Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Tør du bruke ordet «kunst» om det du sjøl gjør som kordirigent? Ærefrykten i å møte Frank Martins messe for dobbeltkor…

For snart tjue år sida, mens jeg var student på Griegakademiet var jeg på konsert i Logen i Bergen. Konserten var del av den store, årlige konkurransen for klassiske musikere der en kan få støtte over lengre tid, noen år eller så. Jeg husker ikke nøyaktig hvilken ordning det var, men det er ikke så nøye.

Konserten var fin den, men den ga meg ikke noe mer enn akkurat det; en helt grei konsert.

Etter konserten skulle juryen samle seg og så offentliggjøre resultatet litt seinere på dagen. Jeg var opptatt etter konserten og hadde ikke anledning til å høre resultatet, men blei jo litt nysgjerrig på hvem som vant.

– og seinere samme kveld traff jeg et av jurymedlemmene i gangen på Griegakademiet. Hun var professor der. «Hvem vant?» «Ja, hvem vant?» Først spurte jeg og hun slang spørsmålet i retur. Jeg trakk på det, tenkte meg nøye om, begynte å beskrive de ulike musikerne for å gjøre meg opp en mening, men det var litt vanskelig. «Ikke vær redd for å bruke ordet,» sa professoren. Jeg blei et levende spørsmålstegn. «Du må tørre å si kunst.»

– og så tenkte jeg om en ny runde, og til min egen store overraskelse klarte professoren å lure resultatet ut av meg: Det var ingen som vant dette året. Prisen blei ikke delt ut. De var flinke musikere alle sammen, men ingen hadde det lille ekstra. Ingen ga den følelsen som gjør at du blir løfta opp over det tekniske vidunderet. Det de gjorde, var ikke «kunst,» var professorens mantra. – og jeg var enig. Det var jo det jeg konkluderte med, eller var det egentlig jeg som hadde konkludert? Professoren gikk og jeg blei stående igjen med en slags ærefrykt. – for hvem er jeg til å sjøl å bli musiker, sjøl å være en som kaller seg kunstner, en som jobber fram mot noe som skal presenteres for et publikum med mål om å gi publikum en opplevelse som gjør en forskjell i livene deres.

– for det er målet…

Det er fortsatt målet mitt som musiker, som kunstner. Målet er å nå inn til noen, gjøre noe som gjør at de får opplevelser de ikke klarer å beskrive med ord, men som gjør livet deres rikere. Jeg har både sangerne i korene jeg dirigerer og publikum som målgruppe.

– og jeg blir fylt av ærefrykt. Store navn, store komponister. Verk som nettopp har gitt meg den følelsen jeg jakter på at andre også skal få oppleve.

Nå nærmer det seg første jeg gang jeg sjøl skal få oppleve et av disse musikkverkene som dirigent. Frank Martins messe for dobbeltkor var det Ragnar Rasmussen, en av mine viktigste lærere, som gjorde meg kjent med gjennom Kammerkoret Saga, et kor som bare eksisterte i 6 innholdsrike år.

Det er et verk som jeg stadig finner nye elementer i. Det er en slags romantisk verk, samtidig ikke. – og etter 20 år som kordirigent, er denne messen et av verkene som stadig dukker opp igjen i min bevissthet. Den ga meg den gang for rundt 15 år sida noe jeg ikke kan sette ord på, noe som er høyst tilstede i meg hver dag, og som bidrar til at jeg har et ønske om å være med på å skape musikk, skape kunst, helst hver eneste dag.

Jeg får skrive som de gjør i Bergens Tidende, jeg kommer med «Dagens anbefaling», sjøl om det kanskje blir litt vel kommersialiserende for hva jeg egentlig kjenner meg komfortabel med på denne bloggen:

Dagens anbefaling:

Frank Martins messe for dobbeltkor
m/ Ole Bull Kammerkor og Kammerkoret Aurum

Du har to sjanser:

  • 21. april i Ilen kirke i Trondheim kl. 19:30
  • 28. april i Johanneskirken i Bergen kl. 19:30

På konserten i Bergen er det jeg som er dirigent for konsertens hovedverk: Frank Martins messe for dobbeltkor. Jeg gleder meg – og er litt spent.

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Et liv fylt av språk…

Ungarsk                                Tysk                           Islandsk                                Kirkeslavisk

 

Svensk                      Italiensk                                Baskisk                          Polsk                       Dansk

 

Latin                      Norsk                          Fransk                       Engelsk                       Nederlandsk

 

Den sveitsiske kordirigenten Mario Fontana hadde som mål at alle som var innom som sangere i hans kor skulle få oppleve mange språk…

Språklig forståelse og opplevelse som vei inn til nye kulturer.

I Ole Bull Kammerkor har vi i snart tre år utfordret oss selv på mange språk. – og for å forstå språkenes egenart bruker vi mennesker fra ulike land for å snakke for oss. Vi undersøker hvordan språket klinger når folk som er derfra snakker språket.

– og i koret viser det seg også at en stor variasjon i språklig bakgrunn. Blant sangerne hadde vi ei som var fransk som hjalp oss da vi jobba med fransk musikk. Vi henta inn en som hadde baskisk som sitt morsmål når vi skulle synge på baskisk. Vi har ei tysk jente i koret som hjelper oss med tysken og minst to i koret behersker litt italiensk, og så i høst, når vi så skulle starte med russisk, kom det jaggu en fram fra bassrekka og sa at «Jeg har mellomfag russisk.»

Tirsdag kveld toppet vi det kirkeslaviske og russiske med fint besøk på øvelsen av en den ortodokse fader Dmytro Ostanin, som kom for å gi oss enda et språklig løft.

Vi åpner stadig nye dører og oppdager hva som finnes bak og skaper nye bekjentskaper.

Korets styreleder er sågar svensk med ungarsk opphav og traff sin tyske mann i Geiranger (der mitt navn Flydal stammer fra) og de har sitt eget firma som leverer språktjenster for næringslivet.

Selv kommer jeg fra en familie der mamma, med norsk som morsmål snakker flytende rumensk, spansk og fransk, mormor hadde tysk som morsmål, men vokste opp i polen og snakket fransk med min morfar fra Sunnmøre. Han var professor i romansk filologi og behersket både latin, gresk og fransk, for å nevne noe.

For meg, som kordirigent, er det mangfoldige lyduniverset i de ulike språkene spennende og utfordrende og jeg inviterer mine sangere med meg på stadig nye språklige reiser.

Denne helga skal vi til pers med bl.a. kirkeslavisk og russisk når vi inviterer til adventskonserter som er delt på midten mellom norsk julemusikk og musikk fra den russisk-ortodokse kirke.

Jeg gleder meg.

OBK_O12_plakat_A3 2

Kategorier
Livet Musikk

Livet i musikken og omvendt

Gråt en skvett akkurat nå. – og tenkte at nå er det på tide å dele noen tanker igjen. Det kverner mye i huet om dagen. Er akkurat blitt valgt inn i heradsstyret i Osterøy kommune. Ydmyk og glad for det. Litt spent på hva som lurer rundt neste sving av utfordringer. Ser fram til mange gode samtaler og vil gjøre hva jeg kan for at Osterøy skal fortsette å være et godt sted for folk å leve sine liv. – men tilbake til gråten. Mens jeg sitter her i vårt vakre kjøkken, sitter eldstemann og spiller piano, eldstejenta ligger og leser i senga og minstemann, som nettopp er blitt skolegutt, sover og drømmer søtt. – og kjæresten er i Finland med Bergen domkor. Musikken går som en gjennomgangsmelodi i våre liv. Har store musikalske opplevelser med alle kor jeg jobber med og for nå for tida. – og da er det heftig når jeg gjennom vakre fraseringer og leiting på pianoet hører at eldstemann i huset også opplever verdien av musikken – for det er tydelig i pianospillet. Det skinner igjennom at han nå er blitt venn med musikken – og leiter etter egen evne etter å uttrykke seg. Det er så tett mellom gode øyeblikk i musikkens tegn om dagen at det blir mye for en enkel sjel. Søndag var jeg glad over at det var kjæresten (og ikke jeg) som stod foran og dirigerte jenter og gutter under Dona nobis pacem i Fridalen kirke. Veit ikke om jeg hadde takla det akkurat da.  Jeg håper aldri jeg mister evnen til å leite og oppdage nye øyeblikk i det musikalske universet, som for meg virker helt uendelig stort. Takk til alle som lar meg dele disse øyeblikkene med dere hver dag.

Kategorier
Livet Musikk

Dagens opplevelse….

Som hos mange andre går humøret mitt opp og ned.  Høyt oppe, langt nede. De siste månedene har jeg vært ekstremt lettrørt og gråter daglig, noen ganger bare føler jeg en uendelig glede. Av en eller annen opplevelse. Av menneskehetens fantastiskhet, av menneskehetens håpløshet, av naturens undere. Av internettets gaver i form av begavede og tilstedeværende musikanter som deler sine ting på internett. I det siste har det vært bl.a. da jeg i morges fulgte guttungen til barnehagen og hans skrekkblandede fryd over å lære seg å sykle, å være i hagen de siste dagene,  opplevelser på jobben med korsangere som gir absolutt alt, og i dag før jeg begynte å jobbe, traff jeg en grønnspett… – og på nett har det vært GQ, jentebarbershopkvartett fra Towson University, det har vært Craft Engine, som dersom det virkelig er sant, kan gjøre at vi går en grønnere tid i møte, det har vært Pharrell Williams «Happy» – og dag:

Trombonebrillians

Carpe diem!

 

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Musikk

Kirkemusikken i Bergen! Vær stolt av det du gjør! Blås i Jante! Hva er Bergens Tidenes agenda?

(Bloggete brev sendt til Bergens Tidende mandag 16.desember 2013 – får se hva de gjør med det…)

I dag blei det to-tre-fem overskrifter. Går det an? Eller er det alt for langt unna konvensjonene? Langt unna det som er akseptabelt? Jeg trengte to-tre-fem overskrifter i dag, kjente jeg. Først vil jeg presentere meg kort. Rett og slett fordi jeg mener det har relevans for det jeg vil drodle om i dag. Jeg heter Jon Flydal Blichfeldt, og har i 15 år jobba aktivt som kordirigent og koradministrator med Bergen som base. I dag er mine faste engasjementer å være den stolte dirigent av Fridalen kirkes guttekor, Vokalensemblet Skrik og Osterøykoret. I tillegg har jeg ymse frilans-oppdrag.

Jeg leste i dag Olav Gorseths artikkel under overskriften «Stillstand i Bjørgvin Kirkemusikk». I teksten dukker det opp et spørsmål jeg synes er provoserende. – og det er ikke første gangen. Spørsmålet fra Gorseth er: «Mener kulturbyråden at det er plass til to separate miljøer for kirkemusikk i Bergen, Bjørgvin Kirkemusikk og den nye virksomheten som er bygget opp i Domkirken?»

Dette spørsmålet legger da til grunn at det skal være to, jeg gjentar to miljøer for kirkemusikk i Bergen, og om dette er for mye? Jasså? Bergen er, så vidt jeg vet atskillig større enn bare Bergen domkirke og miljøet rundt dette. Den mangfoldigheten i kirkemusikk som finnes i Bergen inneholder på ingen måte to miljøer. Å ja, snakker du om klassisk kirkemusikk på et visst nivå? Som hyrer inn musikere og fremfører musikk med profesjonelle utøvere i samarbeid med amatører? La meg kjapt nevne noen: Miljøet rundt Collegium Musicums kor og orkester, Bergen Kammerkor, og som jeg da stolt kan nevne; miljøet rundt Fridalen kirke,  som med sitt prosjektkor «Collegium Vocale Bergen» fikk strålende kritikker i Bergens Tidende for en tid tilbake. – og mitt kjære Vokalensemblet Skrik, som jeg ja er dirigent for sjøl – som i likhet med en rekke andre kor i Bergen også holder kirkekonserter, og hevder seg i internasjonalt innen a cappella-sjangeren. For ikke å glemme Fridalen kirkes jentekor som teller ca 50 jenter, Fridalen kirkes guttekor som teller 26 aktive gutter og synger Panis Angelicus og andre klassiske perler.

Finnes ikke vi?

Bergens Tidende undervurderer sin egen definisjonsmakt når de denne gangen (og så vidt jeg husker også har gjort det tidligere) tillater seg å la et slikt spørsmål stå på trykk. Kulturbyråden svarer så godt han kan på spørsmålet, og sier som dere nå har skjønt at mitt poeng er: «Kirkemusikken i Bergen begrenser seg ikke til kun disse to.»

Så hva er da agendaen til Bergens Tidende? Aner dere ikke hva slags makt dere har? Tilbake til meg og mitt og min egen kake; Vokalensemblet Skrik er et amatørkor. Ja, vi har våre utfordringer og ja, vi er amatører, men Vokalensemblet Skrik har ennå til gode etter snart 10 år, å få en anmeldelse i Bergens Tidende av egne produksjoner. Hvorfor? Jeg vil tro det er fordi vi ikke passer inn i systemet. Vi synger «The Fox» i en rufsete versjon også. Vi er ikke tunge nok.  – men vi er gode nok – og fikk strålende kritikk i Bergens Tidende når vi deltok i mars med Bergen Filharmoniske Orkester (Haydns «Jesu’ siste syv ord på korset).

Så kjære Bergens Tidende og kjære Olav Gorseth: JA! Det er definitivt plass til mer en to kirkemusikalske miljøer i Bergen! De eksisterer allerede. De er mange. De er rike på opplevelser. – og kanskje til din overraskelse: Mange holder også et høyt nivå!

Til alle som leser dette, forhåpentligvis også noen i Bergens Tidende og kanskje Olav Gorseth: Jeg ønsker dere mange gode konsertopplevelser fram mot jul, og neste år og i åra som kommer. Vi har mye å være stolte av i Bergen!

Hilsen Jon Flydal Blichfeldt

dirigent for Vokalensemblet Skrik
dirigent for Fridalen kirkes guttekor
dirigent for Osterøykoret
tidligere leder for Foreningen norske kordirigenter
tidligere musikkfaglig korkonsulent i Norges Korforbund Hordaland og Norges Korforbund Vest
tidligere sanger i Bergen domkantori
profesjonell amatørkordirigent

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Musikk

Inspirasjonens ansikt…

Nå begynner det å roe seg – kanskje. Jeg liker når det blåser litt. Mye kjedeligere når det står helt, helt stille…

Jeg hadde konsert med Vokalensemblet Skrik på Stord for 12 dager siden. Vi var gjester hos det lokale damekoret Corona. Corona var godt vertskap og stilte både med fortreffelig mat og godt publikum.

Da oppstod ett av disse øyeblikkene. De kommer fra tid til annen, og de er med på å gjøre livet atskillig rikere og gjør også at jeg ikke lurer på hvorfor jeg ikke prøvde å bli lege – eller et eller annet annet som har direkte påviselige konsekvenser for menneskets ve og vel.

Ja, tilbake til øyeblikket. Det var et sånt øyeblikk hvor det som skjer går opp i en høyere enhet. Nesten så jeg blir religiøs. Jeg forsvinner. Min person blir borte. Det er bare musikk. Bare liv. Liv. Enhet. (Nå hørtes det jaggu religiøst ut…)

Disse øyeblikkene opplever jeg fra tid til annen. Jeg kan ikke huske når sist gang var, men jeg kan hente fram minnene om flere. Ett av dem var september 1997 med Bergen domkantori i Johanneskirken. Først ei uke på Sardinia med konserter hver dag. Så én dags pause eller to. Så konsert i Johanneskirken sammen med Voci Nobili (Høgskolen i Bergens sagnomsuste kor). Vi fremførte flere av satsene fra Rachmaninovs Vesper – og da, akkurat da, på denne konserten, da gikk alt opp i en høyere enhet. Vi var bare der, Voci Nobili var der. Våre to forskjellige klangverdener gjorde livet verdt å leve. (At min kjære Silje også sang på samme konserten, oppdaga vi flere år seinere. Vi kjente hverandre ikke da…)

Vitenskapen vil jo gjerne forklare alt, og som Åse Kleveland har sagt til meg flere ganger den siste uka; Nå er det bevist at korsangeres hjerter slår i takt. DE SLÅR I TAKT!!! Etter en stund med felles sang slår hjertene i takt. Finnes det noe vakrere?

Vel, i min eufori etter konserten på Stord, kom jeg hjem til mitt etterhvert kjære Osterøyne og kom på en slengbemerkning fra Tormod i koret: Jeg hadde nynna på The Fox av Ylvis – og han sa «Den hadde vært morsom å synge». Kun som fleip.

– men jeg tenkte: Kanskje jeg skal gjøre det, og da må det vel skje nå. Som en liten gest til koret – som takk for opplevelsen av å ha blitt brakt opp i en høyere enhet. Som takk for at jeg er så priveligert som har kor som arbeidsplass.

Så jeg arrangerte den, og i skrivende stund, etter litt over ett døgn på nett, har over 5000 sett videoen vi tok av fremføringa vår. Vi øvde på den i et par timer. Det var det vi rakk – før vi hadde en anledning som bød seg – en festforestilling i regi av Human-Etisk Forbund med tidligere nevnte Åse i spissen. Et av temaene var «Det lekende mennesket». Ja, nettopp.

– og de siste dagene, med en smule (Ja, i disse sosialt styrte mediedager kan det vel kun kalles en smule), en smule medieoppmerksomhet og fokus på mitt arr og korets fremføring av The Fox, kommer spørsmålet stadig til meg fra ulikt hold: Er det ikke et kick? Jo da, fint med rever og sånn, men mitt ærlige svar, er at mitt kick denne gangen, det var opplevelsen av å være en del av noe større på en konsert på Stord.

– og jada: Her ligger siste krumspring. Har de siste dagene sitert min tidligere sangerbror fra Kammerkoret Saga, Aasmund Nordstoga: En fe’kje meir moro enn de’ ein sjøl laga!

Kategorier
Kor Musikk

Seier i mange ledd…

Ja, så kommer spørsmålet: Blei det sånn jeg hadde tenkt? (se forrige innlegg) Hvordan er det egentlig å være musikant og hele tida jobbe med mål som er øyeblikk av tilstedeværelse?

I helga var en av mine flotteste opplevelser da Seim Songkor sang Jauchzet dem Herrn, alle Welt av Mendelssohn.  – men opplevelsene kom i fleng. Med Osterøykoret og Vokalensemblet Skrik og som publikummer.

Korkonkurransen Syng For Oss har holdt på siden 80-tallet og er en møteplass for vennlig musikalsk kappestrid. Så også i år.

Det som kom enda tydeligere fram for meg enn noensinne før, var hva det er i musikkens vesen jeg virkelig setter pris på. Først tilbake til Seim Songkor. Homogeniteten er ikke den samme som hos mange av de andre korene, men musikaliteten og tilstedeværelsen er stor, og jeg glemmer konkurranseelementet og sitter ikke der som med analysen som jeg pga min profesjon riskikere å havne ut i. Lar meg rive med. Lar meg sveve.

Jeg var ikke der hele tida. Ikke alltid svevende. Var på et tidspunkt undrende på om det var en rett avgjørelse å ha med Osterøykoret på denne type musikkarrangement. For jeg er ikke for konkurranse i alle ledd i dette samfunnet. For meg er det mer som en arena. En badeopplevelse for unga. Et stjerneøyeblikk for Knut Jørgen Røed Ødegaard. Ja, det var rett å delta med Osterøykoret. For opplevelsen. Konsentrasjonen på scenen, den underlige stemninga umiddelbart etterpå, og at sangerne får oppleve andre kor fra Grieghallens store scene.

Så til Vokalensemblet Skrik. Vi jobber fram mot cd. Lydfesting. Og underveis: Første gang koret fikk lov av dirigenten å delta i Syng For Oss. (Loddet ved å ha vært administrator for konkurransen i mange år.) Øyeblikk av absolutt tilstedeværelse under katogerien pop. Frie svev.

Så lørdagen, mer alvorlig, deltakelse i klasse A+, på kanten av hva vi behersker med Die Stimme des Kindes av Mäntyjärvi. Fem sangere i manko fra dagen før. To av dem i forbindelse med sykdom. Tankene gikk mye dit.

Så satt vi der på Peppes og slarva og venta på en mulig telefon om finaleplass. – og den kom. (!!!) Hva gjør vi så? Hva skal vi synge?  Skal vi treffes ved kunstnerinngangen for oppvarming? Da skjønner jeg i prat med en trofast tenor at vi risikerer å ikke få hørt de andre korene fordi er finalist nummer 5 av 6 og kanskje befinner oss bak scenen. Nei! Det roper i meg full av protest. Det er ikke derfor vi er kommet hit. Ikke for å knive om topper og dykke inn i vår egen verden. Nei! Vi setter oss i salen. Vi vil høre på. Vi vil oppleve musikken de andre presenterer før vi selv går i ilden. Jeg tenkte tilbake på mitt forrige blogginnlegg og ga beskjed til sangerne at vi må høre på. La oss fange. Ja, kanskje bli litt mer nervøse eller uoppvarmede eller et eller annet. Men vi må jo høre på.

– og så vant jaggu Skrik finalen. For første gang på toppen av pallen. – og jeg liker å tro at det var på musikkens vegne. For meg var det det. Føltes på ett vis som mange års mål. Håper og tror at vi var der alle sammen. I kveld skal vi gjennomgå dommerkommentarer og videre arbeid og nye oppleveler. Jeg gleder meg til å treffe gjengen igjen. Stolt, glad.

– og neste opplevelse som deles med publikum er allerede på mandag, med Fridalen kirkes guttekor.

 

Kategorier
Kor Livet Musikk

Gjør korkonkurranser godt?

Som administrator i Norges Korforbund Hordaland og som kordirigent, er, og har jeg i mange år vært en ivrig deltaker i korkonkurransesammenheng.

Hvorfor? Hva gjør konkurranse godt? Hva er en korkonkurranse for noe?

For meg er musikken alltid i sentrum. – og noe av det mest verdifulle for meg i mitt arbeid med kor, er ønsket og gleden over å lage musikk sammen, finne ut av musikk sammen, uten at «det perfekte» skal være et mål i seg selv.

Derfor tviholder jeg på at når kor jeg dirigerer skal delta i konkurranse, er det for å synge for andre, for å høre på andre og for å få gode tilbakemeldinger fra kyndige folk. Disse tilbakemeldingene kan igjen hjelpe oss til å finne nye veier inn i musikkens hemmeligheter. Nye opplevelser. Nye opplevelser sammen. For der er kor unikt. Med egen stemme, egen sjel og opplevelse. Ingenting er sterkere for meg enn sangere som musiserer sammen, forteller historien, skaper øyeblikket sammen.

Jeg er ingen tilhenger av kor eller musikere som spiller alt helt korrekt, hvor alt er helt presist og klart som glass. Joda, om du skulle lure: Jeg jobber også iherdig for at det skal klinge bra, misforstå meg rett. Forskjellen er bare den at målet er veien, ikke det perfekte. Målet er øvelsen. Målet er fremførelsen hvor vi rørte ved en streng hos noen blant publikum. De fikk ta del i det vi opplevde. Og ikke minst fikk vi som musiserende mennesker en opplevelse av sjøl å delta i noe større enn oss sjøl.

Derfor er jeg med i korkonkurranser: For å oppleve nye menneskers musikk, for å dele med andre, og for å oppleve å være en del av noe større. Noe som det ikke går an å regne seg fram til. Med song for ei betre verd. Kommer stadig tilbake til det. Det som er Norges Korforbund Hordalands motto. Ja, jeg tror verden blir bedre med sang. Virkelig.

Min utfordring, noe jeg har møtt noen ganger, er konkurransedeltakerne som deltar for å vinne. Ja, jeg er et konkurransemenneske. Misforstå meg rett igjen. Jeg synes det er stas å vinne. Jeg synes det er stas med gjeve plasseringer, og kan sukke når en god plassering ryker. – men det er ikke målet. Målet er ikke seieren. Målet er opplevelsen. – og i alle korkonkurranser jeg har vært med på opplever jeg at denne opplevelsen deles med mange, og når kor som blir plassert helt nederst i en konkurranse kommer bort til meg etterpå og er strålende fornøyde med sin opplevelse av deling av musikk og tilstedeværelse. Da er korkonkurranser noe jeg vil være med på.

Hvorfor kunne vi ikke da heller bare ha hatt festivaler? Jeg tror svaret er at en liker å strekke seg. Jeg tror det å jobbe mot et mål, hvor en sjøl betyr noe, sammen med andre, er bra. – og ja, en trenger kanskje litt press en gang i blant. En jobber for å kunne yte musikken det musikken fortjener, og for meg som jobber i amatørkorverdenen er konkurransene en fin ting å strekke seg etter. Fattelig, enkelt og forståelig. Vi jobber mot å prestere vårt ytterste der og da. For musikkens og opplevelsen skyld.

Plasseringa veit jeg ikke åssen det går med, og ja, jeg skal snart i ilden, med to kor: Osterøykoret og Vokalensemblet Skrik. Vi satser alt på tjene musikken det den fortjener og å dele dette med hverandre. Som en liten reklame til slutt kan jeg legge inn at vi er 25 kor som treffes til vennlig kappestrid i Grieghallen 8.-9.juni. Kanskje vi sees.

Kategorier
Kor Livet Musikk

Kairos

Den rette tid. Den gode tid. Jeg sitter på flytoget på vei hjem fra inspirerende og opplysende foredrag med Henrik Syse. Skriver uten mål. Skriver for å dele. www.denene.no – har ikke vært innom ennå, men ser verdien. Verdien i å se folk, være tilstede i folks liv. Stille det ene spørsmålet til han som trenger det den dagen. Lytte. Mitt liv som kordirigent. Som familiefar. Som kjæreste. Ektemann. Livets beste øyeblikk. Sokrates: Dialog – toveis kommunikasjon = den høyeste måte å lære på. Ønske om læring. Utvjevning av kunnskap, ikke bare for de få. Nei, ikke utjevning, oppjevning (sitat Jan P. Syse). Sitter nå på Gardermoen. Ser på lyddusjen som folk går forbi. En mann snakker i mobilen, går inn i lyddusjen. Han oppdager at jeg iakttar ham, vi utveksler brede glis. Livet går videre. Lyder. Musikk. Opplevelser. Anders Behring Breiviks ensomme verden. Hva er den? I dagens utgave av lokalavisa hjemme, Bygdanytt, spør de etter meddommere til retten der hjemme. Noen som kunne tenke seg det? Jeg tenker, tenker, tenker, tenker. Skal ha ny dør hjemme. Ønsker kvalitet. Noe som er laget for mer enn en halv generasjon. Håndverkstradisjonene i Norge er i ferd med å bli borte. Så vidt jeg veit, kjenner jeg Norges siste repslager. Referanserammer. Breiviks mangel på sådanne. Eller? Mangel på folk i sin omverden som så ham, snakka med ham, sa hei, hva tenker du på? Hvordan går det med deg? Jeg tror fortsatt på Norges Korforbund Hordalands motto «Med song for ei betre verd». En bedre verden. Ikke i kroner og øre. Ikke i målbare kvanta. I noe annet, noe, noe, det musiske mennesket. Utfyller av det logiske mennesket. Tilbake til Syse og Platon og Staten (med stor S, eller?): Det fysiske og det musiske var grunnelementer for Staten. I morra er det korøvelse igjen. Nye musikalske opplevelser. Å se og bli sett. Drømmen om Kairos. Drømmen om dialog. Tar vare på frokost og middag med barna før det bærer avsted. Lørdagskvelden med min kjære. Søndag ettermiddag er det Osterøykoret. Ny opplevelse av….følelser….dialog…det musiske mennesket. Det ikkemålbare. Takk, Henrik Syse, for kloke og gode tanker i en strøm av mange tanker.

Kategorier
Livet Musikk

Musikksnobberi?

Halfdan Bleken går til selvangrep på et av mine favorittprogram på radio. Jeg syntes det blei litt trøblete, og skreiv dette i hui og hast på en venninnes fjesbokside:

Les først:
Halfdan Blekens selvangrep.

– og så min drodl:
Kjenner at jeg blir veldig dobbel når jeg leser dette. Jeg er en av dem som har sverget mitt musikantliv så langt til amatørmusikken, bl.a. med begrunnelse i at dette har gitt meg et nærere og mer ærlig forhold til musikken enn den jeg opplevde blant musikerstudenter og profesjonelle musikere. Dette var jo min personlige opplevelse, og hadde ikke nødvendigvis noe med hva disse profesjonelle faktiske la i det de fremførte/øvde inn. På den annen side har jeg lytta til programmet Blindebukk med stor glede fordi det har gitt meg morsomme og nye tanker om sider av musikken jeg sjøl ikke hadde tenkt på. Jeg synes Bleken kompliserer det hele ved å hevde at det er en sirkel av løgn. For meg er det i musikkens natur å drodle omkring ulikheter og glede/skuffe seg over ulike versjoner. Dette gjør man like mye i popverdenen som i den klassiske. Det at en musikkpersonlighet mener at Stravinskijs egen versjon av Vårofferet var «helt» gal gjør vel ingenting. Som dirigent sjøl har jeg uttallige ganger servert versjoner, så vel på konsert som i opptak som har vært «mine» versjoner som jeg har stått for uten at det nødvendigvis var slik jeg ønsket dette fremført. Det kan handle om rammer og tilfeldigheter og kanskje Stravinskij var i det humøret den dagen. Nei, ikke ta disse Blindebukkdeltakerne så alvorlig. Jeg tror det er der problemet ligger. Ikke i hva deltakere, ypperlige musikere sier, men hva Bleken og andre legger i det som blir uttalt. Det er jo ikke så farlig, eller…. – og det er jeg enig med Bleken i. Det er vel kanskje det han mener, at de ikke skal ta seg selv så høytidelig, men er det de som gjør det, eller er det tilhørerne (- og programlederen) som skaper denne høytideligeten…. ?? Det står ikke på liv og død, men musikken er en så stor berikelse for mennesker i dette lille livet vi har på jorda at jeg er tilhenger av at kunstmusikken skal få støtte i kroner og øre sjøl om jeg sjøl tilhører den breie folkebeveglesesdelen av den norske musikkverdenen. (Er det dette man kaller «Stream of consciousness«…?)