Jon Flydal Blichfeldt

Jeg sitter hjemme med min eldste sønn søndag og legger frimerker i vann, og vi ender opp, både han og jeg, i en slags skytteltrafikk mellom leksikon og frimerkealbum.

(Til dere under 25: leksikon er flere store bøker med samlet informasjon, blei oppfunnet før internett, for mer info se: Hvordan bruke en bok )

Min mormor har betydd mye for meg, og hun døde nå for fire uker sida, 97 år gammel. Når det nå sakte begynner å gå opp for meg at jeg ikke får treffe henne igjen, prøver jeg for egen del å se på hva hun var for meg. Her er én ting.

I en diskusjon med en av mine venner om hva skolens funksjon skal være og er i dagens samfunn, vender vi alltid tilbake til «Hva lærte du egentlig på skolen?» For egen del henter jeg da fram mitt liv som tegneserieleser og frimerkesamler, ikke skolelærdommen. Fra dette husker jeg i dag, 35 år gammel, at jeg lærte mye. Kunnskap skapt av det nysgjerrige barns evne til å oppsøke kunnskap og ikke minst voksne rundt meg som var like interesserte i å gi svar. Foreldre, og da ovennevnte mormor. Duknakka satt vi bøyd over frimerker med forstørrelsesglass: Hvem er dette? Kopernikus? Hvorfor har de ham på et frimerke? Jeg har ikke blitt den type frimerkesamler som leter etter sjeldne merker og store verdier. Nei, det er det reint visuelle i hvert merke, og historien bak som fremdeles pirrer meg, nå som voksen, far osv. Jeg håper å kunne svare på mine barns nysgjerrige spørsmål når de dukker opp, og jeg håper de aldri slutter å spørre. På samme vis dukka det opp mange spørsmål når jeg leste f.eks. Asterix, og pappa svarte.

Med sitt nettverk rundt i verden var mormor og hennes venner en stor kilde til mange spennende frimerker. Dette utgjør i dag brorparten av det jeg har av frimerker. Jeg tok opp igjen samlinga da jeg flytta til Osterøyne og de eldste barna har sine egne bøker med frimerker, noe som er i ferd med å bli et ukjent fenomen i dagens epostverden.

Så får du et frimerke på et brev, ikke kast det! Det kan være kilde til mye god tid mellom generasjoner, kunnskap, lærdom og kanskje litt estetisk moro også…

(Hadde jeg forresten aldri trodd – at jeg skulle skrive et profrimerkesamlingsinnlegg på min lille hverdagsblogg…)

Jeg har i mange år gått med en rød sommerhatt hver sommer, har fått den av min mor. Den er veldig fin, veldig rød og har påskriften «Gi rasisme rødt kort!» i hvitt.

Da jeg var liten skolegutt på Ammerud skole, må ha vært i 4. eller 5. klasse, gikk jeg hjem fra skolen over ei bru. På brua gikk jeg tilfeldigvis samtidig med en av de store guttene fra 8. eller 9. klasse og en liten gutt. Sammenhengen husker jeg ikke, men den store gutten utbryter «jævla svarting» til den lille. Hva som fór gjennom huet mitt den gangen, har jeg lurt på mange ganger siden, men det jeg gjorde var å snu meg mot den store gutten og si «jævla rasist». Han løfter meg så opp og henger overkroppen min over rekkverket på brua og spør hva jeg sa. «Jævla rasist» gjentar jeg. – og i stedet for å slippe meg ned over til bilveien nedenfor, slår den store gutten over i et langsomt smil, og heiser meg tilbake til brua. Fra den dagen fikk jeg den store guttens respekt. Lille meg.

I dag fikk jeg på bussen et flashback til min lille episode da en guttegjeng fra videregående skole satt rundt meg på bussen. Den ene slenger i en setning inn ordet «jødehistorier» om en annen gutts nedlatende omtaler. (Forklaring: Som om jøder er annenrangs mennesker.) Jeg tenkte meg om noen runder før jeg sa noe, men tenkte på min røde hatt. Så spurte jeg hva han mente. Han blei stille. En annen gutt forsøkte å bortforklare forsiktig.  Samtalen blei ikke stort lengre. Gutten som brukte ordet gikk av og jeg snakka litt med de andre som satt igjen. De lytta litt forfjamsa. Sa ingenting… Det var det.

Gi rasisme rødt kort i hverdagen. Dessverre kan jeg si at det spirer og gror.