Kategorier
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Gjenbruk og denslags

Nå har jeg ikke tatt meg tida til å skrive her på lenge. Det går i ett, eller hvordan man skal si det. Så akkurat et lite klipp på nett fra en som i konfirmasjonen bruker 65 år gamle sko fra sin far i konfirmasjonen. http://www.bt.no/folkivest/3587295

Noen ganger har jeg lurt på om vi er aleine i denne verden om å bruke ting om igjen og om igjen, men jeg tror vi egentlig er ganske mange. Det er bare det at verden har skjena litt ut til den ene sida.

Et eller annet sted på veien spora noe av. Det starta vel allerede på begynnelsen av 1900-tallet når tekstilingeniører lagde tynne strømpebukser som var så solide at en kunne taue biler med dem. Hvordan skulle de tjene penger når klærne ikke gikk i stykker? Så har det sneket seg inn bit for bit i alle typer industriuer, og så sitter vi her, nesten 100 år seinere, og skjønner ikke helt hva som skjedde. Hvorfor går klærne så fort i stykker? Ja, det er sikkert hard brukt.

Nei, det er ikke der feilen ligger. Dette er bevisst satsning på penger i stedet for å satse på at verden skal bestå, i stedet for at langsom tid skal kunne eksistere, at ting faktisk varer og varer.

Da jeg gifta meg i 2006 var det i pappas gamle dress. Den blei  skreddersydd til ham rundt 1963… – og jeg bruker den fremdeles. Den trenger litt bøting fra tid til annen, men stoffet er godt og dressen er stadig solid…

Når vi nettopp var i konfirmasjon, var sjuåringen ikledd kanskje et av familiens fineste antrekk, nemlig pappas (min pappa) matrosdress, sydd av skredder Bøler på Grorud rundt 1950. – og ja, den virker fremdeles… (har fått tillatelse av sjuåringen til å legge bildet på nett)

Tenk over det neste gang du kjøper klær i butikken. Er det laga for å vare i tre generasjoner, eller må det kastes neste gang noen snur seg i døra?

 

DSC_0012

 

Kategorier
Aktuelle temaer Hagen Livet

Mars i hagen…

Annenmose
Annen mose
Bjørnemose
Bjørnemose
Bjørnemose2
BJørnemose 2
Furuaihagen
Furua i hagen
Gråorrakle
Gråorrakle
Gråorrakle2
Gråorrakle 2
Honningknoppurtspirer
Honningknoppurtspirer
Smågrana
Smågrana – blir nok juletre et år…
Snøklokker
Snøklokker
Kategorier
Aktuelle temaer Hagen Livet

Bildeblogg 14.juli 2015

Tomater i morgendugg
Tomater i morgendugg Foto: Maria
DSC_0032
Morgendugg Foto: Maria
DSC_0122
Sveve
DSC_0182
Surgras
DSC_0237
Duftsjasmin
DSC_0270
En eller annen tisteltype?
Kategorier
Aktuelle temaer Hagen Livet

Blomsterblogg 27.juni 2015

Jonsokblomst
Jonsokblomst
Borgovatnet der bak
Borgovatnet der bak
Bittekonvall
Bittekonvall
Busk
Busk
Epletre
Epletre
Gressløk
Gressløk
Syrin
Syrin
Hvitkløver
Hvitkløver
Kystmaure
Rødkløver
Rødkløver
Ballblom 2
Ballblom
Forglemegei 2
Forglemmegei
Spirea
Spirea
Spirea 2
Spirea 2
Rose
Rose
Engmarimjelle
Engmarimjelle
Skrubbær
Skrubbær
Hva heter denne?
Hva heter denne?
Tepperot
Tepperot
Prestekrage
Prestekrage
Skogstjerne
Skogstjerne
Jordbær
Jordbær
Smørblomst eller Engsoleie
Smørblomst eller Engsoleie
Honningknoppurt
Honningknoppurt
Kornblomst 2
Honningknoppurt 2

DSC_0228

Tusenfryd
Tusenfryd
Kategorier
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Søndagsåpne butikker

I dag skal jeg ikke skrive selv på bloggen, men vil sitere min gode venn Jan-Erik Baadsvik etter et innlegg han hadde på facebook tidligere i kveld. Selv er jeg opptatt av at en ikke må få søndagsåpne butikker bl.a. på grunn av økt forbruk, men Jan-Erik skriver om andre ting, og han skriver godt. God lesning:

«Nei, Erna. Søndagsåpent gir ikke hver enkelt familie større frihet. Det gir arbeidsgiverne i handelsbransjen større frihet til å begrense sine arbeidstakeres frihet.

Men når du først er i gang, hvorfor begrense søndagsåpent til handelsstanden? Hva med offentlige instanser? Søndagsåpne skoler, NAV-kontorer, tilsynsetater, domstoler, departementer og storting for eksempel!

Skal du fremme valgfrihet og konkurranse bør du dessuten angripe dette store, sorte, ineffektive hullet vi kaller natt! Det er jo ikke særlig mye valgfrihet i det at mesteparten av samfunnet går og legger seg litt ut på kvelden, og til og med ligger og er uproduktive i 6-8 timer! Innfør skiftordning for hele samfunnet 24-7-365. Det vil gi mye bedre utnyttelse og mindre periodisk stress (type rushtrafikk) av areal, ressurser, infrastruktur og tid. Og tenk så mange flere undersåtter du kan møte og tjene som statsminister når du ikke er begrenset av folkets hang til å sove om natten og gjøre hva de vil på søndager.

Døgnåpent samfunn, året rundt! Da snakker vi valgfrihet og konkurranse!

(I facebook-kommentaren blir det så påpekt at Venstre ikke er opptatt av søndagsåpne butikker, men at staten ikke bør bestemme over åpningstider, men kommunen. Da skriver Jan-Erik videre.)

Jeg ser, og anerkjenner presiseringen. Men Venstres argumenter for lokalbestemt søndagsåpne butikker er også like gyldige for lokalbestemt døgnåpent samfunn. Hvis kommunen vil innføre skiftordning og døgnåpent for alle kommunens aktører, både offentlige og private, så antar jeg det er ok for Venstre. Om Bergen kommune skulle finne på å vedta å snu døgnet, og innføre normal arbeidstid 23-07 for alle kommunens aktører antar jeg det er i lokaldemokratiets og Venstres ånd. At det er noe upraktisk at Bergen har en annen døgnrytme enn resten av landet antar jeg er underordnet. Og hvorfor ikke døgnåpne skoler med to valgfrie fridager i uken for hver elev? Ikke så praktisk for læreren som skal sørge for kontinuitet i undervisningen, men i lokaldemokratiets navn må vel kommunen kunne vedta det, om det politiske flertall sier så?

Jeg er for et sterkt lokaldemokrati, men mitt poeng er at ikke alle samfunnets aspekter egner seg for lokal selvbestemmelse. Og langt mindre å overlates til næringslivets kapitalistiske forgodtbefinnende. Åpningstider, samfunnsrytme og arbeidstakerrettigheter mener jeg handler om en type frihet som virker best under definerte og felles nasjonale rammer. En felles hviledag er en slik ramme som jeg helt klart mener det er statens oppgave å verne om. Jeg mener en felles hviledag gir større personlig frihet enn å bli underlagt arbeidsgivers skiftordning. Jeg tror også det er bra for nasjonalt samhold, kulturell utvikling og den generelle folkehelsen å ha en samfunnsrytme og en felles hviledag å forholde seg til. Natten, helger med søndagsfri, faste høytider og helligdager mener jeg er med på å styrke en samfunnsfremmende rytmefølelse og personlig frihet.

Mennesket er vanedyr. Jeg tror de aller fleste trives med at helgen kommer til fast tid hver uke. Også butikkansatte. Så anerkjenner jeg selvsagt at mange yrker, som innen store deler av helsevesenet og ulike beredskapsfunksjoner, ikke har mulighet til å opprettholde den samme rytmen. Disse må ivaretas på andre måter, men også blant dem tror jeg det settes pris på en fast nasjonal rytme og stillestående søndager.»

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet

Sjøltrening i framsnakking

Dagens blogginnlegg er et kurs. For meg. Er ikke det ålreit? Jo, det er det. Det er et kurs i framsnakking. Jeg skal i løpet av dette innlegget være positiv og oppmuntrende. Ja, det skal jeg. – og jeg skal mene alt jeg skriver. Det er uomtvistelig et gode når man driver med framsnakking. Altså å mene det man skriver.

Jeg har opplevd mange positive tilbakemeldinger den siste uka og det er så utrolig ålreit at jeg vil dele det med verden, for dette er jo en åpen blogg tilgjengelig for hvem som helst. Kanskje Barack Obama får bloggen min oversatt og følger meg. Hva veit jeg?

Jeg har vært kunstnerisk ansvarlig for fire konserter i forrige uke, og flere tusen har fått oppleve korsang i Bergen og på Osterøy. – og flere anledninger skal det bli denne uka og ukene som kommer. Både for meg og for mange, mange andre, for det er mange, mange konserter å glede seg over i adventstida.

Dette blogginnlegget er et lite pustehull på bussen på vei til jobb, til korøvelse. Det er deilig med slike pustehull.

Etter konserter kommer noen bort og smiler fra øre til øre. Smiler og tar bilde av seg sjøl sammen med dirigenten (ja, det opplevde jeg sist uke, og det var fint), smiler og spør hvordan stemmegaffelen virker (det opplevde jeg også). Smiler og sier det var en flott opplevelse. Smiler og sier det var et av livets fine øyeblikk, denne konserten, et øyeblikk de var glade de fikk med seg. Jeg unner alle å oppleve godfølelsen det er å få positive tilbakemeldinger. Det er godt når en har brukt mange krefter og mye arbeid ligger bak. Det er godt å kunne få lov til å dele sine musikalske opplevelser med andre.

I det store og hele kan jeg, godsliten som jeg er i dag, være stolt over arbeid som er gjort og mål som er nådd.

Takk for gode tilbakemeldinger og takk til publikummere, korsangere, familie og kolleger, som gir meg ny giv og ny inspirasjon til å fortsette med det som er blitt mitt liv i amatør (som kommer av amare – å elske)-korsangernes tegn.

Så fortsetter vi alle nå ufortrødent videre mot nye opplevelser. Lykke til med alle opplevelser du har i vente, enten det er i korsangens tegn eller med andre av livets fargepaletter!

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Erting og mobbing…et glimt fra min egen historie…

Den offentlige, personlige dagboka. Det er det bloggen er. En underlig blanding. Jeg har ennå ikke lært meg hvordan jeg finner ut om noen leser dette, hvor mange eller sånn. Innimellom lurer jeg jo litt, har truffet noen som har lest noe. Holder egentlig fint det, forsåvidt. Lenge siden sist jeg drodla noe offentlig nå. Er blitt førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne siden sist. Har sagt opp avtalen med Vokalensemblet Skrik etter ti år. Mye har skjedd, men nå skal jeg prøve å komme til dagens tema.

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det vil jeg si. Noen venner, gode hobbyer og god familie. Nok mat og mye å gjøre på. Likevel var det noe som skurra i mange, mange år. Jeg kvidde meg for å gå på skolen. Det gikk helt greit, men jeg så ikke fram til det. Så vidt jeg kan huske, så jeg ikke fram til skoledagen noensinne før jeg var ferdig med niende. Hva skyldtes det? Jo, jeg har aldri vært blant de store mobbeofrene, men kanskje blant de små. Alltid. I det jeg husker av de ni åra. Lett med en som spilte cello og piano, lot håret gro i sjetteklasse og gikk på skolens keramikkurs hvor det stort sett var jenter.

– men her ligger også det vanskelige, og grunnen til at jeg ikke har skrevet noe om dette. Det har jo gått bra med meg. – og jeg var helt garantert ikke blant de som blei verst plaga. Når klassen fra barne- og ungdomsskolen for ti-tolv år sida skulle ha reunion, var jeg ikke klar. Jeg dro ikke. Tidligere hadde vært på en reunion med samme klassen og kom hjem og angra etterpå. Det var ikke kjekt. Det var fremdeles for nært, og kanskje det vanskeligste: Det var mange i klassen som verken hadde tenkt over det eller visste at de plaga meg. De ante det ikke sjøl en gang. Nå i ettertid tenker jeg at et av hovedproblemene den gangen var at det var den «vanlige måten». Jeg var på ingen måte aleine om å bli plaga i klassen. Det var en del av den generelle oppførselen. Små stygge kommentarer. Gutten i klassen som slo meg i overarmen litt hver dag, akkurat så hardt at det ikke var til å misforstå at det ikke var en hyggelig gest. – og etter mange nok dager – eller uker, ikke veit jeg, så verka overarmen min akkurat der. Den likte ikke å bli most litt hver dag. – og jeg hadde ikke mot eller vett nok til å få gjort noe med det. – og det var til dels umulig for andre å oppdage.

For litt over ett år sida derimot, var jeg på reunion, og det var veldig hyggelig. Vi var ikke alle, men en god del fra den gamle klassen. Jeg veit ikke om jeg hadde reist ens ærend over fjellet hadde det ikke vært for facebook. Da jeg gikk til angrep på det nye mediet facebook i 2007, dukka en av mine gamle klassekamerater opp. Da tenkte jeg at nå, nå må jeg si noen ord. Hvis ikke, blir dette liggende og ulme resten av livet. Det gjorde jeg og siden har det ikke vært noen sak. Jeg kan snakke om det, og nevnte det også på reunion, og oppdaga der at det var flere som hadde kvidd seg for å treffe den gamle klassen av samme grunn.

Hvorfor gikk det så fint med meg lell? Jo, jeg hadde en sterk identitet gjennom musikken og familien gjennom hele barndommen. Da jeg begynte på videregående og traff andre folk som ikke passa inn i «boksen», blei jeg overlykkelig.

– og moralen i visa er, for nå må arbeidsdagen starte: Snakk med dine barn, bry deg om hvordan de oppfører seg mot andre. – og du som er voksen: Ikke snakk nedsettende om andre hjemme hos deg selv. Barna fanger opp alt og gjenspeiler din oppførsel når de treffer venner. La både barn og voksne få lov til å være forskjellige. Det er vi alle…

 

 

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Er grøn politikk vanskeleg å skjøna?

Kva er grøn politikk?

Heilt sidan eg melde meg inn i eit politisk parti for eitt år sida, kalla dei grøne, har eg undra meg over ein ting. – og det er den underlege kjensla at eg nettopp ikkje har vorte medlem av eit politisk parti, men noko anna. Kvifor har eg ei slik kjensle og kva skuldast det?

Alt ein oppfattar av nye impulsar, all læring og ny kunnskap må ha ei forankring i noko kjend. Dette for å kunne forstå kva det er. Setje det i ein samanheng. Om utenomjordisk liv høyrde eg ein gong at om det finnes noko der ute som er basert på andre premiss en dei me kjenner her på jorda, kan det andre livet vere særs vanskeleg å få auge på.

Tunga på vektskåla som gjorde at eg melde meg inn i Miljøpartiet dei grøne, var då det gjekk opp for meg at partiet nekta å bli kalla raudt eller blått. Journalistane spør og spør: Kva side høyrer de til på? Vil de støtte høgre- eller venstresida eller kanskje de står i sentrum?

Me er grøne. Det er svaret. Det handlar ikkje om dei allereie fastspikra plassane i det politiske landskapet. Det handlar om ei anna retning. Det handlar om at me ikkje godtek premissa som er satt av samfunnet.

Det handler om noko som ikkje er mindre ambisiøst enn livet på den planeten me er så heldige å få bu på. Det handlar om at ein må ha tanken om det store biletet heilt framme i panna; Kva godt gjer dette for livet vårt her på planeten vår? Det gjeld til dømes korleis ein gjer innkjøp, korleis ein byggjer ut, leggjer ned, korleis ein fordeler dei økonomiske godene me har i vårt rike, rike land.

Mange bekker små, heiter det i ordtaket. Jau, eg trur på små bekker, men eg trur og meiner også at samfunnet, anten det er kommune eller stat, må leggje til rette for at me som kvardagsmenneske gjer grøne val.

Det må ligge som eit hovudpremiss for alle vedtak som fattast i eit kommunestyre eller eit storting. Den grøne tanken er ikkje mindre enn det… Altomfattande…. – og da, om politikarar og medmenneske tek den grøne politikken inn i sine vedtak, om omsynet til korleis det ein gjer vil verke på planeten vår. Da kan me grøne trekkje oss ut att. Den dagen eit berekraftig liv er det allmenne målet for korleis me lever våre liv.

Økonomi vert oftast brukt som motargument. Økonomisk vekst og økonomisk vinst. Om du hadde to syklar i garasjen og du hadde valet mellom å gje den utan bremser og ratt til barnebarnet ditt eller den velfungerande barnesykkelen hvor alt var i sin skjønneste orden. Kva for ein vil du gje vidare?

Me kan ikkje gje vidare ei jord som ikkje fungerer. – og me er heilt vanvittig heldige. Me har valet. Me kan velje å gi vidare ei jord hvor bremser og styre fungerer. Politisk parti? Jau, det er et politisk parti eg har meldt meg inn i, men målet og ideen er mykje, mykje større…

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Kampen mot framskrittet…eller?

Så er det ti år sida. 4.februar 2004. Ti år sida fjesboka starta med å velte om på folks personlige liv. 26. september 2006 var fjesboka åpen «for alle». 24. april 2007 registrerte jeg meg.

Jeg protesterte da minibank-kortet kom. Ville ikke ha. Ville ikke la meg kontrolleres og overvåkes. Ville ikke etterlate elektroniske spor. Så kom e-posten. Ville ikke ha. Ville ikke gi slipp på alle brevvennene mine. De fysiske brevene i posten. Jeg savner fremdeles å åpne postkassa og finne svarbrev etter mitt forrige. Noen brevvenner tettere på enn andre. Fine alle sammen. Så kom mobiltelefonen. Tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Ville ikke ha. Ville ikke være tilgjengelig for alle alltid overalt. Ville bruke langsom tid. Så kom fjesboka, og jeg tenkte at nå får det være nok bakstreverskhet. Så jeg gikk til angrep allerede før den hadde levd ett år ute i verden.

Minibank-kortet: Jeg ga opp kampen etter å ha reist Europa rundt med kontanter. Nå sliter jeg med å huske å ta ut penger til de få tinga jeg fremdeles trenger kontanter til.

E-posten: Jeg ga opp som student som måtte holde meg oppdatert. Nå er e-posten den viktigste kommunikasjonskanalen jeg har i forbindelse med administrasjon av jobben min.

Mobiltelefonen: Jeg ga opp da jeg registrerte meg som selvstendig næringsdrivende og skjønte at de ringer neste mann på lista om jeg ikke tar telefonen. Fremdeles nekter jeg å være tilgjengelig alltid. Skrur på lydløs når skole- og barnehagedagen er over – til de er i seng. Sjekker den av og til i tilfelle rottefelle. – men bruker den aktivt. Mye. – men fortrinnsvis sms og telefon. Sms-en har totalt endra avtalevanene våre. Som ungdom gjorde vi avtaler lang tid i forveien. – og det var det. Ingen plutselige endringer eller oppdateringer. Ingen «kjapp-kjapp», som min farfar kalte det.

Fjesboka: Den fikk aldri den motstanden alt det andre fikk. Var ryggen knekt allerede, eller var det et kjærkomment tilskudd? Vel, en ting kan jeg si; Jeg har fått en slags kontakt med mange jeg aldri trodde jeg skulle snakke med igjen. En slags blanding av brevvenn og offentlig uthengingssted er det blitt. Jeg er litt restriktiv her også. Orker ikke å være en offentlig nettfigur. F.eks. at jeg har sperra slik at ikke alle kan vase rundt og se alle vennene mine. Litt nettprivatliv unner jeg meg sjøl.

Twitter: Har ennå ikke forstått helt om dette er noe jeg egentlig kan ha noen glede av, men prøver litt til…

Nettside og blogg: Det siste tilskuddet er egen nettside og blogg, og da blei vel dette nye livet totalt. Meg selv. Mitt. Mine tanker. I mitt tempo. Jaja, det er slitsomt å være bakstreversk. – og ikke. Jeg liker nemlig å lage sitronfromasj på «gamlemåten», uten bruk av mixmaster og denslags. Vispe for hånd. Bli sliten. Nyte desserten når den er ferdig.

Lurer på hva det neste blir…?

Kategorier
Aktuelle temaer

Ensom dirigent…

Det er flest hverdager. En eller annen har sagt akkurat det. Ja, det er flest hverdager. Noen ganger savner jeg hverdagen da jeg hadde kontorjobb. Hadde jaggu kontorjobb i åtte år. Det var ikke mange kolleger dere heller. Ikke sånn i hverdagen. Vi var noen. De første åra var vi to, så var vi kanskje mer tre. Nå er jeg mer tilbake til null. Får det bekrefta i blaff at andre treffer kolleger hver eneste arbeidsdag. Tenk på det. Det har jeg vel aldri gjort i mitt yrkesaktive liv som nå har vart i rundt 14 år. Truffet kolleger hver eneste arbeidsdag. Lurer på hva det hadde gjort med livet mitt. Hadde en bra runde i helga. Traff en kollega. Til inspirasjon og læring. Treffer stadig noen. Det er jo ikke det. Har jo noen hist og her. – og folk treffer jeg i bøtter og spann. For det er folk jeg jobber med. De få som leser denne bloggen veit nok hva jeg driver med. Det involverer folk. På det største involverte det 1500 i noen dager. Da var jeg kanskje mest ensom. For jeg er én. En som har min rolle når det står på. Når jeg er på jobb. Jeg liker jobben min, det er ikke det. Vil bare reflektere litt. Være bevisst på at en må ut. Må være aktivt oppsøkende for å treffe kolleger. Arbeidskolleger. Lurer på åssen kongen har det. «Skal vi konger ta en lunsj i dag?» Ellers statsministere. Noen har vært, noen er statsministere, og de treffes jo også. Det jeg tenker på er hverdagen. Hvor forskjellig blir ikke den for dere som opplever å være 12 med samme jobb på arbeidsplassen, eller kanskje 150 eller no’, ja hvor forskjellig blir ikke hverdagen deres sammenligna med hverdagen min. Den vanlige arbeidsdag er jeg som oftest én. Det betyr null det. Null som jeg i hverdagen treffer i lunsjen hver arbeidsdag og utveksler erfaringer med. Nei, jeg sitter ikke og sturer. Klager heller ikke. Jeg trives med jobben min. Jeg bare går noen runder. – og prøver å forestille meg hvordan det må være å være dere…