Kategorier
Mars i hagen…
Kategori: Livet
Gråt en skvett akkurat nå. – og tenkte at nå er det på tide å dele noen tanker igjen. Det kverner mye i huet om dagen. Er akkurat blitt valgt inn i heradsstyret i Osterøy kommune. Ydmyk og glad for det. Litt spent på hva som lurer rundt neste sving av utfordringer. Ser fram til mange gode samtaler og vil gjøre hva jeg kan for at Osterøy skal fortsette å være et godt sted for folk å leve sine liv. – men tilbake til gråten. Mens jeg sitter her i vårt vakre kjøkken, sitter eldstemann og spiller piano, eldstejenta ligger og leser i senga og minstemann, som nettopp er blitt skolegutt, sover og drømmer søtt. – og kjæresten er i Finland med Bergen domkor. Musikken går som en gjennomgangsmelodi i våre liv. Har store musikalske opplevelser med alle kor jeg jobber med og for nå for tida. – og da er det heftig når jeg gjennom vakre fraseringer og leiting på pianoet hører at eldstemann i huset også opplever verdien av musikken – for det er tydelig i pianospillet. Det skinner igjennom at han nå er blitt venn med musikken – og leiter etter egen evne etter å uttrykke seg. Det er så tett mellom gode øyeblikk i musikkens tegn om dagen at det blir mye for en enkel sjel. Søndag var jeg glad over at det var kjæresten (og ikke jeg) som stod foran og dirigerte jenter og gutter under Dona nobis pacem i Fridalen kirke. Veit ikke om jeg hadde takla det akkurat da. Jeg håper aldri jeg mister evnen til å leite og oppdage nye øyeblikk i det musikalske universet, som for meg virker helt uendelig stort. Takk til alle som lar meg dele disse øyeblikkene med dere hver dag.
Kategorier
Bildeblogg 14.juli 2015
Kategorier
Blomsterblogg 27.juni 2015
Kategorier
Søndagsåpne butikker
I dag skal jeg ikke skrive selv på bloggen, men vil sitere min gode venn Jan-Erik Baadsvik etter et innlegg han hadde på facebook tidligere i kveld. Selv er jeg opptatt av at en ikke må få søndagsåpne butikker bl.a. på grunn av økt forbruk, men Jan-Erik skriver om andre ting, og han skriver godt. God lesning:
«Nei, Erna. Søndagsåpent gir ikke hver enkelt familie større frihet. Det gir arbeidsgiverne i handelsbransjen større frihet til å begrense sine arbeidstakeres frihet.
Men når du først er i gang, hvorfor begrense søndagsåpent til handelsstanden? Hva med offentlige instanser? Søndagsåpne skoler, NAV-kontorer, tilsynsetater, domstoler, departementer og storting for eksempel!
Skal du fremme valgfrihet og konkurranse bør du dessuten angripe dette store, sorte, ineffektive hullet vi kaller natt! Det er jo ikke særlig mye valgfrihet i det at mesteparten av samfunnet går og legger seg litt ut på kvelden, og til og med ligger og er uproduktive i 6-8 timer! Innfør skiftordning for hele samfunnet 24-7-365. Det vil gi mye bedre utnyttelse og mindre periodisk stress (type rushtrafikk) av areal, ressurser, infrastruktur og tid. Og tenk så mange flere undersåtter du kan møte og tjene som statsminister når du ikke er begrenset av folkets hang til å sove om natten og gjøre hva de vil på søndager.
Døgnåpent samfunn, året rundt! Da snakker vi valgfrihet og konkurranse!
(I facebook-kommentaren blir det så påpekt at Venstre ikke er opptatt av søndagsåpne butikker, men at staten ikke bør bestemme over åpningstider, men kommunen. Da skriver Jan-Erik videre.)
Jeg ser, og anerkjenner presiseringen. Men Venstres argumenter for lokalbestemt søndagsåpne butikker er også like gyldige for lokalbestemt døgnåpent samfunn. Hvis kommunen vil innføre skiftordning og døgnåpent for alle kommunens aktører, både offentlige og private, så antar jeg det er ok for Venstre. Om Bergen kommune skulle finne på å vedta å snu døgnet, og innføre normal arbeidstid 23-07 for alle kommunens aktører antar jeg det er i lokaldemokratiets og Venstres ånd. At det er noe upraktisk at Bergen har en annen døgnrytme enn resten av landet antar jeg er underordnet. Og hvorfor ikke døgnåpne skoler med to valgfrie fridager i uken for hver elev? Ikke så praktisk for læreren som skal sørge for kontinuitet i undervisningen, men i lokaldemokratiets navn må vel kommunen kunne vedta det, om det politiske flertall sier så?
Jeg er for et sterkt lokaldemokrati, men mitt poeng er at ikke alle samfunnets aspekter egner seg for lokal selvbestemmelse. Og langt mindre å overlates til næringslivets kapitalistiske forgodtbefinnende. Åpningstider, samfunnsrytme og arbeidstakerrettigheter mener jeg handler om en type frihet som virker best under definerte og felles nasjonale rammer. En felles hviledag er en slik ramme som jeg helt klart mener det er statens oppgave å verne om. Jeg mener en felles hviledag gir større personlig frihet enn å bli underlagt arbeidsgivers skiftordning. Jeg tror også det er bra for nasjonalt samhold, kulturell utvikling og den generelle folkehelsen å ha en samfunnsrytme og en felles hviledag å forholde seg til. Natten, helger med søndagsfri, faste høytider og helligdager mener jeg er med på å styrke en samfunnsfremmende rytmefølelse og personlig frihet.
Mennesket er vanedyr. Jeg tror de aller fleste trives med at helgen kommer til fast tid hver uke. Også butikkansatte. Så anerkjenner jeg selvsagt at mange yrker, som innen store deler av helsevesenet og ulike beredskapsfunksjoner, ikke har mulighet til å opprettholde den samme rytmen. Disse må ivaretas på andre måter, men også blant dem tror jeg det settes pris på en fast nasjonal rytme og stillestående søndager.»
Kategorier
Livets faser
Det er vanskelig å se seg sjøl utenfra. Da jeg gikk på videregående, lærte vi i musikkhistorietimene om de forskjellige komponistenes perioder. Først skreiv ho musikk på den måten, så blei den mer sånn. Noen ganger har jeg hatt akkurat et sånt behov. Behovet for å dele inn livet i perioder. Blir liksom litt mer oversiktelig da.
Barndommen. Ungdomstida. Studentlivet. Etableringsfase og småbarnsfamilie. Hus og hjem og trygg jobb. Ja, akkurat det med trygg jobb har jeg aldri vært så god på. Trygg nok for meg, på en måte. Har jo vært selvstendig næringsdrivende i 14 år nå. Det går rundt økonomisk og innimellom må jeg satse på at det er andre i husstanden som sørger for fast inntekt… – men det har også vært motsatt. Jeg har sørga for fast inntekt mens kjæresten studerte.
Det rare med sånne inndelinger av livet, er når en oppdager at en er midt opp i en omkalfatring. Det er både litt utrygt og litt spennende.
Nå er det en sjanse for at jeg kan bli politiker, noe som er helt nytt for meg. – og så har jeg sagt opp en jobb jeg har hatt i 10 år. Da blir det helt klart noen endringer i tilværelsen.
– men det en ikke veit, er jo hvordan det ser ut på den andre sida. Hva er det man går til? En viss anelse har man kanskje, men livet er jo nå. Det liker jeg aller best. Akkurat nå. Her. På Bergen busstasjon ventende på bussen, på vei hjem til hus, kone, barn og katt. Se på ansikter og gløtte på små glimt i andres liv.
Akkurat her og nå snakker jeg ikke med noen. Alle som sitter rundt meg, og jeg også, er mest opptatt av seg og sitt. Kanskje en av de andre rundt meg er midt i sitt livs største omveltning. Ny tilværelse. Nye muligheter. Eller kanskje det er som han jeg traff på sommerjobb på Posten for mange år sida, som egentlig ville til Brasil. Ville ha en lang ferie, ville oppleve annet enn å sortere post i Postgirobygget, men aldri klarte å spare opp nok penger. Han sa han hadde hatt det sånn i 30 år. Vi studenter kom og gikk, sa han, men han blei igjen, for dette var ikke sommerjobben hans. – og han klarte ikke spare nok på pengene sine. De rant liksom bort. Brasil var fortsatt Brasil der et sted langt borte. Jeg husker jeg fikk lyst til å filleriste ham, men jeg gjorde det ikke. Jeg betrakta ham bare med mine studentøyne og tenkte at man må gjøre som Gabriella i sangen fra filmen Så som i himmelen. Man må stå på livets scene og kunne rope: Jeg har levd mitt liv!
Kategorier
Sjøltrening i framsnakking
Dagens blogginnlegg er et kurs. For meg. Er ikke det ålreit? Jo, det er det. Det er et kurs i framsnakking. Jeg skal i løpet av dette innlegget være positiv og oppmuntrende. Ja, det skal jeg. – og jeg skal mene alt jeg skriver. Det er uomtvistelig et gode når man driver med framsnakking. Altså å mene det man skriver.
Jeg har opplevd mange positive tilbakemeldinger den siste uka og det er så utrolig ålreit at jeg vil dele det med verden, for dette er jo en åpen blogg tilgjengelig for hvem som helst. Kanskje Barack Obama får bloggen min oversatt og følger meg. Hva veit jeg?
Jeg har vært kunstnerisk ansvarlig for fire konserter i forrige uke, og flere tusen har fått oppleve korsang i Bergen og på Osterøy. – og flere anledninger skal det bli denne uka og ukene som kommer. Både for meg og for mange, mange andre, for det er mange, mange konserter å glede seg over i adventstida.
Dette blogginnlegget er et lite pustehull på bussen på vei til jobb, til korøvelse. Det er deilig med slike pustehull.
Etter konserter kommer noen bort og smiler fra øre til øre. Smiler og tar bilde av seg sjøl sammen med dirigenten (ja, det opplevde jeg sist uke, og det var fint), smiler og spør hvordan stemmegaffelen virker (det opplevde jeg også). Smiler og sier det var en flott opplevelse. Smiler og sier det var et av livets fine øyeblikk, denne konserten, et øyeblikk de var glade de fikk med seg. Jeg unner alle å oppleve godfølelsen det er å få positive tilbakemeldinger. Det er godt når en har brukt mange krefter og mye arbeid ligger bak. Det er godt å kunne få lov til å dele sine musikalske opplevelser med andre.
I det store og hele kan jeg, godsliten som jeg er i dag, være stolt over arbeid som er gjort og mål som er nådd.
Takk for gode tilbakemeldinger og takk til publikummere, korsangere, familie og kolleger, som gir meg ny giv og ny inspirasjon til å fortsette med det som er blitt mitt liv i amatør (som kommer av amare – å elske)-korsangernes tegn.
Så fortsetter vi alle nå ufortrødent videre mot nye opplevelser. Lykke til med alle opplevelser du har i vente, enten det er i korsangens tegn eller med andre av livets fargepaletter!
Den offentlige, personlige dagboka. Det er det bloggen er. En underlig blanding. Jeg har ennå ikke lært meg hvordan jeg finner ut om noen leser dette, hvor mange eller sånn. Innimellom lurer jeg jo litt, har truffet noen som har lest noe. Holder egentlig fint det, forsåvidt. Lenge siden sist jeg drodla noe offentlig nå. Er blitt førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne siden sist. Har sagt opp avtalen med Vokalensemblet Skrik etter ti år. Mye har skjedd, men nå skal jeg prøve å komme til dagens tema.
Jeg hadde en lykkelig barndom. Det vil jeg si. Noen venner, gode hobbyer og god familie. Nok mat og mye å gjøre på. Likevel var det noe som skurra i mange, mange år. Jeg kvidde meg for å gå på skolen. Det gikk helt greit, men jeg så ikke fram til det. Så vidt jeg kan huske, så jeg ikke fram til skoledagen noensinne før jeg var ferdig med niende. Hva skyldtes det? Jo, jeg har aldri vært blant de store mobbeofrene, men kanskje blant de små. Alltid. I det jeg husker av de ni åra. Lett med en som spilte cello og piano, lot håret gro i sjetteklasse og gikk på skolens keramikkurs hvor det stort sett var jenter.
– men her ligger også det vanskelige, og grunnen til at jeg ikke har skrevet noe om dette. Det har jo gått bra med meg. – og jeg var helt garantert ikke blant de som blei verst plaga. Når klassen fra barne- og ungdomsskolen for ti-tolv år sida skulle ha reunion, var jeg ikke klar. Jeg dro ikke. Tidligere hadde vært på en reunion med samme klassen og kom hjem og angra etterpå. Det var ikke kjekt. Det var fremdeles for nært, og kanskje det vanskeligste: Det var mange i klassen som verken hadde tenkt over det eller visste at de plaga meg. De ante det ikke sjøl en gang. Nå i ettertid tenker jeg at et av hovedproblemene den gangen var at det var den «vanlige måten». Jeg var på ingen måte aleine om å bli plaga i klassen. Det var en del av den generelle oppførselen. Små stygge kommentarer. Gutten i klassen som slo meg i overarmen litt hver dag, akkurat så hardt at det ikke var til å misforstå at det ikke var en hyggelig gest. – og etter mange nok dager – eller uker, ikke veit jeg, så verka overarmen min akkurat der. Den likte ikke å bli most litt hver dag. – og jeg hadde ikke mot eller vett nok til å få gjort noe med det. – og det var til dels umulig for andre å oppdage.
For litt over ett år sida derimot, var jeg på reunion, og det var veldig hyggelig. Vi var ikke alle, men en god del fra den gamle klassen. Jeg veit ikke om jeg hadde reist ens ærend over fjellet hadde det ikke vært for facebook. Da jeg gikk til angrep på det nye mediet facebook i 2007, dukka en av mine gamle klassekamerater opp. Da tenkte jeg at nå, nå må jeg si noen ord. Hvis ikke, blir dette liggende og ulme resten av livet. Det gjorde jeg og siden har det ikke vært noen sak. Jeg kan snakke om det, og nevnte det også på reunion, og oppdaga der at det var flere som hadde kvidd seg for å treffe den gamle klassen av samme grunn.
Hvorfor gikk det så fint med meg lell? Jo, jeg hadde en sterk identitet gjennom musikken og familien gjennom hele barndommen. Da jeg begynte på videregående og traff andre folk som ikke passa inn i «boksen», blei jeg overlykkelig.
– og moralen i visa er, for nå må arbeidsdagen starte: Snakk med dine barn, bry deg om hvordan de oppfører seg mot andre. – og du som er voksen: Ikke snakk nedsettende om andre hjemme hos deg selv. Barna fanger opp alt og gjenspeiler din oppførsel når de treffer venner. La både barn og voksne få lov til å være forskjellige. Det er vi alle…
Kva er grøn politikk?
Heilt sidan eg melde meg inn i eit politisk parti for eitt år sida, kalla dei grøne, har eg undra meg over ein ting. – og det er den underlege kjensla at eg nettopp ikkje har vorte medlem av eit politisk parti, men noko anna. Kvifor har eg ei slik kjensle og kva skuldast det?
Alt ein oppfattar av nye impulsar, all læring og ny kunnskap må ha ei forankring i noko kjend. Dette for å kunne forstå kva det er. Setje det i ein samanheng. Om utenomjordisk liv høyrde eg ein gong at om det finnes noko der ute som er basert på andre premiss en dei me kjenner her på jorda, kan det andre livet vere særs vanskeleg å få auge på.
Tunga på vektskåla som gjorde at eg melde meg inn i Miljøpartiet dei grøne, var då det gjekk opp for meg at partiet nekta å bli kalla raudt eller blått. Journalistane spør og spør: Kva side høyrer de til på? Vil de støtte høgre- eller venstresida eller kanskje de står i sentrum?
Me er grøne. Det er svaret. Det handlar ikkje om dei allereie fastspikra plassane i det politiske landskapet. Det handlar om ei anna retning. Det handlar om at me ikkje godtek premissa som er satt av samfunnet.
Det handler om noko som ikkje er mindre ambisiøst enn livet på den planeten me er så heldige å få bu på. Det handlar om at ein må ha tanken om det store biletet heilt framme i panna; Kva godt gjer dette for livet vårt her på planeten vår? Det gjeld til dømes korleis ein gjer innkjøp, korleis ein byggjer ut, leggjer ned, korleis ein fordeler dei økonomiske godene me har i vårt rike, rike land.
Mange bekker små, heiter det i ordtaket. Jau, eg trur på små bekker, men eg trur og meiner også at samfunnet, anten det er kommune eller stat, må leggje til rette for at me som kvardagsmenneske gjer grøne val.
Det må ligge som eit hovudpremiss for alle vedtak som fattast i eit kommunestyre eller eit storting. Den grøne tanken er ikkje mindre enn det… Altomfattande…. – og da, om politikarar og medmenneske tek den grøne politikken inn i sine vedtak, om omsynet til korleis det ein gjer vil verke på planeten vår. Da kan me grøne trekkje oss ut att. Den dagen eit berekraftig liv er det allmenne målet for korleis me lever våre liv.
Økonomi vert oftast brukt som motargument. Økonomisk vekst og økonomisk vinst. Om du hadde to syklar i garasjen og du hadde valet mellom å gje den utan bremser og ratt til barnebarnet ditt eller den velfungerande barnesykkelen hvor alt var i sin skjønneste orden. Kva for ein vil du gje vidare?
Me kan ikkje gje vidare ei jord som ikkje fungerer. – og me er heilt vanvittig heldige. Me har valet. Me kan velje å gi vidare ei jord hvor bremser og styre fungerer. Politisk parti? Jau, det er et politisk parti eg har meldt meg inn i, men målet og ideen er mykje, mykje større…
I vår luksustilværelse, eller kanskje i min luksustilværelse, er det utrolig fint å finne sitt fristed… For meg er det hagen… Den er stort sett bratt og skrå, denne hagen. Litt konstruert tomt i tidligere skau og ellers litt tjo og litt hei. Jorda renner nedover, så det som var vår vannrette plen da vi flytta hit for seks år sida, er nå litt spennende hei på skråplanet. Husbyggeren kasta utover noen engfrø før vi kjøpte huset. Vi gjorde ingenting de første åra, titta bare på hva som dukka opp. – og da kom geitramsen, geitramsen og geitramsen. (-og forresten noen prestekrager som har glimra med sitt fravær de siste åra…) Vi lot bare alt fare fram etter naturens egen metode de første åra, nå våger vi oss på litt strukturering. Pussige greier å skulle «lage» hage egentlig, systematisere naturen på et vis. Nå er luking og avgrensning blitt måten. Hvor skal geitramsen fremdeles få lov til å ha sitt domene? Løvetannen fjernes helt. Geitramsen, bringebæra og de par hundre bjørketrærne lukes litt hist og her, og hver gang jeg er ute i hagen, oppdager jeg nye blomster som sniker seg fram nå som geitramsen må vike. I dag oppdaga jeg engmarimjelle i hagen, og her om dagen fant jeg en hvit morsom blomst som jeg har lært heter skrubbær. Ellers har vi skogstjerner i hopetall. I Ammerudskauen da jeg var liten, var det ikke mange skogstjerner, de blei min lille favoritt når de dukka opp. Nå har jeg mange hundre i egen hage. Små, søte og med skarpe kanter på kronbladene. Kan ikke klage. Roseavleggerne fra farmor lever også…så smått, så smått. Det blir nok aldri en sånn gjennomstrukturert hage, men til små gleder og fascinasjon over hvordan naturen puster og lever…