Å være eller ikke være…

Nå har jeg vært medlem av både formannskapet og heradsstyret på Osterøy ett år. Fremdeles uten mål om noen politisk karriere. Det både er og var kun én ting som har motivert meg til dette arbeidet: Kampen for at planeten vi bor på også skal være beboelig og levedyktig for framtidige generasjoner. – men hva betyr dette? Betyr det at jeg mener at vi ikke tar vare på den godt nok pr dags dato? Ja, det betyr det. I aller største grad. Det betyr at jeg virkelig mener vi skal ta inn over oss hva som skjer og hvordan vår luksuriøse livsførsel rammer andre enn oss sjøl. Den rammer folk som ikke har så mange penger som oss. Den rammer oss alle gjennom endringer i klimaet, enten det handler om mer ustabilt vær, polene som smelter, vann som stiger, klodens biodiversitet (mangfoldet av arter på jorda) som også rammer oss direkte. Oss mennesker. Dette tror jeg, og jeg har trodd det lenge. Da Silje og jeg kjøpte el-bil for 13 år sida var det ekstremsport. Det er det ikke lenger. Skeptikere bombarderer oss fremdeles med argumenter om at ”el-bil er heller ikke miljøvennlig”. Verken å produsere eller å drive. Nei. Det er den ikke. Den er ikke løsningen. – men for meg handler dette om å gjøre det lille jeg kan. Trekke noe i en retning der en gjør det en kan for at det skal vri seg i riktig retning på tross av at det kan være vanskelig å finne de riktige løsningene underveis.

Jeg har hatt en flott opplevelse i helga som dommer under korkonkurransen KoriNT-cup i Steinkjer, men opplevde der igjen det samme som jeg har opplevd før og som byråd for miljø- og samferdsel i Oslo gjorde da hun toget til Barcelona med kjæresten. For hvordan reiste jeg fra Osterøy til Steinkjer? Jo, med tog. – og det gikk ikke upåaktet hen i spøkende tonelag under korkonkurransen i Steinkjer.

– men hvorfor tar du tog? Din reise vil jo ikke virke inn på klimaet. Flyet går jo uansett. – og strømmen som toget bruker er jo ikke bare miljøvennlig.

Nei. Å reise krever energi. Det er helt riktig. – og jeg tror ikke noen fly blei kansellert bare på grunn av meg aleine, men nå kommer endelig poenget.

Jeg må gjøre det jeg kan, og for meg er det ikke ekstremt i noen retning å gjøre det jeg kan for å bidra, for å sette standarden jeg mener vi må leve etter om vi faktisk tror at verden lar seg påvirke, for å statuere et eksempel på at ”det går an”. Det går an å toge fra Arna til Oslo, fra Oslo til Trondheim, fra Trondheim til Steinkjer – og hjem igjen. Dersom jeg virkelig tror at det er vi mennesker som påvirker jorda i en retning som ikke er god for framtidige generasjoner, kan jeg ikke vente på at politikere (jadda, veit at jeg er blant dem nå…) vedtar å legge ned flytrafikken.

Vi må gjøre vårt. Jeg sover på toget, jeg jobber på toget, leser på toget, hører på musikk og ser på snøen ut av vinduet. Observerer minus ni på Dovre akkurat nå.

Ja, dersom jeg tror at vi mennesker er med på å gjøre jorda til et sted det blir stadig vanskeligere å bo, må jeg gjøre hva jeg kan med mine små, små skritt i en retning jeg nå ser at stadig flere tar.

Da jeg i formannskapet tidligere i år foreslo at vi skulle jobbe for miljøsertifisering i kommunen, tittet flere fra formannskapet spørrende på meg. Hva er dette? Miljøfyrtårn?

Nei, vi er ikke ekstreme lenger, og det er ikke alle sider ved det å få en miljøfyrtårnsertifisering som er de enkleste, men for meg handler dette om at når mine dager er talte her på jorda, vil jeg kunne si at ja, jeg har gjort en innsats. Ja, jeg kunne sikkert ha gjort mer, men nei, min påstand er nå at det er ikke ekstremt å ta toget fra Arna til Steinkjer. Det som er ekstremt, er å velge fly igjen og igjen og igjen, enten det er i jobb- eller feriesammenheng når all faktakunnskap tilsier at fly er en av de verste forurensningskildene vi har og det bidrar til at framtidige generasjoner ikke får nyte kloden som oss. Vil du være generasjonen som ”visste alt, men valgte å ignorere det”? Det vil ikke jeg.

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å bli fanatisk eller svartmalende, for det tror jeg ikke noe på. Det jeg tror på, er at mange mennesker tilsammen kan gjøre en forskjell og at vi som bor her i Norge har sjansen til å gjøre vårt.

Derfor blei jeg for ett år sida politiker. På mitt lille vis prøver jeg å sette miljøet på dagsorden. For mine barn, for andre i verden.

– og ja, om du fremdeles tenker på den lange togturen min: Selvfølgelig gjør jeg det også fordi jeg håper noen leser det og kanskje en gang eller to velger tog foran fly, velger en mindre flytur. Tilsammen er vi mange…