Kategorier
Livet

Å finne sjela si…

Me må ikkje miste sjela vår. Eg tenkjer ofte på indianaren som sit og ventar på at sjela også skal kome fram etter ei flyreise. I går hørte eg at nordmenn er blant verdas mest flygande folkeferd. Kva gjer det med oss som menneske å omgås so mange andre menneske? Å skifte klima og miljø fortare enn du rekk å seie universitetsbibliotekar – og ein annan dag var det snakk om mørkret (på radio). Mørkret som er i ferd med å bli borte fordi me stadig bygg ut, og bygg ut. Fleir og fleir kan ikkje lenger sjå Mjølkevegen frå sin eigen bustad. Gjennom årtusen har ein filosofert over eigen eksistens og begrensning mellom anna med utgongspunkt i det fantastiske synet ein klar stjernehimmel er. Me er små, universet er stort. Kvar vert det av perspektivet når alt me ser er vår eigen konstruerte kvardag?

Eg jaktar heile tida på smutthull, og no som våren kom, og sumaren er her, går eg ut i hagen. So langt ikkje all verda hageoppleving, men ein stad må ein bygut frå skauen starta. – og so, i timen frå klokka 09:00 i dag hadde eg ein avtale – og det viste seg at avtalen fant stad i ein nydeleg hage – ein av dei vakraste stadene eg nokonsinne har vore – beste tomta på Hauge (sitat frå eigaren). Jau, vakraste tomt og vakraste hage.

Min plan var etterpå å reise heim og arbeide med Osterøykoret si 100-årsmarkering i 2014 – men nei, eg klarte ikkje gå inn. Ein time i hagen fyrst. For å finne att sjela. Veit ikkje kvar eg gløymde ho. Men eg fann glimt av himmerike i ein gamal hage med godt selskap på Hauges beste tomt…

Kategorier
Livet

En rastløs sjel…

Jeg tenker på mye. Ofte surrer det godt oppi huet. Skramler omkring. (Kvasi-sitat fra Die Hard 4.0) Nå er det familie på alle kanter som er gjenstand for mye av surringa. Ulike liv. Svigerinne som bor i Qatar fikk aha-opplevelse på at alle folka rundt om på kloden lever sine egne, selvstendige liv, med egne tanker. «Det blir for mye å ta inn». Ja, enig. Det blir fullt. Skjønner godt at det renner over for noen. For meg handler det ofte om sortering. Sånn er jeg på et eller annet vis oppdratt. Veit ikke helt hvor i oppdragelsen det kom inn. Kanskje er det genetisk. I alle fall er sortering og systematisering ofte en vei ut. Eller en vei til å klare å holde noe på en armlengdes avstand. Slik at ikke alt ligger like langt framme i pannelappen. Noen ganger klarer jeg det ikke. Da ligger jeg halvvåken om natta mens planlegging av hvordan utfordringer surrer og går i huet. Tror egentlig jeg sover godt. Det er bare det at øyeblikkene med nattlig kverning i huet huskes så godt når morgenen kommer. Noen ganger er det bra. Da har alt løst seg i nattas mulm og mørke. Andre ganger blir det bare verre, gjør at alt sauser seg sammen. I løpet av mitt voksne liv (Fra jeg blei 18) har jeg blitt en film-avhengig. Elsker å se film. Elsker virkelighetsflukten. Ellers i livet er jeg til tider nesten helt hyperaktivt tilstede, og det blir vanskelig å skru av. Da er filmer utrolig deilig. Som en slags rus hvor jeg blir noen andre. Kjæresten min har noen ganger blitt en smule skeptisk på om det tipper over. Som f.eks. etter kinotur hvor jeg er nødt til å se meg sjøl i speilet for å få en bekreftelse på at jeg ikke er Bruce Willis eller Nicholas Cage. Ja, jeg lever meg skikkelig inn i filmer når jeg først tar dykket ned i andre liv. Den er en befrielse, og altså et avbrekk fra et hue på høygir. Bruker det noen ganger helt bevisst for å komme ned etter en aktiv kveld på jobb. Mitt dop. Går også til psykolog. Sjelden, men ja, en time i ny og ne. Synes det er verdt både tida og penga. Det var dagens drodl. Fikk anbefalt av en kollega for en tid tilbake å få meg blogg. Hun trodde kanskje det var mitt medium. Kanskje jeg kan få sortert litt her også….. Takk i så fall…. Hm….

Kategorier
Livet

Avhengig av internett…

Man hører mye om tidsklemmer. Ofte blir jeg provosert bare av ordet. Tidsklemme. Et ord skapt for å bortforklare hvordan vi har skapt det samfunnet vi lever i. For vi har valgt dette. Vi, menneskene. Kanskje ikke du har valgt alle aspekter ved samfunnet. Kanskje er det noen deler du heller skulle ønske bort. Sånn er det med meg. Epost er ett eksempel. Internett og epost. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne velge meg tilbake til tida før eposten fantes. Før alt og alle var tilgjengelig i en rasende fart. Her om dagen omtalte jeg meg sjøl og min familie som litt amish. Kjøkkenmaskin var det da snakk om. Hæ? Har dere ikke kjøkkenmaskin? Joda. Vi har en liten en, som jeg aldri bruker, kona bruker den av og til. Er ikke helt sikker på åssen den funker, og så har vi en stavmikser uten egen kolbe eller bolle, sånn at alt spruter til alle kanter om du bruker den i en litt for stor bolle. Kan sikkert bare kjøpe en kolbe på nærmeste jernvarehandel. (Kan man fremdeles si det, forresten?). Nei, når vi en sjelden gang lager dessert, er det hjulvisp som gjelder. Håndpiska eggedosis tar litt tid. – og så er det kanskje litt slitsomt… – men det er ikke jeg som har bedt om butikker som heter «Enklere liv». Hva med butikken «Latskap» eller «Syputerunderarmene»? Vi har valg. Selv i dagens turbotilværelse. Jeg sitter her og skriver på en mac og er litt overraska over at de ikke har gratis tilgjengelig internett på bowlingen hvor 11-åringen har bowlingbursdag og jeg er med i bakgrunnen, som sjåfør…

Nei, hva skjedde med meg? Når begynte jeg å forvente at de hadde gratis internett slik at jeg kunne gjøre hva jeg ville hvor som helst? – og hva i alle dager er det jeg vil? Lese epost? Ja. Samvittigheten gnager. Ulest epost. Orker ikke, har i løpet av de siste åra fått mer og mer avsmak mot eposten. Praktisk, ja, men hva skaper det av forventning til effektivitet, tilgjengelighet for ikke å si mengder med informasjon som man forventer at du, at jeg, skal lese oss gjennom. Interessant og/eller uinteressant. – og midt oppi dette er det jeg skriver nå et slags blogginnlegg som jeg tenker å poste så snart jeg får sjansen. Nei, jeg savner tida før jeg hadde mobil. Skrur den oftere og oftere av. Nekter å være med på jaget. Nekter å kalle noe jeg selv er en del av for tidsklemme. For i dette rike velstandslandet har de fleste av oss uendelig mange valgmuligheter.  – og en valgmulighet er å velge bort. Velge bort det som forventes av oss, som vi selv har skapt, som vi er en udiskutabel del av.  – men det er vanskelig. Enn så lenge leiter jeg etter å finne en balanse. Finne gode rutiner for at jeg skal kunne leve størsteparten av livet mitt i en tilstedeværelse som ikke er digital. Som ikke består av 0 og 1. Som består av fysisk tilstedeværelse. Fysiske opplevelser. Uten at jeg mates ubønnhørlig av inntrykk fra en stadig mer pumpende industri som jeg selv bidrar til. Pokker. Vanskelig dette her. Vi får se. Har satt i gang noen tiltak som jeg ivrer etter å gjennomføre. Av med mobil-lyden fra barna er henta til de er lagt er ett av dem. Prøver også å unngå at jeg sitter på mac’en når barna er våkne. I så fall skal det være fordi det er sammen med dem eller lignende. Har laga grenser for hvor lenge barna får bruke 0 og 1 om dagen. Samvittigheten gnager på uleste eposter, men livet blir rikere… blogg blogg…

Kategorier
Livet

Innspill til sak om skolestruktur, Hauge skule

– innlegget nedenfor er sendt til Osterøy kommune v/rådmann og ordfører
og var på trykk i lokalavisa Bygdanytt fredag 22.februar –

Å bygge et godt lokalmiljø er også samfunnsøkonomisk gunstig!

Behold Hauge skule, og bygg den ut med tiden!

Når man jakter på et sted å bo med familie, som jeg gjorde i perioden 2002 -2008, er en av faktorene man ser etter, hva slags struktur lokalsamfunnet har. En av de mest sentrale faktorene i et lokalmiljø er skolen og alt den fører med seg. Vi fant nettopp et slikt sted da vi i 2008 flytta til Hauge på Osterøy.

Hauge er et sted i vekst. Som også Norconsults rapport viser med sine prognoser, vil elevtallet på elever som sogner til Hauge skule stige. Dette skyldes i stor grad Loftåsfeltet som i avstand ligger nærmere Valestrand skule. Jeg kan ikke se at nedbetaling av Osterøybrua er tatt med i Norconsults prognose for økt folketall. Den vil evt. komme på toppen av dette.

På Valestrand skule står det i rapporten at elevtallet kan økes betraktelig. Norconsult skriver også om en av sine fem grunnleggende beregningselementer for elevtall ved skoler: «Ein svakheit ved denne metoden, er at den ikkje tek omsyn til skuleanlegga sin bygningsmessige struktur.»

Så vidt jeg har forstått er Valestrand skule bygget slik at det ikke er ideelt med en så stor økning som det ligger til grunn. (Iflg. samtale med skolens personale.) Beliggenheten til Valestrand skule gjør det også vanskelig å se for seg at den skal kunne bygges ut. Altså er grunnlaget for at alle elevene fra Loftås skal til Valestrand dårlig.

Hauge skules beliggenhet er, som Norconsult påpeker, sentral på Osterøy. Derfor foreslår de at skolebygget bygges om til barnehage. Beliggenheten til Hauge skule er meget god og har med få grep mulighet for å kunne bygges ut.

Hauge barnehage er helt ny, og har 4 avdelinger, hvorav 2 er i bruk pr 2013.

Skal du i tillegg bygge om Hauge skule til barnehage, vil man her få en «barnehagefabrikk» med to barnehager kloss på hverandre, med et veldig stort tall barnehagebarn.

Hvorfor flytta jeg nettopp til Osterøy? Jo, fordi jeg trodde at Osterøy kunne tilby noe annet enn byen. Ikke store oppbevaringsplasser for barn, men lokale barnehager og omtanke for lokalmiljøet.

Det samfunnsøkonomiske strekker seg langt ut over hva Norconsult har hatt mulighet til å ta i betraktning, som ene og alene har tatt for seg skolestruktur. Dette handler om samfunns-struktur, å bygge gode samfunn som er inviterende både for eksisterende og framtidig befolkning.

Jeg har siden jeg flytta til Osterøy reklamert høylytt for hvor fantastisk det er å flytte til Osterøy og samtidig ha nærhet til Bergen pga. arbeid og andre tilbud. Dersom familiefaktorene blir de samme som i Bergen, med store barnehager og store barneskoler, vil jeg ha større problemer med å se verdien i å markedsføre Osterøy på samme måte.

Vi må tenke langsiktig, ikke bare fram til 2030. Vi må tenke samfunnsøkonomisk og bærekraftig i lang tid framover dersom vi vil bygge et godt Osterøy for oss selv og framtida.

Jon Flydal Blichfeldt
Far til 3 barn, Hauge

Kategorier
Livet

Motstandsløyse! (Ha, ha, mykje motstand i eit utropstekn…)

Har me det for godt? Eg undrast. Er eg blant dei? Er me bortskjemde? For mykje tv. For lite praktisk kvardagsarbeid? For lite motstand? Klarar me å lære våre born at det finnes ei verd som ikkje er som google. Altså ei verd der ein er nøydd til å gjere noko for å få den informasjonen ein treng. Ikkje berre google i veg. På sølvfat ligg mykje informasjon. Utvald informasjon. Nokon sit, eg sit, mange sit og påverker korleis søkemotorane skal svara når ein freistar å finna det ein jaktar på. Musikant.no. Eg kapra ei god nettside. Nøgd med å finne mitt domene. Kanskje det tyder at fleir finn meg, for det handlar det om. Å bli sett. Alle skal sjå meg. Eller i alle fall nokon. I beste fall. Det er lenge sidan sist eg skreiv her på bloggen. Kvifor det? Har eg ikkje klart å skvise inn dette også i min kvardag? Eg sit på bussen no. Minusgrader i dag. Brukar bloggen som sjølvterapi. For å skrive dagbok høgt. Drodle om luksusproblem. Valfridom er påtrengjande. Eg har det godt når eg brukar tid og krefter på å skrive her. Gjere korte dypdykk i eigen refleksjon. Nei, attende til det praktiske; Eg har arbeidd med cd-innspeling i helga. Vart fysisk og psykisk sliten. På veg heim etter to dagar med 17 timer arbeid (jadda, inkludert pauser, men dirigenten arbeider ofte også i pausene…). På veg heim sat eg i bilen, utkjørt, men full av energi og klarar ikkje verken å høyre på musikk eller radio eller noko. Fullt i toppen. Eg kjende at noko var gale. Nei, var det det? Må ein fylle på med noko heile tida? Stille. Nei. Torsdag morgon førre veke på veg til arbeid gjekk eg nesten rett på ei dame, som nett som meg såg rett ned i sin mobil, men det var ein strålande morgon. Ja, er min konklusjon. Me har det godt. Kanskje for godt med alt som er tilgjengeleg. Me har for mykje valfridom og for mykje google. Til kamp mot maskinene!  Til kamp mot dei kjappe løysningane. Mot motstandslaus tv-titting. – men orkar eg ta kampen? Neppe. Vert nok tv i kveld óg…

 

Kategorier
Kor Musikk

Seier i mange ledd…

Ja, så kommer spørsmålet: Blei det sånn jeg hadde tenkt? (se forrige innlegg) Hvordan er det egentlig å være musikant og hele tida jobbe med mål som er øyeblikk av tilstedeværelse?

I helga var en av mine flotteste opplevelser da Seim Songkor sang Jauchzet dem Herrn, alle Welt av Mendelssohn.  – men opplevelsene kom i fleng. Med Osterøykoret og Vokalensemblet Skrik og som publikummer.

Korkonkurransen Syng For Oss har holdt på siden 80-tallet og er en møteplass for vennlig musikalsk kappestrid. Så også i år.

Det som kom enda tydeligere fram for meg enn noensinne før, var hva det er i musikkens vesen jeg virkelig setter pris på. Først tilbake til Seim Songkor. Homogeniteten er ikke den samme som hos mange av de andre korene, men musikaliteten og tilstedeværelsen er stor, og jeg glemmer konkurranseelementet og sitter ikke der som med analysen som jeg pga min profesjon riskikere å havne ut i. Lar meg rive med. Lar meg sveve.

Jeg var ikke der hele tida. Ikke alltid svevende. Var på et tidspunkt undrende på om det var en rett avgjørelse å ha med Osterøykoret på denne type musikkarrangement. For jeg er ikke for konkurranse i alle ledd i dette samfunnet. For meg er det mer som en arena. En badeopplevelse for unga. Et stjerneøyeblikk for Knut Jørgen Røed Ødegaard. Ja, det var rett å delta med Osterøykoret. For opplevelsen. Konsentrasjonen på scenen, den underlige stemninga umiddelbart etterpå, og at sangerne får oppleve andre kor fra Grieghallens store scene.

Så til Vokalensemblet Skrik. Vi jobber fram mot cd. Lydfesting. Og underveis: Første gang koret fikk lov av dirigenten å delta i Syng For Oss. (Loddet ved å ha vært administrator for konkurransen i mange år.) Øyeblikk av absolutt tilstedeværelse under katogerien pop. Frie svev.

Så lørdagen, mer alvorlig, deltakelse i klasse A+, på kanten av hva vi behersker med Die Stimme des Kindes av Mäntyjärvi. Fem sangere i manko fra dagen før. To av dem i forbindelse med sykdom. Tankene gikk mye dit.

Så satt vi der på Peppes og slarva og venta på en mulig telefon om finaleplass. – og den kom. (!!!) Hva gjør vi så? Hva skal vi synge?  Skal vi treffes ved kunstnerinngangen for oppvarming? Da skjønner jeg i prat med en trofast tenor at vi risikerer å ikke få hørt de andre korene fordi er finalist nummer 5 av 6 og kanskje befinner oss bak scenen. Nei! Det roper i meg full av protest. Det er ikke derfor vi er kommet hit. Ikke for å knive om topper og dykke inn i vår egen verden. Nei! Vi setter oss i salen. Vi vil høre på. Vi vil oppleve musikken de andre presenterer før vi selv går i ilden. Jeg tenkte tilbake på mitt forrige blogginnlegg og ga beskjed til sangerne at vi må høre på. La oss fange. Ja, kanskje bli litt mer nervøse eller uoppvarmede eller et eller annet. Men vi må jo høre på.

– og så vant jaggu Skrik finalen. For første gang på toppen av pallen. – og jeg liker å tro at det var på musikkens vegne. For meg var det det. Føltes på ett vis som mange års mål. Håper og tror at vi var der alle sammen. I kveld skal vi gjennomgå dommerkommentarer og videre arbeid og nye oppleveler. Jeg gleder meg til å treffe gjengen igjen. Stolt, glad.

– og neste opplevelse som deles med publikum er allerede på mandag, med Fridalen kirkes guttekor.

 

Kategorier
Kor Livet Musikk

Gjør korkonkurranser godt?

Som administrator i Norges Korforbund Hordaland og som kordirigent, er, og har jeg i mange år vært en ivrig deltaker i korkonkurransesammenheng.

Hvorfor? Hva gjør konkurranse godt? Hva er en korkonkurranse for noe?

For meg er musikken alltid i sentrum. – og noe av det mest verdifulle for meg i mitt arbeid med kor, er ønsket og gleden over å lage musikk sammen, finne ut av musikk sammen, uten at «det perfekte» skal være et mål i seg selv.

Derfor tviholder jeg på at når kor jeg dirigerer skal delta i konkurranse, er det for å synge for andre, for å høre på andre og for å få gode tilbakemeldinger fra kyndige folk. Disse tilbakemeldingene kan igjen hjelpe oss til å finne nye veier inn i musikkens hemmeligheter. Nye opplevelser. Nye opplevelser sammen. For der er kor unikt. Med egen stemme, egen sjel og opplevelse. Ingenting er sterkere for meg enn sangere som musiserer sammen, forteller historien, skaper øyeblikket sammen.

Jeg er ingen tilhenger av kor eller musikere som spiller alt helt korrekt, hvor alt er helt presist og klart som glass. Joda, om du skulle lure: Jeg jobber også iherdig for at det skal klinge bra, misforstå meg rett. Forskjellen er bare den at målet er veien, ikke det perfekte. Målet er øvelsen. Målet er fremførelsen hvor vi rørte ved en streng hos noen blant publikum. De fikk ta del i det vi opplevde. Og ikke minst fikk vi som musiserende mennesker en opplevelse av sjøl å delta i noe større enn oss sjøl.

Derfor er jeg med i korkonkurranser: For å oppleve nye menneskers musikk, for å dele med andre, og for å oppleve å være en del av noe større. Noe som det ikke går an å regne seg fram til. Med song for ei betre verd. Kommer stadig tilbake til det. Det som er Norges Korforbund Hordalands motto. Ja, jeg tror verden blir bedre med sang. Virkelig.

Min utfordring, noe jeg har møtt noen ganger, er konkurransedeltakerne som deltar for å vinne. Ja, jeg er et konkurransemenneske. Misforstå meg rett igjen. Jeg synes det er stas å vinne. Jeg synes det er stas med gjeve plasseringer, og kan sukke når en god plassering ryker. – men det er ikke målet. Målet er ikke seieren. Målet er opplevelsen. – og i alle korkonkurranser jeg har vært med på opplever jeg at denne opplevelsen deles med mange, og når kor som blir plassert helt nederst i en konkurranse kommer bort til meg etterpå og er strålende fornøyde med sin opplevelse av deling av musikk og tilstedeværelse. Da er korkonkurranser noe jeg vil være med på.

Hvorfor kunne vi ikke da heller bare ha hatt festivaler? Jeg tror svaret er at en liker å strekke seg. Jeg tror det å jobbe mot et mål, hvor en sjøl betyr noe, sammen med andre, er bra. – og ja, en trenger kanskje litt press en gang i blant. En jobber for å kunne yte musikken det musikken fortjener, og for meg som jobber i amatørkorverdenen er konkurransene en fin ting å strekke seg etter. Fattelig, enkelt og forståelig. Vi jobber mot å prestere vårt ytterste der og da. For musikkens og opplevelsen skyld.

Plasseringa veit jeg ikke åssen det går med, og ja, jeg skal snart i ilden, med to kor: Osterøykoret og Vokalensemblet Skrik. Vi satser alt på tjene musikken det den fortjener og å dele dette med hverandre. Som en liten reklame til slutt kan jeg legge inn at vi er 25 kor som treffes til vennlig kappestrid i Grieghallen 8.-9.juni. Kanskje vi sees.

Kategorier
Kor Livet Musikk

Kairos

Den rette tid. Den gode tid. Jeg sitter på flytoget på vei hjem fra inspirerende og opplysende foredrag med Henrik Syse. Skriver uten mål. Skriver for å dele. www.denene.no – har ikke vært innom ennå, men ser verdien. Verdien i å se folk, være tilstede i folks liv. Stille det ene spørsmålet til han som trenger det den dagen. Lytte. Mitt liv som kordirigent. Som familiefar. Som kjæreste. Ektemann. Livets beste øyeblikk. Sokrates: Dialog – toveis kommunikasjon = den høyeste måte å lære på. Ønske om læring. Utvjevning av kunnskap, ikke bare for de få. Nei, ikke utjevning, oppjevning (sitat Jan P. Syse). Sitter nå på Gardermoen. Ser på lyddusjen som folk går forbi. En mann snakker i mobilen, går inn i lyddusjen. Han oppdager at jeg iakttar ham, vi utveksler brede glis. Livet går videre. Lyder. Musikk. Opplevelser. Anders Behring Breiviks ensomme verden. Hva er den? I dagens utgave av lokalavisa hjemme, Bygdanytt, spør de etter meddommere til retten der hjemme. Noen som kunne tenke seg det? Jeg tenker, tenker, tenker, tenker. Skal ha ny dør hjemme. Ønsker kvalitet. Noe som er laget for mer enn en halv generasjon. Håndverkstradisjonene i Norge er i ferd med å bli borte. Så vidt jeg veit, kjenner jeg Norges siste repslager. Referanserammer. Breiviks mangel på sådanne. Eller? Mangel på folk i sin omverden som så ham, snakka med ham, sa hei, hva tenker du på? Hvordan går det med deg? Jeg tror fortsatt på Norges Korforbund Hordalands motto «Med song for ei betre verd». En bedre verden. Ikke i kroner og øre. Ikke i målbare kvanta. I noe annet, noe, noe, det musiske mennesket. Utfyller av det logiske mennesket. Tilbake til Syse og Platon og Staten (med stor S, eller?): Det fysiske og det musiske var grunnelementer for Staten. I morra er det korøvelse igjen. Nye musikalske opplevelser. Å se og bli sett. Drømmen om Kairos. Drømmen om dialog. Tar vare på frokost og middag med barna før det bærer avsted. Lørdagskvelden med min kjære. Søndag ettermiddag er det Osterøykoret. Ny opplevelse av….følelser….dialog…det musiske mennesket. Det ikkemålbare. Takk, Henrik Syse, for kloke og gode tanker i en strøm av mange tanker.

Kategorier
Livet Musikk

Musikksnobberi?

Halfdan Bleken går til selvangrep på et av mine favorittprogram på radio. Jeg syntes det blei litt trøblete, og skreiv dette i hui og hast på en venninnes fjesbokside:

Les først:
Halfdan Blekens selvangrep.

– og så min drodl:
Kjenner at jeg blir veldig dobbel når jeg leser dette. Jeg er en av dem som har sverget mitt musikantliv så langt til amatørmusikken, bl.a. med begrunnelse i at dette har gitt meg et nærere og mer ærlig forhold til musikken enn den jeg opplevde blant musikerstudenter og profesjonelle musikere. Dette var jo min personlige opplevelse, og hadde ikke nødvendigvis noe med hva disse profesjonelle faktiske la i det de fremførte/øvde inn. På den annen side har jeg lytta til programmet Blindebukk med stor glede fordi det har gitt meg morsomme og nye tanker om sider av musikken jeg sjøl ikke hadde tenkt på. Jeg synes Bleken kompliserer det hele ved å hevde at det er en sirkel av løgn. For meg er det i musikkens natur å drodle omkring ulikheter og glede/skuffe seg over ulike versjoner. Dette gjør man like mye i popverdenen som i den klassiske. Det at en musikkpersonlighet mener at Stravinskijs egen versjon av Vårofferet var «helt» gal gjør vel ingenting. Som dirigent sjøl har jeg uttallige ganger servert versjoner, så vel på konsert som i opptak som har vært «mine» versjoner som jeg har stått for uten at det nødvendigvis var slik jeg ønsket dette fremført. Det kan handle om rammer og tilfeldigheter og kanskje Stravinskij var i det humøret den dagen. Nei, ikke ta disse Blindebukkdeltakerne så alvorlig. Jeg tror det er der problemet ligger. Ikke i hva deltakere, ypperlige musikere sier, men hva Bleken og andre legger i det som blir uttalt. Det er jo ikke så farlig, eller…. – og det er jeg enig med Bleken i. Det er vel kanskje det han mener, at de ikke skal ta seg selv så høytidelig, men er det de som gjør det, eller er det tilhørerne (- og programlederen) som skaper denne høytideligeten…. ?? Det står ikke på liv og død, men musikken er en så stor berikelse for mennesker i dette lille livet vi har på jorda at jeg er tilhenger av at kunstmusikken skal få støtte i kroner og øre sjøl om jeg sjøl tilhører den breie folkebeveglesesdelen av den norske musikkverdenen. (Er det dette man kaller «Stream of consciousness«…?)

Kategorier
Livet

Frimerkesamling…eller mormor og hennes mange sider…

Jeg sitter hjemme med min eldste sønn søndag og legger frimerker i vann, og vi ender opp, både han og jeg, i en slags skytteltrafikk mellom leksikon og frimerkealbum.

(Til dere under 25: leksikon er flere store bøker med samlet informasjon, blei oppfunnet før internett, for mer info se: Hvordan bruke en bok )

Min mormor har betydd mye for meg, og hun døde nå for fire uker sida, 97 år gammel. Når det nå sakte begynner å gå opp for meg at jeg ikke får treffe henne igjen, prøver jeg for egen del å se på hva hun var for meg. Her er én ting.

I en diskusjon med en av mine venner om hva skolens funksjon skal være og er i dagens samfunn, vender vi alltid tilbake til «Hva lærte du egentlig på skolen?» For egen del henter jeg da fram mitt liv som tegneserieleser og frimerkesamler, ikke skolelærdommen. Fra dette husker jeg i dag, 35 år gammel, at jeg lærte mye. Kunnskap skapt av det nysgjerrige barns evne til å oppsøke kunnskap og ikke minst voksne rundt meg som var like interesserte i å gi svar. Foreldre, og da ovennevnte mormor. Duknakka satt vi bøyd over frimerker med forstørrelsesglass: Hvem er dette? Kopernikus? Hvorfor har de ham på et frimerke? Jeg har ikke blitt den type frimerkesamler som leter etter sjeldne merker og store verdier. Nei, det er det reint visuelle i hvert merke, og historien bak som fremdeles pirrer meg, nå som voksen, far osv. Jeg håper å kunne svare på mine barns nysgjerrige spørsmål når de dukker opp, og jeg håper de aldri slutter å spørre. På samme vis dukka det opp mange spørsmål når jeg leste f.eks. Asterix, og pappa svarte.

Med sitt nettverk rundt i verden var mormor og hennes venner en stor kilde til mange spennende frimerker. Dette utgjør i dag brorparten av det jeg har av frimerker. Jeg tok opp igjen samlinga da jeg flytta til Osterøyne og de eldste barna har sine egne bøker med frimerker, noe som er i ferd med å bli et ukjent fenomen i dagens epostverden.

Så får du et frimerke på et brev, ikke kast det! Det kan være kilde til mye god tid mellom generasjoner, kunnskap, lærdom og kanskje litt estetisk moro også…

(Hadde jeg forresten aldri trodd – at jeg skulle skrive et profrimerkesamlingsinnlegg på min lille hverdagsblogg…)