overtramp av ulik karakter og alvorlighetsgrad, men for oss alle, at kampanjen får oss til å tenke oss om to ganger. Hvordan behandler vi våre medmennesker? I det store, i det lille. Alt du sier rundt kjøkkenbordet foran dine barn, bærer barna med seg videre. Våre barn speiler oss voksne, både på godt og vondt.

Vi er også alle barn av vår tid, og jeg håper og tror at den tida nå er inne i, i ettertida blir tida som huskes for respekt og medmennesklighet.

Det er en annen side ved denne respekten og medmenneskeligheten jeg også er opptatt av på en dag som 17.mai. Flere ganger gjennom livet har jeg kommet i prat med mennesker fra andre land, som opplever 17.mai i Norge for første gang i sitt liv. Først stiller de seg undrende over en hel nasjon som heiser flagget og jubler over sin egen nasjons fortreffelighet. Det kan, ved første øyekast, virke både nasjonalistisk i ordets verste forstand, og selvgodt. – men etter å ha opplevd hele dagen, ser de noe mer, de som opplever 17.mai i Norge for første gang. – for her er det ingen store militærparader. Det er ingen dag for å snakke nedsettende om andre. Det er barnas dag, det er dagen for is og pølser og sekkeløp og vakre klesdrakter.

– og det kan vi være stolte av. Vi kan være stolte av at vår 17.mai er en festdag for alle i landet Norge, landet med fjorder og fjell som vi er så glade i. For vi må få lov til å være stolte. – og her kommer en av de andre sidene ved respekten og mangfoldigheten jeg er opptatt av. Vær stolt av den duer. Lær dine barn rundt middagsbordet at de er gode nok. For respekt for andre er utrolig viktig, men din egen selvrespekt er også viktig. Tør å kaste janteloven vekk! Vær deg sjøl og vær stolt av det.

Tilbake igjen ved eget middagsbord og mine egne barn, er dette en side av livet som også handler om respekt. Det handler ikke om at man er bedre enn andre. Det handler ikke om at man skal sette seg på sin høye hest. Nei, det handler om at man er like mye verdt. Dine egne interesser, enten du er frimerkesamler eller om du elsker Vikingarna, er du like mye verdt.

Jeg hadde en rar opplevelse rett før jeg flytta til Osterøy for litt over 10 år sida. Min kjæreste hadde aldri vært her før, og jeg hadde bare hatt én spillejobb i Hamrekirka før vi fant drømmestedet vårt her på øya. Så jeg tenkte…. kjenner jeg noen fra Osterøy? Jeg kom på to personer, og ringte dem og spurte om de kunne fortelle meg noe om Osterøy. – og helt uavhengig av hverandre svarte de akkurat det samme. «Osterøy har veldig lavt utdanningsnivå.» Nå, ti år seinere, synes jeg fremdeles svaret er rart. – for hvorfor svarte de det? Sier det noe om de som bor her, hva slags miljø det er eller folka som bor her?

I alle disse 10 åra har dette svaret blitt liggende som en slags utforløst gåte. – og så har jeg begynt å tenke. Tenke på janteloven. «Du skal ikke tro du er klokere enn oss.» heter det i Janteloven. Hva tenkte mine to venner fra Osterøy? Tenkte de at jeg måtte bo et sted der folk har høy utdanning? Gjør dine høye utdannelse deg til noe bedre enn andre? Svaret er rungende NEI. Ja, en utdannelse med høyere universitetsgrad gir deg kanskje dypere forståelse innenfor et fag, den gir deg lærdom du kan bringe videre innenfor et emne, men den gjør ingentingmed hva du er verdt som menneske. Den sier ingenting om 150 års solid metallindustritradisjon på Osterøy. Den sier ingenting om gresset på Havråtunet eller brakjekledde låver.

Jeg gjør det jeg kan for å lære mine barn at de skal være stolte av hvem de sjøl er, hvor de kommer fra og alt det mangfoldet som også Osterøy og Norge har. De skal være stolte og de skal behandle sine medmennsker med respekt.

Før jeg avrunder dagens tale, må jeg fortelle kort om min nyoppdagede Osterøyhistorie, for en av tinga jeg synes er litt morro og som gjør meg stolt, er både at jeg lever og bor her på Osterøy, men også familien min og tradisjoner fra både farsslekt og morsslekt. Hvis du spoler noen minutter tilbake, husker du kanskje at jeg sa jeg hadde bodd her på øya i litt over ti år. – men nå nylig fikk jeg nettopp vite om en gravstøtte som ligger skjult i gresset rett ved Hosanger kirke. – og jaggu har det ikke bodd en Blichfeldt her ført. Da den nåværende Hosanger kirke var 2 år gammel, i 1798, var det en Blichfeldt langt ute i slekta mi som var prest i Hosanger kirke. Plutselig fikk jeg spor av røtter på Osterøy jeg også.

Mauren – av Inger Hagerup

 

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

 

Gratulerer med dagen!

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Tør du bruke ordet «kunst» om det du sjøl gjør som kordirigent? Ærefrykten i å møte Frank Martins messe for dobbeltkor…

For snart tjue år sida, mens jeg var student på Griegakademiet var jeg på konsert i Logen i Bergen. Konserten var del av den store, årlige konkurransen for klassiske musikere der en kan få støtte over lengre tid, noen år eller så. Jeg husker ikke nøyaktig hvilken ordning det var, men det er ikke så nøye.

Konserten var fin den, men den ga meg ikke noe mer enn akkurat det; en helt grei konsert.

Etter konserten skulle juryen samle seg og så offentliggjøre resultatet litt seinere på dagen. Jeg var opptatt etter konserten og hadde ikke anledning til å høre resultatet, men blei jo litt nysgjerrig på hvem som vant.

– og seinere samme kveld traff jeg et av jurymedlemmene i gangen på Griegakademiet. Hun var professor der. «Hvem vant?» «Ja, hvem vant?» Først spurte jeg og hun slang spørsmålet i retur. Jeg trakk på det, tenkte meg nøye om, begynte å beskrive de ulike musikerne for å gjøre meg opp en mening, men det var litt vanskelig. «Ikke vær redd for å bruke ordet,» sa professoren. Jeg blei et levende spørsmålstegn. «Du må tørre å si kunst.»

– og så tenkte jeg om en ny runde, og til min egen store overraskelse klarte professoren å lure resultatet ut av meg: Det var ingen som vant dette året. Prisen blei ikke delt ut. De var flinke musikere alle sammen, men ingen hadde det lille ekstra. Ingen ga den følelsen som gjør at du blir løfta opp over det tekniske vidunderet. Det de gjorde, var ikke «kunst,» var professorens mantra. – og jeg var enig. Det var jo det jeg konkluderte med, eller var det egentlig jeg som hadde konkludert? Professoren gikk og jeg blei stående igjen med en slags ærefrykt. – for hvem er jeg til å sjøl å bli musiker, sjøl å være en som kaller seg kunstner, en som jobber fram mot noe som skal presenteres for et publikum med mål om å gi publikum en opplevelse som gjør en forskjell i livene deres.

– for det er målet…

Det er fortsatt målet mitt som musiker, som kunstner. Målet er å nå inn til noen, gjøre noe som gjør at de får opplevelser de ikke klarer å beskrive med ord, men som gjør livet deres rikere. Jeg har både sangerne i korene jeg dirigerer og publikum som målgruppe.

– og jeg blir fylt av ærefrykt. Store navn, store komponister. Verk som nettopp har gitt meg den følelsen jeg jakter på at andre også skal få oppleve.

Nå nærmer det seg første jeg gang jeg sjøl skal få oppleve et av disse musikkverkene som dirigent. Frank Martins messe for dobbeltkor var det Ragnar Rasmussen, en av mine viktigste lærere, som gjorde meg kjent med gjennom Kammerkoret Saga, et kor som bare eksisterte i 6 innholdsrike år.

Det er et verk som jeg stadig finner nye elementer i. Det er en slags romantisk verk, samtidig ikke. – og etter 20 år som kordirigent, er denne messen et av verkene som stadig dukker opp igjen i min bevissthet. Den ga meg den gang for rundt 15 år sida noe jeg ikke kan sette ord på, noe som er høyst tilstede i meg hver dag, og som bidrar til at jeg har et ønske om å være med på å skape musikk, skape kunst, helst hver eneste dag.

Jeg får skrive som de gjør i Bergens Tidende, jeg kommer med «Dagens anbefaling», sjøl om det kanskje blir litt vel kommersialiserende for hva jeg egentlig kjenner meg komfortabel med på denne bloggen:

Dagens anbefaling:

Frank Martins messe for dobbeltkor
m/ Ole Bull Kammerkor og Kammerkoret Aurum

Du har to sjanser:

  • 21. april i Ilen kirke i Trondheim kl. 19:30
  • 28. april i Johanneskirken i Bergen kl. 19:30

På konserten i Bergen er det jeg som er dirigent for konsertens hovedverk: Frank Martins messe for dobbeltkor. Jeg gleder meg – og er litt spent.

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Kvinnedagen

I går var det kvinnedagen. Stadig nødvendig, dessverre. Akkurat det å ha en sånn dag, har jeg alltid hatt et litt ambivalent forhold til, og det er bare fordi mange går rundt og sier «gratulerer med dagen».  Jeg har gått i tog i mange år og det er vel først og fremst livets tilfeldigheter som gjør at jeg ikke har gått i tog på den del år nå. Fokuset og innholdet er bra, men det å bruke dagen til å si «gratulerer med dagen,» er jeg usikker på om har den rette effekten. For meg blir det litt som å ha fokus på mobbing på skolen. Da kan konsekvensen fort bli som jeg hørte er skjedd med kvinnedagen i Russland, der dagen er blitt en dag der menn kjøper blomster til sine koner nå. De kjemper ikke for likelønn og likebehandling denne dagen, de gir en blomst til noen de er glade i, som forsåvidt er hyggelig, men undergraver man samtidig det viktige og alvorlige, nemlig at samfunnet ikke klarer å gjøre om på gammelt patriarkalsk fokus, der kvinnedominerte yrker som krever like mye utdanning og arbeid gir mindre lønn enn tilsvarende mannsdominerte yrker.

For meg er kvinnedagen viktig, men det blir for meg parodisk når NRK nok en gang klarer å lage en sak jeg så på 21-nyhetene i går der de spør en gruppe tilfeldige menn på gata hvilken kvinne som betyr mest for dem og tilbyr dem å sende en hilsen gjennom skjermen. Det kan jo være hyggelig med en hilsen, men det er 364 andre dager i året man heller burde sende slike hilsener, det er 365 dager i året man burde hilse til dem man er glad i og gratulere dem med dagen eller overraske dem med blomster.

I disse #metoo-tider vil jeg tro det er flere enn meg som har gått runder meg seg sjøl. I år har jeg jobba 20 år som kordirigent. Som kordirigent er du leder for en gruppe mennesker, og jeg har mange, mange ganger gått runder både med kolleger, venner, familie og meg sjøl der jeg har gjort mitt beste for å løfte blikket. Hvilken rolle har jeg som leder? Hvilken makt har jeg som leder? For meg som kordirigent for korsangere som har dette som hobby, og altså velger å komme på øvelse hver eneste uke, blir jeg også både ydmyk og litt redd når jeg tenker på at de velger å bli ledet av meg, gjennom musikalske opplevelser. Det er jo selvsagt ikke nødvendigvis meg personlig som er grunnen til at de vil være med i koret. Det kan være musikalske og sosiale årsaker. Likevel. De kommer igjen uke etter uke, noen ganger mange ganger på ei uke.

– og så, oppi alle disse tankene, som jeg har drodlet med i alle år om mitt lederansvar og min lederrolle, kom #metoo-kampanjen. – og jeg fikk et nytt behov for å se på min rolle. Har jeg misbrukt rollen min på noe vis? Har jeg gjort ting som i ubetenksomhet har vært sårende eller krenkende sett med #metoo-øyne? Som kunstner, kordirigent, medmennske og engasjert formidler gjør jeg mye for at sangerne skal finne sitt musikalske fokus gjennom å gi av seg sjøl. Jeg har derfor gitt mange direkte blikk til sangere, jaktet på hvordan vi sammen skal klare å finne en kjerne av noe direkte og personlig vi sammen kan overføre til musikken.

– og da, i det øyeblikket der jeg så godt jeg kan krever av mine sangere at de skal gi av seg sjøl, da bruker jeg min «makt». Jeg gjør det bevisst og med viten og vilje, men jeg klarer ikke finne steder i mine 20 år der jeg har trådt over grensen. #metoo-grensen. Jeg har ikke funnet øyeblikk eller måter som ikke er passende, som de sier i avisa. – men jeg har vært redd de siste månedene, redd for at jeg har misbrukt den tilliten mine korsangere viser meg. – og jeg veit jo at hukommelsen er selektiv. Hvordan jeg husker og oppfatter noe, oppfattes ikke nødvendigvis likt av andre. Det har jeg mange ganger fått erfare. Konklusjonen min så langt er at jeg ikke må sulle meg inn i bekymring. Jeg må leve livet, gjøre så godt lille jeg (sitat svigerfar) kan gjøre, gjøre mitt ytterste for å være en ålreit fyr som bidrar med mitt gjennom et liv i korsang.

Så kom kvinnedagen i går. #metoo var fokus i store deler av verden. Det er viktig. Det er riktig. – og jeg drømmer om at vi en dag får se en dag da kvinnedagen ikke er nødvendig. Dessverre tror jeg det langt fram til vi kanskje opplever et samfunn som virkelig har tatt likeverd inn i alle sider ved livene vi lever. Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig.

– men i dag vil jeg gratulere alle med dagen. Kvinner og menn. For i dag er det en annen dag, en hverdag. Dagen i dag er én av 365 dager der vi bør tenke på dem vi er glade i, gi dem den oppmerksomheten de fortjener. – og det er nok en dag der vi bør kjempe for at alle mennesker blir behandlet med lik respekt og likeverd. – med håp om en framtid der verken #metoo-kampanjer eller egne dager for kvinner er nødvendig.

Gratulerer med dagen!

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Et liv fylt av språk…

Ungarsk                                Tysk                           Islandsk                                Kirkeslavisk

 

Svensk                      Italiensk                                Baskisk                          Polsk                       Dansk

 

Latin                      Norsk                          Fransk                       Engelsk                       Nederlandsk

 

Den sveitsiske kordirigenten Mario Fontana hadde som mål at alle som var innom som sangere i hans kor skulle få oppleve mange språk…

Språklig forståelse og opplevelse som vei inn til nye kulturer.

I Ole Bull Kammerkor har vi i snart tre år utfordret oss selv på mange språk. – og for å forstå språkenes egenart bruker vi mennesker fra ulike land for å snakke for oss. Vi undersøker hvordan språket klinger når folk som er derfra snakker språket.

– og i koret viser det seg også at en stor variasjon i språklig bakgrunn. Blant sangerne hadde vi ei som var fransk som hjalp oss da vi jobba med fransk musikk. Vi henta inn en som hadde baskisk som sitt morsmål når vi skulle synge på baskisk. Vi har ei tysk jente i koret som hjelper oss med tysken og minst to i koret behersker litt italiensk, og så i høst, når vi så skulle starte med russisk, kom det jaggu en fram fra bassrekka og sa at «Jeg har mellomfag russisk.»

Tirsdag kveld toppet vi det kirkeslaviske og russiske med fint besøk på øvelsen av en den ortodokse fader Dmytro Ostanin, som kom for å gi oss enda et språklig løft.

Vi åpner stadig nye dører og oppdager hva som finnes bak og skaper nye bekjentskaper.

Korets styreleder er sågar svensk med ungarsk opphav og traff sin tyske mann i Geiranger (der mitt navn Flydal stammer fra) og de har sitt eget firma som leverer språktjenster for næringslivet.

Selv kommer jeg fra en familie der mamma, med norsk som morsmål snakker flytende rumensk, spansk og fransk, mormor hadde tysk som morsmål, men vokste opp i polen og snakket fransk med min morfar fra Sunnmøre. Han var professor i romansk filologi og behersket både latin, gresk og fransk, for å nevne noe.

For meg, som kordirigent, er det mangfoldige lyduniverset i de ulike språkene spennende og utfordrende og jeg inviterer mine sangere med meg på stadig nye språklige reiser.

Denne helga skal vi til pers med bl.a. kirkeslavisk og russisk når vi inviterer til adventskonserter som er delt på midten mellom norsk julemusikk og musikk fra den russisk-ortodokse kirke.

Jeg gleder meg.

OBK_O12_plakat_A3 2

Kategorier
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Uendeleg trist

Eg er så uendeleg trist.

Inni meg er det eit sår som ikkje gror.

Eg undrast om det er mogleg å fiksa det?

Det var den historia om kvalen.

Historia om oss menneske.

Om oss menneske som lever på denne kloden som om heile kloden var….berre vår.

Berre min, berre mitt.

Eg likar ikkje formaningar.

Eg likar ikkje folk som meiner at dei på generelt grunnlag veit betre enn andre.

Eg slit med å finna ut kva eg skal gjere.

No har eg ei lita rolle i eit politisk parti.

Eit parti der ein tenkjer på jorda vår.

På dei som kjem etter oss.

I går gjekk eg inn og delte eit trist bilete.

Bilete av den typen ingen vil sjå.

Ein kval med meir enn 30 posar i magen.

Ein stranda kval.

Ein open kval.

Gode menneske freista å hjelpa kvalen ut att i havet.

Ein gong.

To gongar.

Kvalen stranda.

Kvalen stranda.

Kva var gale med kvalen?

Kvifor ville han ikkje ut att i havet?

So vart han avliva.

Inni kvalen ligg spor av menneske.

Spor av menneske.

Kva spor skal vera etter deg?

Eg leitar etter skjønnhet.

Eg leitar etter trøyst.

So kjem eg i hug tre enkle minutt.

So koblar eg desse med ein kval.

No vert desse tre minutta satt saman til eit bilete eg ikkje klarar sleppe.

Eg er så uendeleg trist.

Kategorier
Aktuelle temaer

Der røyk Olden også

Så vidt jeg har fått med meg hittil selger nå Rema på Osterøy ikke Tysse brød laga på Osterøy, Rema i Drammen tatt ut de fleste Aas-produkter, som altså er brygget i Drammen. Rema i Sogn skal ikke selge syltetøy fra Lerum, fra Sogn, Kaupanger. Rema i Tromsø skal slutte å selge produkter fra Mack som produseres i Tromsø. – og dette er på en måte bare en topp av det hele.

For en ting er at det virker helt skrullete og mot all fornuft å slutte å ha et bredt utvalg av lokale produkter, noe som i et miljø- og samfunnsperspektiv ville ha vært fornuftig. Det betyr selvsagt også at de samme produktene, produkter med, så vidt jeg veit, norske eiere, lokale arbeidsplasser, forsvinner i en eller annen forstand fra alskens Remabutikker over hele landet.

Rema har altså bestemt seg for å bidra til at Norge blir et fattigere land når det gjelder utvalg, en lavere satsning på norske arbeidsplasser, mindre hensyn til kortreist mat og mindre respekt for norske tradisjoner. Dette kommer på toppen av at det generelle utvalget også blir mindre og mindre. I likhet med stadig flere vil jeg nå tenke meg om sju ganger før jeg handler på Rema igjen.

Jeg har i mange år vært lei meg fordi de store kjedene tar over for den gamle «landhandelen» som vi til og med hadde med lokale Olimb på Ammerud da jeg var liten. Nå er det gått for langt. Jeg håper folk ser sin forbrukermakt og virkelig bruker den. Bruk huet så godt du kan når du handler selv om det kan være krevende i en jungel full av tilsynelatende gode intensjoner.

Jeg møtte det samme i bokindustrien da jeg for mange år sida flytta til Bergen og skulle kjøpe en gave til en eller annen, en av mine favoritter, en novellesamling av Roald Dahl. Jeg gikk en tur innom de store bokhandlene i Bergen. Store butikker. Tilsynelatende mange bøker. Ingen hadde. Jeg gikk og gikk, spurte og spurte. Så var jeg kort etter på ferie hjemme og den gangen var Grorud bok & papir på Grorud senter ikke en del av noen av kjedene, og det viste seg at de styrte etter eget hode. De hadde ikke ingen overstyring som sa at «Dere må ha 70 stk av den nye boka til xxx». Nei, de hadde få, til og med bare ett eksemplar av en rekke bøker, så utvalget var helt enormt i den lille butikken. «Et lite øyeblikk,» sa dama i butikken, og gikk i en skuff baki butikken og fant en novellesamling skrevet av Roald Dahl.

Ja, det var noe som var bedre før…

Kategorier
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Å være eller ikke være…

Nå har jeg vært medlem av både formannskapet og heradsstyret på Osterøy ett år. Fremdeles uten mål om noen politisk karriere. Det både er og var kun én ting som har motivert meg til dette arbeidet: Kampen for at planeten vi bor på også skal være beboelig og levedyktig for framtidige generasjoner. – men hva betyr dette? Betyr det at jeg mener at vi ikke tar vare på den godt nok pr dags dato? Ja, det betyr det. I aller største grad. Det betyr at jeg virkelig mener vi skal ta inn over oss hva som skjer og hvordan vår luksuriøse livsførsel rammer andre enn oss sjøl. Den rammer folk som ikke har så mange penger som oss. Den rammer oss alle gjennom endringer i klimaet, enten det handler om mer ustabilt vær, polene som smelter, vann som stiger, klodens biodiversitet (mangfoldet av arter på jorda) som også rammer oss direkte. Oss mennesker. Dette tror jeg, og jeg har trodd det lenge. Da Silje og jeg kjøpte el-bil for 13 år sida var det ekstremsport. Det er det ikke lenger. Skeptikere bombarderer oss fremdeles med argumenter om at ”el-bil er heller ikke miljøvennlig”. Verken å produsere eller å drive. Nei. Det er den ikke. Den er ikke løsningen. – men for meg handler dette om å gjøre det lille jeg kan. Trekke noe i en retning der en gjør det en kan for at det skal vri seg i riktig retning på tross av at det kan være vanskelig å finne de riktige løsningene underveis.

Jeg har hatt en flott opplevelse i helga som dommer under korkonkurransen KoriNT-cup i Steinkjer, men opplevde der igjen det samme som jeg har opplevd før og som byråd for miljø- og samferdsel i Oslo gjorde da hun toget til Barcelona med kjæresten. For hvordan reiste jeg fra Osterøy til Steinkjer? Jo, med tog. – og det gikk ikke upåaktet hen i spøkende tonelag under korkonkurransen i Steinkjer.

– men hvorfor tar du tog? Din reise vil jo ikke virke inn på klimaet. Flyet går jo uansett. – og strømmen som toget bruker er jo ikke bare miljøvennlig.

Nei. Å reise krever energi. Det er helt riktig. – og jeg tror ikke noen fly blei kansellert bare på grunn av meg aleine, men nå kommer endelig poenget.

Jeg må gjøre det jeg kan, og for meg er det ikke ekstremt i noen retning å gjøre det jeg kan for å bidra, for å sette standarden jeg mener vi må leve etter om vi faktisk tror at verden lar seg påvirke, for å statuere et eksempel på at ”det går an”. Det går an å toge fra Arna til Oslo, fra Oslo til Trondheim, fra Trondheim til Steinkjer – og hjem igjen. Dersom jeg virkelig tror at det er vi mennesker som påvirker jorda i en retning som ikke er god for framtidige generasjoner, kan jeg ikke vente på at politikere (jadda, veit at jeg er blant dem nå…) vedtar å legge ned flytrafikken.

Vi må gjøre vårt. Jeg sover på toget, jeg jobber på toget, leser på toget, hører på musikk og ser på snøen ut av vinduet. Observerer minus ni på Dovre akkurat nå.

Ja, dersom jeg tror at vi mennesker er med på å gjøre jorda til et sted det blir stadig vanskeligere å bo, må jeg gjøre hva jeg kan med mine små, små skritt i en retning jeg nå ser at stadig flere tar.

Da jeg i formannskapet tidligere i år foreslo at vi skulle jobbe for miljøsertifisering i kommunen, tittet flere fra formannskapet spørrende på meg. Hva er dette? Miljøfyrtårn?

Nei, vi er ikke ekstreme lenger, og det er ikke alle sider ved det å få en miljøfyrtårnsertifisering som er de enkleste, men for meg handler dette om at når mine dager er talte her på jorda, vil jeg kunne si at ja, jeg har gjort en innsats. Ja, jeg kunne sikkert ha gjort mer, men nei, min påstand er nå at det er ikke ekstremt å ta toget fra Arna til Steinkjer. Det som er ekstremt, er å velge fly igjen og igjen og igjen, enten det er i jobb- eller feriesammenheng når all faktakunnskap tilsier at fly er en av de verste forurensningskildene vi har og det bidrar til at framtidige generasjoner ikke får nyte kloden som oss. Vil du være generasjonen som ”visste alt, men valgte å ignorere det”? Det vil ikke jeg.

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å bli fanatisk eller svartmalende, for det tror jeg ikke noe på. Det jeg tror på, er at mange mennesker tilsammen kan gjøre en forskjell og at vi som bor her i Norge har sjansen til å gjøre vårt.

Derfor blei jeg for ett år sida politiker. På mitt lille vis prøver jeg å sette miljøet på dagsorden. For mine barn, for andre i verden.

– og ja, om du fremdeles tenker på den lange togturen min: Selvfølgelig gjør jeg det også fordi jeg håper noen leser det og kanskje en gang eller to velger tog foran fly, velger en mindre flytur. Tilsammen er vi mange…

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

17.mai-tale 2016

17.mai-tale 2016

Først, før du leser dette, må jeg fortelle at ja, jeg holdt talen to ganger. Må jo innrømme at det er hyggelig å bli spurt om en vil holde tale. Blei spurt av 17.mai-komiteen på Tysse allerede i fjor, 17.mai 2015, men da skulle jeg til Finland. Så spurte de igjen – og mens jeg skulle tenke på det, fikk jeg også spørsmål fra den bygda jeg sjøl bor i, Haugebygda, og holde 17.mai-tale på Hauge skule. – og det er jo også litt ekstra stas å få holde tale der man bor. Så jeg tenkte at ja, det får stå sin prøve. Jeg står for det jeg sa og håper noen både hadde og kan ha glede av det.

Sist, men ikke minst: Her på Osterøyne er det litt anderledes når det gjelder taler enn det jeg var vant med i tigerstaden. Ingen tale ute med vind i håret, nei her sitter de voksne på stoler (- og noen få barn som ikke er ute og kaster hestesko akkurat da) og lytter til årets taler. Så settinga blir litt anderledes. Den er jo skrevet for å sies, med innlevelse og denslags, så det må også taes med i betraktninga – tok tida på 17 minutter, men jeg drister meg likevel til å legge den ut for lesing. Lykke til og god fornøylse.

 

Kjære sambygdinger!

Gratulerer med dagen. Jeg tenkte jeg måtte starte med å la en østlending kalle oss for sambygdinger, for jeg tenker at det er det vi er. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde vi en veldig entusiastisk rådgiver og sosiallærer på skolen. Hun åpna en tale, på den første av de årlige Ammerud-dagene med. Kjære Ammerudianere. Vi lo litt, og ordet ammerudianere har vel egentlig aldri slått an, men likevel så har det festa seg. I alle fall hos meg. Jakta på felles identitet var virkelig en jakt, men for meg en positiv jakt, og den var en felles jakt, for på Ammerud vokste jeg opp med et stort miljø med både første – og andregenerasjons pakistanere og vietnamesere, for å nevne noen. For oss var det en selvfølge med folk fra mange land.

Nå har jeg vært ostring i litt over åtte år, og vestlending i snart 20 år. Jeg hadde en morsom opplevelse da jeg var tilbake på ferie på Ammerud, som altså ligger i Groruddalen på Oslos østkant. Vel, jeg var tilbake på ferie, og da hadde jeg bodd her på vestlandet i en fem-seks år og traff en gammel klassekamerat. Vi prater litt løst og fast: Åssen går’e med deg? Hvor bor du hen? Ja, han bodde nå på Ammerud, han. Er du fortsatt i Bergen? Ja, men når kommer du hjem igjen, da? – og jeg blei et levende spørsmålstegn. Hjem igjen? Ja, jeg bor nå i Bergen. Ja, det er jo her du er fra, sier han med stor tyngde. Da slo det meg, som det slår meg nå når jeg regner meg som ostring, at jaggu kan man slå rot mange plasser, og det er utrolig viktig for sin egen selvfølelse at man føler og kjenner tilhørighet. Denne kameraten som spurte meg, han var nemlig født i Vietnam og bodde på Ammerud med sine vietnamesiske foreldre – men Ammerud, det var hjemme. For meg er allerede Osterøy blitt hjemme. Jeg snakker også om Ammerud som hjemme. Foreldra mine bor der fremdeles, men jeg bor her. Med min familie, mine barn, min kjære Silje.

Ja, hvor skulle jeg egentlig. Jo, I dag er det nasjonaldagen vår, og i norsk tradisjon er nasjonaldagen en viktig dag for markering av felles identitet. Identitet kan være utrolig mye forskjellig. Vi er stolte av landet vårt. Det skal vi få lov til å være, uten at vi setter oss sjøl over andre av den grunn. – og vi bør være stolte av øya vår – eller øyne – da heite jo øyne. Det er ikke blitt mye ostring i dialekta mi… Vi bør være stolte av øya vår, og plassen vår. – og hva skaper tilhørighet og identitet? Jo, det er blant annet felles opplevelser, mange arbeidstimer for å bygge grendahus, det er skoler, det er kanskje bygdafester, 17.mai-feiring og mye, mye mer. Bare det å være samla her i dag for å høre hva denne nye ostringen, Jon Flydal Blichfeldt har å si, vil skape en felles opplevelse. Har han noe på hjertet? Betyr det noe for meg, noe for deg?

22.april spiste jeg lunsjen min på Valestrand. I det nyåpna Eides kafé og landhandleri. Der har fire entusiaster pussa opp et hundre år gammalt hus og stelt i stand og har du ikke vært der ennå, så bør du ta deg en tur. Slikt skaper felles identitet.

– men hvem er det som skaper denne identitet. Jo, det er deg, og deg, og deg. Det er Arne Dag Kleiveland som på Kleiveland, der jeg bor, inviterer Kleivelendinger til sankthansfeiring med en lapp i postkassa hvert år. Første året vi bodde her, hadde vi problemer med å forstå hva det egentlig var, men det kom tydelig fram: Velkommen til feiring, også dere nye. Det stod det, på felles lapp i alle postkassene. Vi nye var også ønska velkommen sånn at alle kunne se det.

Noen ganger har vi vært med på sankthansfeiringa sammen med naboene, andre ganger har vi gjort andre ting, men det som sitter igjen i tillegg til den gode opplevelsen sankasnaften. , er at vi har blitt inkludert. Vi er blitt inkludert i fellesskapet og det gjør noe med meg. Det gjør noe med familien. Det gjør noe med vår identitet. Hvor bor du? Jo, jeg bor på Kleiveland, der naboen skriver invitasjonslapp som kanskje er mer kryptisk enn fornuftig og skikkelig, men den gir meg noe.

Vi kan være enige eller uenige i kommunesammenslåing, og jeg veit ikke hva resultatet blir, men vi må uansett ikke miste bakkekontakten, samme hvor uenige vi er. Vi må fortsette å være stolte av bygda vår, og vi må være stolte av øyne, og vi må være stolte landet vårt, men la ikke stoltheten komme i veien for å inkludere en groruddøl.

Vi må løfte blikket, utover bygda, utover øya, utover kommuner og landegrenser, for i den verden vi lever i nå, er felles identitet mer enn noensinne før, en felles identitet over hele jorda. Vi veit mer om hva som foregår i Australia og Somalia enn noensinne tidligere. Enorme mengder med informasjon blir delt og delt og delt på internett. Folk fra Gambia og Grønland har sett den samme kattepusen dette ned fra bordet på en youtube-video. Tidligere var identiteten for de aller, aller fleste, knytta til opplevelser og hendelser fra et bittelite område. Det var langt, langt fra Haus til Fotlandsvåg. Til fots, med hest og kjerre, eller kanskje med det transportmiddelet som var mest i bruk, båten. Vi flytter oss ikke bare sammen med opplevelsene på internett. Vi flytter oss også raskere, mye raskere enn da Henrik Wergeland, 17.mai-tradisjonens fremste forkjemper levde.

– og det gir oss et ansvar og mange muligheter. Vi har større muligheter enn noen før oss til å se globalt på utfordringer vi står overfor. – og vi gjør det. Vi kan være stolte av det, men må likevel jakte på å løfte verden opp til en verden hvor også framtidige generasjoner kan være stolte og leve gode liv. Her kommer litt skryt av vår verden.

  • Verdens analfabetisme går ned. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var det 83% som kunne lese og skrive i år 2000. Nå er det over 90%.
  • Andelen ekstremt fattige i verden er gått ned. I år 2000 skrev FN noen såkalte tusenårsmål. Mål nr 1 var å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. Målet var oppnådd allerede i 2010.

Av og til får jeg noe man kanskje kan kalle skyldfølelse eller dårlig samvittighet. Jeg reflekterer over hva jeg jobber med. Jeg er kordirigent. Hvilken nytte har det for samfunnet? Jeg er til relativt liten nytte når noen blir sjuke, eller som folk er flinke til her på øyne; Når noe må bygges. Nei, det jeg lever av, det er musikk. – og hvordan kan det være viktig for noen? Da tenker jeg på mottoet til min tidligere arbeidsgiver, korforbundet her i Hordaland. Det lyder sånn «Med song for ei betre verd». Jeg tenker meg litt om – og ja, jeg tror faktisk på det. Jeg tror på at kulturen er med på å skape felles opplevelser. Jeg tror på at kulturen er med på å skape identitet. – og kulturen er et vidt begrep.

Kultur handler ikke bare om korsang eller musikk. Den handler om alt det som gjør oss til oss. Det handler om hvorfor Osterøy kommune i sitt kommunevåpen har tre tømmermannsøkser. Vi som bor her, veit at tømrertradisjonen på Osterøy er lang og fremdeldes levende. Det er kultur, det er identitet.

Så vidt jeg veit, er Osterøy kommune relativt fersk når det gjelder å ta imot flyktninger. Nå er det allerede kommet noen og kommer også, flyktninger fra krigsherja land, (Det er lenge, lenge siden Norge var et krigsherja land…) flyktninger med annen kultur og i noen grad annen identitet. Min utfordring til alle som sitter her, er å se enkeltmennesket som flytter til Osterøy og ta alle på alvor. En kultur møter en annen og det er viktig at vi, ostringene, mine sambygdinger, tar imot. Vi må dele vår kultur her i grenda vår, og vår identitet med de som flytter til øyne, enten de er fra Volda, Syria eller Ammerud. – og samtidig være åpne for den kulturen de har med seg.

Dette betyr ikke at vi bare skal sitte og høre på. Det betyr at vi også skal inkludere og bidra til å gi folk den samme opplevelsen som da jeg flytta til Kleiveland. En opplevelse som bidrar til å skape felles identitet. Dette vil by på noen utfordringer. Helt garantert. De fleste av oss er glade i ting slik de er. Det er trygt og forutsigbart. Ja, vi skulle kanskje ønske at Osterøy kommune hadde mer penger å rutte med. Ja, jeg som politiker skulle kanskje ønske jeg slapp å ta stilling til om det gir Osterøy bedre muligheter for en god utvikling å gå inn i Bergen kommune sammen med Vaksdal eller om vi får størst samfunnsnytte av å fortsette inn i framtida som Osterøy kommune. Det føles ofte trygt med det som er kjent.

– men tilbake til flyktningene og nye bygdafolk på øyne. Det kommer ikke til å bli «som før». Samfunnet og jorda er i endring. Alltid. – og det både bør og må vi forholde oss til.

Alle vi sambygdinger som bor på denne jorda må forholde oss til at vi er endring. Det er også blitt en del av vår identitet som mennesker. – men dette er ikke nytt tankegods. Det gamle indianer-ordtaket sier: «Vi arver ikke jorda av våre forfedre, vi låner den av våre barn.»

Landet og jorda vår blir bygget hele tida.

Jeg var på omvisning på Mjøs Metall for et halvt år sida. Der fikk jeg en omvisning og på spørsmål fra en av de jeg var sammen med om det ville være veldig mange flere arbeidsplasser når vi en gang kom på besøk i framtida, da var svaret: Ja, kanskje noen flere, men målet vårt er å være en hjørnesteinsbedrift for bygda – en plass for lokale arbeidsplasser. Målet er ikke å vokse, vokse og vokse. Stabilitet og forutsigbarhet for bygda vår er det viktigste.

Den tankegangen har jeg tatt med meg videre inn i både politikk og livet ellers. På Mjøs Metall er man opptatt av bygdas identitet. Samtidig jobber man målretta for å imøtekomme den moderne verdens krav for å kunne være konkurransedyktige.

Du, som fremdeles sitter her og hører på og kanskje lurer på om det nærmer seg slutten av denne talen, har et ansvar for hva Osterøy er framtida. Hvordan vi behandler hverandre, hvilke valg vi tar eller ikke tar. Hvordan du møter folk på butikken. – og du er et skapende menneske. Du skaper ikke bare ditt eget liv, men naboens liv og livet til våre barn.

Kjære sambygdinger. Jeg vil avslutte med noe som gir meg en følelse av tilhørighet i dette vårgrønne landet. Jeg kommer fra Ammerud, men foreldra mine bor i skauen. Gran på alle kanter. Nå har jeg flytta til landet og huset vårt har bjørk på alle kanter.

– og her lukter det møkkaspreiing fra tid til annen. Jeg vil avslutte med noen vers fra dikteren Jakob Sande som sender tankene ut i vårlufta med et yrende liv.

BØLINGEN SLEPP UT – av Jakob Sande

No spretter lauvet
no grønkar graset
og sola skin over Jonsoknut,
og fluga surrar
mot fjosmurglaset,
og kua rautar og stundar ut.

Der kjem budeia
med massingbjella
og kolven mjukt i malmen syng
om sol og sommar
i sæterfjella
på vide beiter av gras og lyng.

Vi høyrer rauting
og ståk frå fjoset,
og fyrste kua i døra står.
Ho blunkar blinda
mot vårdagsljoset
litt støl, kanhende, i legg og lår

Men best det er
som ho brått seg sansar
og slengjer bakparten ende opp,
og yr og kåt
over tunet dansar
med skeive, sjanglande nautehopp.

Der kjem dei rennande
heile skreia
med ville fakter og håse raut,
som var det sjølvaste
oksereia
og ikkje velvoksne, vaksne naut.

Der kjem han burande,
storestuten,
som trollet trygg på si eiga kraft
so kalven, stakkar
forskræmd tek kuten
med rompa reist som eit kosteskaft

Men bjellekua vår,
gamle Plomme
skrid vyrd og vis gjennom flokken fram,
og den som vågar
for nær å komme,
lyt dra seg undan med spott og skam.

Ho gjev ein god dag
i heile maset,
og likar helst å ta alt med ro.
So finn ho fram
til det grøne graset,
og snart gjer hine det plent som ho.

Gratulerer med dagen!

 

Kategorier
Aktuelle temaer Grønt liv Hagen

Pinsebildeblogg 2016

Huset snart klart til 17.mai
Huset snart klart til 17.mai

Spirea
Spirea

Japansk kirsebærtre
Japansk kirsebærtre

Engkarse
Engkarse

Veit du hva denne heter?
Veit du hva denne heter?

Skogfiol
Skogfiol

Løvetann
Løvetann