Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet

Sjøltrening i framsnakking

Dagens blogginnlegg er et kurs. For meg. Er ikke det ålreit? Jo, det er det. Det er et kurs i framsnakking. Jeg skal i løpet av dette innlegget være positiv og oppmuntrende. Ja, det skal jeg. – og jeg skal mene alt jeg skriver. Det er uomtvistelig et gode når man driver med framsnakking. Altså å mene det man skriver.

Jeg har opplevd mange positive tilbakemeldinger den siste uka og det er så utrolig ålreit at jeg vil dele det med verden, for dette er jo en åpen blogg tilgjengelig for hvem som helst. Kanskje Barack Obama får bloggen min oversatt og følger meg. Hva veit jeg?

Jeg har vært kunstnerisk ansvarlig for fire konserter i forrige uke, og flere tusen har fått oppleve korsang i Bergen og på Osterøy. – og flere anledninger skal det bli denne uka og ukene som kommer. Både for meg og for mange, mange andre, for det er mange, mange konserter å glede seg over i adventstida.

Dette blogginnlegget er et lite pustehull på bussen på vei til jobb, til korøvelse. Det er deilig med slike pustehull.

Etter konserter kommer noen bort og smiler fra øre til øre. Smiler og tar bilde av seg sjøl sammen med dirigenten (ja, det opplevde jeg sist uke, og det var fint), smiler og spør hvordan stemmegaffelen virker (det opplevde jeg også). Smiler og sier det var en flott opplevelse. Smiler og sier det var et av livets fine øyeblikk, denne konserten, et øyeblikk de var glade de fikk med seg. Jeg unner alle å oppleve godfølelsen det er å få positive tilbakemeldinger. Det er godt når en har brukt mange krefter og mye arbeid ligger bak. Det er godt å kunne få lov til å dele sine musikalske opplevelser med andre.

I det store og hele kan jeg, godsliten som jeg er i dag, være stolt over arbeid som er gjort og mål som er nådd.

Takk for gode tilbakemeldinger og takk til publikummere, korsangere, familie og kolleger, som gir meg ny giv og ny inspirasjon til å fortsette med det som er blitt mitt liv i amatør (som kommer av amare – å elske)-korsangernes tegn.

Så fortsetter vi alle nå ufortrødent videre mot nye opplevelser. Lykke til med alle opplevelser du har i vente, enten det er i korsangens tegn eller med andre av livets fargepaletter!

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Erting og mobbing…et glimt fra min egen historie…

Den offentlige, personlige dagboka. Det er det bloggen er. En underlig blanding. Jeg har ennå ikke lært meg hvordan jeg finner ut om noen leser dette, hvor mange eller sånn. Innimellom lurer jeg jo litt, har truffet noen som har lest noe. Holder egentlig fint det, forsåvidt. Lenge siden sist jeg drodla noe offentlig nå. Er blitt førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne siden sist. Har sagt opp avtalen med Vokalensemblet Skrik etter ti år. Mye har skjedd, men nå skal jeg prøve å komme til dagens tema.

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det vil jeg si. Noen venner, gode hobbyer og god familie. Nok mat og mye å gjøre på. Likevel var det noe som skurra i mange, mange år. Jeg kvidde meg for å gå på skolen. Det gikk helt greit, men jeg så ikke fram til det. Så vidt jeg kan huske, så jeg ikke fram til skoledagen noensinne før jeg var ferdig med niende. Hva skyldtes det? Jo, jeg har aldri vært blant de store mobbeofrene, men kanskje blant de små. Alltid. I det jeg husker av de ni åra. Lett med en som spilte cello og piano, lot håret gro i sjetteklasse og gikk på skolens keramikkurs hvor det stort sett var jenter.

– men her ligger også det vanskelige, og grunnen til at jeg ikke har skrevet noe om dette. Det har jo gått bra med meg. – og jeg var helt garantert ikke blant de som blei verst plaga. Når klassen fra barne- og ungdomsskolen for ti-tolv år sida skulle ha reunion, var jeg ikke klar. Jeg dro ikke. Tidligere hadde vært på en reunion med samme klassen og kom hjem og angra etterpå. Det var ikke kjekt. Det var fremdeles for nært, og kanskje det vanskeligste: Det var mange i klassen som verken hadde tenkt over det eller visste at de plaga meg. De ante det ikke sjøl en gang. Nå i ettertid tenker jeg at et av hovedproblemene den gangen var at det var den «vanlige måten». Jeg var på ingen måte aleine om å bli plaga i klassen. Det var en del av den generelle oppførselen. Små stygge kommentarer. Gutten i klassen som slo meg i overarmen litt hver dag, akkurat så hardt at det ikke var til å misforstå at det ikke var en hyggelig gest. – og etter mange nok dager – eller uker, ikke veit jeg, så verka overarmen min akkurat der. Den likte ikke å bli most litt hver dag. – og jeg hadde ikke mot eller vett nok til å få gjort noe med det. – og det var til dels umulig for andre å oppdage.

For litt over ett år sida derimot, var jeg på reunion, og det var veldig hyggelig. Vi var ikke alle, men en god del fra den gamle klassen. Jeg veit ikke om jeg hadde reist ens ærend over fjellet hadde det ikke vært for facebook. Da jeg gikk til angrep på det nye mediet facebook i 2007, dukka en av mine gamle klassekamerater opp. Da tenkte jeg at nå, nå må jeg si noen ord. Hvis ikke, blir dette liggende og ulme resten av livet. Det gjorde jeg og siden har det ikke vært noen sak. Jeg kan snakke om det, og nevnte det også på reunion, og oppdaga der at det var flere som hadde kvidd seg for å treffe den gamle klassen av samme grunn.

Hvorfor gikk det så fint med meg lell? Jo, jeg hadde en sterk identitet gjennom musikken og familien gjennom hele barndommen. Da jeg begynte på videregående og traff andre folk som ikke passa inn i «boksen», blei jeg overlykkelig.

– og moralen i visa er, for nå må arbeidsdagen starte: Snakk med dine barn, bry deg om hvordan de oppfører seg mot andre. – og du som er voksen: Ikke snakk nedsettende om andre hjemme hos deg selv. Barna fanger opp alt og gjenspeiler din oppførsel når de treffer venner. La både barn og voksne få lov til å være forskjellige. Det er vi alle…

 

 

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Er grøn politikk vanskeleg å skjøna?

Kva er grøn politikk?

Heilt sidan eg melde meg inn i eit politisk parti for eitt år sida, kalla dei grøne, har eg undra meg over ein ting. – og det er den underlege kjensla at eg nettopp ikkje har vorte medlem av eit politisk parti, men noko anna. Kvifor har eg ei slik kjensle og kva skuldast det?

Alt ein oppfattar av nye impulsar, all læring og ny kunnskap må ha ei forankring i noko kjend. Dette for å kunne forstå kva det er. Setje det i ein samanheng. Om utenomjordisk liv høyrde eg ein gong at om det finnes noko der ute som er basert på andre premiss en dei me kjenner her på jorda, kan det andre livet vere særs vanskeleg å få auge på.

Tunga på vektskåla som gjorde at eg melde meg inn i Miljøpartiet dei grøne, var då det gjekk opp for meg at partiet nekta å bli kalla raudt eller blått. Journalistane spør og spør: Kva side høyrer de til på? Vil de støtte høgre- eller venstresida eller kanskje de står i sentrum?

Me er grøne. Det er svaret. Det handlar ikkje om dei allereie fastspikra plassane i det politiske landskapet. Det handlar om ei anna retning. Det handlar om at me ikkje godtek premissa som er satt av samfunnet.

Det handler om noko som ikkje er mindre ambisiøst enn livet på den planeten me er så heldige å få bu på. Det handlar om at ein må ha tanken om det store biletet heilt framme i panna; Kva godt gjer dette for livet vårt her på planeten vår? Det gjeld til dømes korleis ein gjer innkjøp, korleis ein byggjer ut, leggjer ned, korleis ein fordeler dei økonomiske godene me har i vårt rike, rike land.

Mange bekker små, heiter det i ordtaket. Jau, eg trur på små bekker, men eg trur og meiner også at samfunnet, anten det er kommune eller stat, må leggje til rette for at me som kvardagsmenneske gjer grøne val.

Det må ligge som eit hovudpremiss for alle vedtak som fattast i eit kommunestyre eller eit storting. Den grøne tanken er ikkje mindre enn det… Altomfattande…. – og da, om politikarar og medmenneske tek den grøne politikken inn i sine vedtak, om omsynet til korleis det ein gjer vil verke på planeten vår. Da kan me grøne trekkje oss ut att. Den dagen eit berekraftig liv er det allmenne målet for korleis me lever våre liv.

Økonomi vert oftast brukt som motargument. Økonomisk vekst og økonomisk vinst. Om du hadde to syklar i garasjen og du hadde valet mellom å gje den utan bremser og ratt til barnebarnet ditt eller den velfungerande barnesykkelen hvor alt var i sin skjønneste orden. Kva for ein vil du gje vidare?

Me kan ikkje gje vidare ei jord som ikkje fungerer. – og me er heilt vanvittig heldige. Me har valet. Me kan velje å gi vidare ei jord hvor bremser og styre fungerer. Politisk parti? Jau, det er et politisk parti eg har meldt meg inn i, men målet og ideen er mykje, mykje større…

Kategorier
Hagen Livet

Hagen vår…

I vår luksustilværelse, eller kanskje i min luksustilværelse, er det utrolig fint å finne sitt fristed… For meg er det hagen… Den er stort sett bratt og skrå, denne hagen. Litt konstruert tomt i tidligere skau og ellers litt tjo og litt hei. Jorda renner nedover, så det som var vår vannrette plen da vi flytta hit for seks år sida, er nå litt spennende hei på skråplanet. Husbyggeren kasta utover noen engfrø før vi kjøpte huset. Vi gjorde ingenting de første åra, titta bare på hva som dukka opp. – og da kom geitramsen, geitramsen og geitramsen. (-og forresten noen prestekrager som har glimra med sitt fravær de siste åra…) Vi lot bare alt fare fram etter naturens egen metode de første åra, nå våger vi oss på litt strukturering. Pussige greier å skulle «lage» hage egentlig, systematisere naturen på et vis. Nå er luking og avgrensning blitt måten. Hvor skal geitramsen fremdeles få lov til å ha sitt domene? Løvetannen fjernes helt. Geitramsen, bringebæra og de par hundre bjørketrærne lukes litt hist og her, og hver gang jeg er ute i hagen, oppdager jeg nye blomster som sniker seg fram nå som geitramsen må vike. I dag oppdaga jeg engmarimjelle i hagen, og her om dagen fant jeg en hvit morsom blomst som jeg har lært heter skrubbær. Ellers har vi skogstjerner i hopetall. I Ammerudskauen da jeg var liten, var det ikke mange skogstjerner, de blei min lille favoritt når de dukka opp. Nå har jeg mange hundre i egen hage. Små, søte og med skarpe kanter på kronbladene. Kan ikke klage. Roseavleggerne fra farmor lever også…så smått, så smått. Det blir nok aldri en sånn gjennomstrukturert hage, men til små gleder og fascinasjon over hvordan naturen puster og lever…

 

Kategorier
Livet Musikk

Dagens opplevelse….

Som hos mange andre går humøret mitt opp og ned.  Høyt oppe, langt nede. De siste månedene har jeg vært ekstremt lettrørt og gråter daglig, noen ganger bare føler jeg en uendelig glede. Av en eller annen opplevelse. Av menneskehetens fantastiskhet, av menneskehetens håpløshet, av naturens undere. Av internettets gaver i form av begavede og tilstedeværende musikanter som deler sine ting på internett. I det siste har det vært bl.a. da jeg i morges fulgte guttungen til barnehagen og hans skrekkblandede fryd over å lære seg å sykle, å være i hagen de siste dagene,  opplevelser på jobben med korsangere som gir absolutt alt, og i dag før jeg begynte å jobbe, traff jeg en grønnspett… – og på nett har det vært GQ, jentebarbershopkvartett fra Towson University, det har vært Craft Engine, som dersom det virkelig er sant, kan gjøre at vi går en grønnere tid i møte, det har vært Pharrell Williams «Happy» – og dag:

Carpe diem!

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Kampen mot framskrittet…eller?

Så er det ti år sida. 4.februar 2004. Ti år sida fjesboka starta med å velte om på folks personlige liv. 26. september 2006 var fjesboka åpen «for alle». 24. april 2007 registrerte jeg meg.

Jeg protesterte da minibank-kortet kom. Ville ikke ha. Ville ikke la meg kontrolleres og overvåkes. Ville ikke etterlate elektroniske spor. Så kom e-posten. Ville ikke ha. Ville ikke gi slipp på alle brevvennene mine. De fysiske brevene i posten. Jeg savner fremdeles å åpne postkassa og finne svarbrev etter mitt forrige. Noen brevvenner tettere på enn andre. Fine alle sammen. Så kom mobiltelefonen. Tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Ville ikke ha. Ville ikke være tilgjengelig for alle alltid overalt. Ville bruke langsom tid. Så kom fjesboka, og jeg tenkte at nå får det være nok bakstreverskhet. Så jeg gikk til angrep allerede før den hadde levd ett år ute i verden.

Minibank-kortet: Jeg ga opp kampen etter å ha reist Europa rundt med kontanter. Nå sliter jeg med å huske å ta ut penger til de få tinga jeg fremdeles trenger kontanter til.

E-posten: Jeg ga opp som student som måtte holde meg oppdatert. Nå er e-posten den viktigste kommunikasjonskanalen jeg har i forbindelse med administrasjon av jobben min.

Mobiltelefonen: Jeg ga opp da jeg registrerte meg som selvstendig næringsdrivende og skjønte at de ringer neste mann på lista om jeg ikke tar telefonen. Fremdeles nekter jeg å være tilgjengelig alltid. Skrur på lydløs når skole- og barnehagedagen er over – til de er i seng. Sjekker den av og til i tilfelle rottefelle. – men bruker den aktivt. Mye. – men fortrinnsvis sms og telefon. Sms-en har totalt endra avtalevanene våre. Som ungdom gjorde vi avtaler lang tid i forveien. – og det var det. Ingen plutselige endringer eller oppdateringer. Ingen «kjapp-kjapp», som min farfar kalte det.

Fjesboka: Den fikk aldri den motstanden alt det andre fikk. Var ryggen knekt allerede, eller var det et kjærkomment tilskudd? Vel, en ting kan jeg si; Jeg har fått en slags kontakt med mange jeg aldri trodde jeg skulle snakke med igjen. En slags blanding av brevvenn og offentlig uthengingssted er det blitt. Jeg er litt restriktiv her også. Orker ikke å være en offentlig nettfigur. F.eks. at jeg har sperra slik at ikke alle kan vase rundt og se alle vennene mine. Litt nettprivatliv unner jeg meg sjøl.

Twitter: Har ennå ikke forstått helt om dette er noe jeg egentlig kan ha noen glede av, men prøver litt til…

Nettside og blogg: Det siste tilskuddet er egen nettside og blogg, og da blei vel dette nye livet totalt. Meg selv. Mitt. Mine tanker. I mitt tempo. Jaja, det er slitsomt å være bakstreversk. – og ikke. Jeg liker nemlig å lage sitronfromasj på «gamlemåten», uten bruk av mixmaster og denslags. Vispe for hånd. Bli sliten. Nyte desserten når den er ferdig.

Lurer på hva det neste blir…?

Kategorier
Aktuelle temaer

Ensom dirigent…

Det er flest hverdager. En eller annen har sagt akkurat det. Ja, det er flest hverdager. Noen ganger savner jeg hverdagen da jeg hadde kontorjobb. Hadde jaggu kontorjobb i åtte år. Det var ikke mange kolleger dere heller. Ikke sånn i hverdagen. Vi var noen. De første åra var vi to, så var vi kanskje mer tre. Nå er jeg mer tilbake til null. Får det bekrefta i blaff at andre treffer kolleger hver eneste arbeidsdag. Tenk på det. Det har jeg vel aldri gjort i mitt yrkesaktive liv som nå har vart i rundt 14 år. Truffet kolleger hver eneste arbeidsdag. Lurer på hva det hadde gjort med livet mitt. Hadde en bra runde i helga. Traff en kollega. Til inspirasjon og læring. Treffer stadig noen. Det er jo ikke det. Har jo noen hist og her. – og folk treffer jeg i bøtter og spann. For det er folk jeg jobber med. De få som leser denne bloggen veit nok hva jeg driver med. Det involverer folk. På det største involverte det 1500 i noen dager. Da var jeg kanskje mest ensom. For jeg er én. En som har min rolle når det står på. Når jeg er på jobb. Jeg liker jobben min, det er ikke det. Vil bare reflektere litt. Være bevisst på at en må ut. Må være aktivt oppsøkende for å treffe kolleger. Arbeidskolleger. Lurer på åssen kongen har det. «Skal vi konger ta en lunsj i dag?» Ellers statsministere. Noen har vært, noen er statsministere, og de treffes jo også. Det jeg tenker på er hverdagen. Hvor forskjellig blir ikke den for dere som opplever å være 12 med samme jobb på arbeidsplassen, eller kanskje 150 eller no’, ja hvor forskjellig blir ikke hverdagen deres sammenligna med hverdagen min. Den vanlige arbeidsdag er jeg som oftest én. Det betyr null det. Null som jeg i hverdagen treffer i lunsjen hver arbeidsdag og utveksler erfaringer med. Nei, jeg sitter ikke og sturer. Klager heller ikke. Jeg trives med jobben min. Jeg bare går noen runder. – og prøver å forestille meg hvordan det må være å være dere…

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Et liv med tv…..

Beveger meg ut i farlig farvann…

Kanskje er dette egentlig et rop om hjelp…

Tv-en ser ut til å ha svikta oss nå i jula. Virke vil den i alle fall ikke. Så ja, da er det kanskje på tide med drømmen om det moderne formatet flatskjerm (ser på nett at verdens første flatskjerm kom for 15 år sida, så da er vi jo ikke så seint ute) Første ting som må vurderes, er om vi i det hele tatt skal kjøpe tv. Så er det foreløpige kravet hjemmefra at VHS-en fremdeles kan brukes – og det samme med dvd-spilleren, som begge har scart. To scartinnganger som vi har nå, har jeg forstått at jeg må skyte en lang fin hvit pil etter, så da blir det evt. en adapter…. (Om noen fremdeles leser, må de være over middels interessert i tv, eller?) Så må den kunne kobles på stereoanlegget, men det regner jeg ikke med er noe heft. Så skal den ikke være så stor. (Med de svarte sladdene vi har sett tv med de siste åra, fant vi ut at vi i realiteten nå har ca 21», og kanskje skal opp til 32». Tjo hei. Så liker jeg (eller vi?) ikke at det skinner for mye i skjermen. Her er både vinduer og lamper og annen moro. – og verden er jo ikke glossy. Altså matt overflate. (Der tror jeg det hele blei litt vanskeligere…) – og så skal vi helst ha så få ledninger rundt i huset som mulig. Altså: Smart-tv med trådløs nett-tilkobling. Eller? (Idét jeg skriver «eller», lurer fjesboka fælt på om jeg vil skrive Momo Eller Kampen Om Tiden» – og det vil jeg jo gjerne. Det blir jo på en måte betegnende for det jeg driver med nå. Lar de grå mennene som har laga tv-apparater for ikke å si de som fikk lurt meg til å bli en del av fjesbokverdenen i stedet for å treffe folk i levende live. (Altså: Jeg driver med det også, altså…) Nei, nå er jeg er jeg på vei ut på vidotta, for ikke å glemme at jeg nå har latt være å legge dette ut i fjesboka, men på bloggen. (Har vært få turer til vidotta i det siste, mye sofagris, men ikke så mye tv, da. Spill og sånn.)

Noen som har gode råd? Altså gode råd til liv, til tv, til vidotter? Hm… tror ikke husets bedre halvdel kommer til å legge sin sjel i hva slags apparat som kommer i hus så lenge det ikke er alt for stort…så jeg må nok gjøre en innsats om jeg vil ha tv i hus…

For ikke å snakke om kostnad. Tjo og hei. Det er ikke alltid like gøy å bli voksen. En må ta valg absolutt hele tida. Hva skal en bruke sine opptjente slanter på? – og hvorfor ditt og hvorfor datt? Når jeg nå har gått inn på diverse nett-handlebutikker f.eks. viser de kundenes favoritt-tv-er. Det vil jeg i alle fall ha meg frabedt. Jeg VIL VÆRE SÆR! Jeg vil ha akkurat den tv-en jeg vil ha, og ikke naboens. Jaja, dette er uansett en hel haug med i-landsproblemer. Vi har det altfor godt i dette sykt rike landet. Jeg også. Men noe fyller jeg denne stormfulle ferien med. – og jeg kommer nok til å bli fornøyd uansett. Håper jeg. – og hvis noen hører meg klage, så er det bare å minne meg på hvor godt jeg har det.

Til slutt igjen: Noen som har noen gode råd om hvordan balansen mellom tv-en og det fysiske livet bør være? – eller noen som kanskje til og med drister seg til å komme med råd om hva bør til innkjøp av? – om noen fremdeles henger med.

JFB

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Musikk

Kirkemusikken i Bergen! Vær stolt av det du gjør! Blås i Jante! Hva er Bergens Tidenes agenda?

(Bloggete brev sendt til Bergens Tidende mandag 16.desember 2013 – får se hva de gjør med det…)

I dag blei det to-tre-fem overskrifter. Går det an? Eller er det alt for langt unna konvensjonene? Langt unna det som er akseptabelt? Jeg trengte to-tre-fem overskrifter i dag, kjente jeg. Først vil jeg presentere meg kort. Rett og slett fordi jeg mener det har relevans for det jeg vil drodle om i dag. Jeg heter Jon Flydal Blichfeldt, og har i 15 år jobba aktivt som kordirigent og koradministrator med Bergen som base. I dag er mine faste engasjementer å være den stolte dirigent av Fridalen kirkes guttekor, Vokalensemblet Skrik og Osterøykoret. I tillegg har jeg ymse frilans-oppdrag.

Jeg leste i dag Olav Gorseths artikkel under overskriften «Stillstand i Bjørgvin Kirkemusikk». I teksten dukker det opp et spørsmål jeg synes er provoserende. – og det er ikke første gangen. Spørsmålet fra Gorseth er: «Mener kulturbyråden at det er plass til to separate miljøer for kirkemusikk i Bergen, Bjørgvin Kirkemusikk og den nye virksomheten som er bygget opp i Domkirken?»

Dette spørsmålet legger da til grunn at det skal være to, jeg gjentar to miljøer for kirkemusikk i Bergen, og om dette er for mye? Jasså? Bergen er, så vidt jeg vet atskillig større enn bare Bergen domkirke og miljøet rundt dette. Den mangfoldigheten i kirkemusikk som finnes i Bergen inneholder på ingen måte to miljøer. Å ja, snakker du om klassisk kirkemusikk på et visst nivå? Som hyrer inn musikere og fremfører musikk med profesjonelle utøvere i samarbeid med amatører? La meg kjapt nevne noen: Miljøet rundt Collegium Musicums kor og orkester, Bergen Kammerkor, og som jeg da stolt kan nevne; miljøet rundt Fridalen kirke,  som med sitt prosjektkor «Collegium Vocale Bergen» fikk strålende kritikker i Bergens Tidende for en tid tilbake. – og mitt kjære Vokalensemblet Skrik, som jeg ja er dirigent for sjøl – som i likhet med en rekke andre kor i Bergen også holder kirkekonserter, og hevder seg i internasjonalt innen a cappella-sjangeren. For ikke å glemme Fridalen kirkes jentekor som teller ca 50 jenter, Fridalen kirkes guttekor som teller 26 aktive gutter og synger Panis Angelicus og andre klassiske perler.

Finnes ikke vi?

Bergens Tidende undervurderer sin egen definisjonsmakt når de denne gangen (og så vidt jeg husker også har gjort det tidligere) tillater seg å la et slikt spørsmål stå på trykk. Kulturbyråden svarer så godt han kan på spørsmålet, og sier som dere nå har skjønt at mitt poeng er: «Kirkemusikken i Bergen begrenser seg ikke til kun disse to.»

Så hva er da agendaen til Bergens Tidende? Aner dere ikke hva slags makt dere har? Tilbake til meg og mitt og min egen kake; Vokalensemblet Skrik er et amatørkor. Ja, vi har våre utfordringer og ja, vi er amatører, men Vokalensemblet Skrik har ennå til gode etter snart 10 år, å få en anmeldelse i Bergens Tidende av egne produksjoner. Hvorfor? Jeg vil tro det er fordi vi ikke passer inn i systemet. Vi synger «The Fox» i en rufsete versjon også. Vi er ikke tunge nok.  – men vi er gode nok – og fikk strålende kritikk i Bergens Tidende når vi deltok i mars med Bergen Filharmoniske Orkester (Haydns «Jesu’ siste syv ord på korset).

Så kjære Bergens Tidende og kjære Olav Gorseth: JA! Det er definitivt plass til mer en to kirkemusikalske miljøer i Bergen! De eksisterer allerede. De er mange. De er rike på opplevelser. – og kanskje til din overraskelse: Mange holder også et høyt nivå!

Til alle som leser dette, forhåpentligvis også noen i Bergens Tidende og kanskje Olav Gorseth: Jeg ønsker dere mange gode konsertopplevelser fram mot jul, og neste år og i åra som kommer. Vi har mye å være stolte av i Bergen!

Hilsen Jon Flydal Blichfeldt

dirigent for Vokalensemblet Skrik
dirigent for Fridalen kirkes guttekor
dirigent for Osterøykoret
tidligere leder for Foreningen norske kordirigenter
tidligere musikkfaglig korkonsulent i Norges Korforbund Hordaland og Norges Korforbund Vest
tidligere sanger i Bergen domkantori
profesjonell amatørkordirigent

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Musikk

Inspirasjonens ansikt…

Nå begynner det å roe seg – kanskje. Jeg liker når det blåser litt. Mye kjedeligere når det står helt, helt stille…

Jeg hadde konsert med Vokalensemblet Skrik på Stord for 12 dager siden. Vi var gjester hos det lokale damekoret Corona. Corona var godt vertskap og stilte både med fortreffelig mat og godt publikum.

Da oppstod ett av disse øyeblikkene. De kommer fra tid til annen, og de er med på å gjøre livet atskillig rikere og gjør også at jeg ikke lurer på hvorfor jeg ikke prøvde å bli lege – eller et eller annet annet som har direkte påviselige konsekvenser for menneskets ve og vel.

Ja, tilbake til øyeblikket. Det var et sånt øyeblikk hvor det som skjer går opp i en høyere enhet. Nesten så jeg blir religiøs. Jeg forsvinner. Min person blir borte. Det er bare musikk. Bare liv. Liv. Enhet. (Nå hørtes det jaggu religiøst ut…)

Disse øyeblikkene opplever jeg fra tid til annen. Jeg kan ikke huske når sist gang var, men jeg kan hente fram minnene om flere. Ett av dem var september 1997 med Bergen domkantori i Johanneskirken. Først ei uke på Sardinia med konserter hver dag. Så én dags pause eller to. Så konsert i Johanneskirken sammen med Voci Nobili (Høgskolen i Bergens sagnomsuste kor). Vi fremførte flere av satsene fra Rachmaninovs Vesper – og da, akkurat da, på denne konserten, da gikk alt opp i en høyere enhet. Vi var bare der, Voci Nobili var der. Våre to forskjellige klangverdener gjorde livet verdt å leve. (At min kjære Silje også sang på samme konserten, oppdaga vi flere år seinere. Vi kjente hverandre ikke da…)

Vitenskapen vil jo gjerne forklare alt, og som Åse Kleveland har sagt til meg flere ganger den siste uka; Nå er det bevist at korsangeres hjerter slår i takt. DE SLÅR I TAKT!!! Etter en stund med felles sang slår hjertene i takt. Finnes det noe vakrere?

Vel, i min eufori etter konserten på Stord, kom jeg hjem til mitt etterhvert kjære Osterøyne og kom på en slengbemerkning fra Tormod i koret: Jeg hadde nynna på The Fox av Ylvis – og han sa «Den hadde vært morsom å synge». Kun som fleip.

– men jeg tenkte: Kanskje jeg skal gjøre det, og da må det vel skje nå. Som en liten gest til koret – som takk for opplevelsen av å ha blitt brakt opp i en høyere enhet. Som takk for at jeg er så priveligert som har kor som arbeidsplass.

Så jeg arrangerte den, og i skrivende stund, etter litt over ett døgn på nett, har over 5000 sett videoen vi tok av fremføringa vår. Vi øvde på den i et par timer. Det var det vi rakk – før vi hadde en anledning som bød seg – en festforestilling i regi av Human-Etisk Forbund med tidligere nevnte Åse i spissen. Et av temaene var «Det lekende mennesket». Ja, nettopp.

– og de siste dagene, med en smule (Ja, i disse sosialt styrte mediedager kan det vel kun kalles en smule), en smule medieoppmerksomhet og fokus på mitt arr og korets fremføring av The Fox, kommer spørsmålet stadig til meg fra ulikt hold: Er det ikke et kick? Jo da, fint med rever og sånn, men mitt ærlige svar, er at mitt kick denne gangen, det var opplevelsen av å være en del av noe større på en konsert på Stord.

– og jada: Her ligger siste krumspring. Har de siste dagene sitert min tidligere sangerbror fra Kammerkoret Saga, Aasmund Nordstoga: En fe’kje meir moro enn de’ ein sjøl laga!