Kategorier
Livet

Hverdagsrasisme

Jeg har i mange år gått med en rød sommerhatt hver sommer, har fått den av min mor. Den er veldig fin, veldig rød og har påskriften «Gi rasisme rødt kort!» i hvitt.

Da jeg var liten skolegutt på Ammerud skole, må ha vært i 4. eller 5. klasse, gikk jeg hjem fra skolen over ei bru. På brua gikk jeg tilfeldigvis samtidig med en av de store guttene fra 8. eller 9. klasse og en liten gutt. Sammenhengen husker jeg ikke, men den store gutten utbryter «jævla svarting» til den lille. Hva som fór gjennom huet mitt den gangen, har jeg lurt på mange ganger siden, men det jeg gjorde var å snu meg mot den store gutten og si «jævla rasist». Han løfter meg så opp og henger overkroppen min over rekkverket på brua og spør hva jeg sa. «Jævla rasist» gjentar jeg. – og i stedet for å slippe meg ned over til bilveien nedenfor, slår den store gutten over i et langsomt smil, og heiser meg tilbake til brua. Fra den dagen fikk jeg den store guttens respekt. Lille meg.

I dag fikk jeg på bussen et flashback til min lille episode da en guttegjeng fra videregående skole satt rundt meg på bussen. Den ene slenger i en setning inn ordet «jødehistorier» om en annen gutts nedlatende omtaler. (Forklaring: Som om jøder er annenrangs mennesker.) Jeg tenkte meg om noen runder før jeg sa noe, men tenkte på min røde hatt. Så spurte jeg hva han mente. Han blei stille. En annen gutt forsøkte å bortforklare forsiktig.  Samtalen blei ikke stort lengre. Gutten som brukte ordet gikk av og jeg snakka litt med de andre som satt igjen. De lytta litt forfjamsa. Sa ingenting… Det var det.

Gi rasisme rødt kort i hverdagen. Dessverre kan jeg si at det spirer og gror.