Jon Flydal Blichfeldt

Tekst: Mathilde Blichfeldt Mjønes (søstra mi)

Min mormor ble født som jøde i Europa.

Min mormor var barn som jøde, ungdom som jøde.

Min mormor ville bli lege, og hjelpe andre mennesker, men fikk ikke lov til det, fordi hun var født som jøde.

Min mormor synes det var urettferdig at jødene ble holdt nede av andre, og samlet inn underskrifter til Sionistpartiet – og bidro til stiftelsen av Israel.

Min mormor flyttet til Paris for å lære seg fransk, og reddet livet fordi hun møtte en språknerd fra Ørsta. En lensmannsønn, som ikke ble truet av hennes jødiske bakgrunn, men sjarmert av hennes interesse for operetter og kunst i Louvre.

Min mormor mistet sin søster, sine tantebarn, sine foreldre, sine onkler og tanter – alle sine – fordi de var født som jøder.

Familien hennes fikk aldri møte språknerden fra Ørsta. Heller ikke datteren eller sønnene hennes, som vokste opp i trygge Bergen.

Foreldrene hennes fikk ikke møte barnebarna, oldebarna, eller resten av slekten som vokste opp i Norge. De fikk aldri vite at slekten og arven etter dem lever videre, et helt annet sted i Europa, Verden.

Mormor ville aldri snakke om det store tapet sitt. Hun ville heller snakke om at hun var heldig, at hun hadde møtt så mange bra mennesker på veien sin, mennesker som ville hjelpe henne og morfar. Og tenk så heldig hun var som slapp ut fra Bredtvet kvinnefengsel kun et par dager før hun egentlig skulle vært deportert med Donau!

Men når vi bladde gjennom det ene fotoalbumet hun hadde bevart fra Polen, pekte hun på familiemedlemmene sine og sa stille: “Han døde i Auswitch, han ble sendt til Theresienstadt, han hørte vi aldri noe mere fra….”.

Hver gang konflikten mellom Palestinere og Israelere blusset opp i nyhetsbildet, ble hun fysisk dårlig, syk. Det var ikke dette hun hadde samlet inn underskrifter til i sin ungdom. Det var ikke dette hun hadde ønsket at skulle skje. Hun samlet ikke inn underskrifter for at noen skulle holdes nede, bli undertrykket, stengt inne, miste bostedet sitt, tryggheten sin, livet sitt.

Mormor ville at folk skulle passe på hverandre. Være gode mot hverandre. Hjelpe hverandre. At de svake skulle bli sterkere, og at de sterke skulle passe på de svake.

Ja, hver gang nyhetsbildet om den store konflikten blusset opp, satt hun limt foran nyhetene. Og ble syk. Fysisk syk.

Heldigvis for henne, hadde hun fått en stor, ny familie, som, selv om vi ikke visste mye om hvordan hun egentlig tålte arrene etter krigen, visste at hun kjente ansvar for konflikten som pågikk. Gang på gang på gang på gang.

Mormor lever ikke lenger. Hun døde for mange år siden nå. Hun fikk et godt liv, med mye kjærlighet, og mye mening.

Og, hun kjempet hardt for å holde smerten og sorgen inni seg helt til det siste, og klarte det også, kanskje litt for godt. Men vi som var nær henne vet at hun måtte bruke sovemedisin, fordi hun fryktet sine egne tanker, stillheten, ensomheten, redselen, angsten. Hun visste alt for godt hva ondskap og farlige handlinger kunne føre til.

Mormor var med på å stifte bestemødre mot atomvåpen på 80-tallet, og hadde urokkelig tro på at vi mennesker må gjøre det lille vi kan, når vi har muligheten til det.

Jeg er på mange måter glad for at mormor slipper være vitne til det som skjer i dag, overgrepene som skjer på vår vakt, hver dag, hver time.

Og jeg kjenner et enormt ansvar for at vi skal bære arven hennes videre, og huske på hva som kan skje om vi tier.

Vi kan ikke tie, må ikke tie. Mormor fortjener bedre.

På utallige oppfordringer (eh, nei, er vel ikke helt sant, det… ?) legger jeg nå årets 17.mai-tale ut på her på bloggen. Du må huske at jeg er litt høytidelig i røsten når jeg står foran bunadskledde forsamlinger. Kunstpauser etter vind og vær og tilpasning av mikrofonavstand må også inn i bildet. – og litt smånervøsitet fordi årets tale blei holdt i Fotlandsvåg her på Osterøy, og der kjenner jeg ikke så mange. Da blir det litt ekstra spenning. En av mine korsangere sa han var fornøyd med at han alltid hadde klart å takke nei til å holde 17.mai-taler. Vel, nå har jeg holdt tale 4 ganger de 3 siste åra her på øyne, i forskjellige bygder. Kanskje det er nok nå. Det vil tida vise.

 

Kjære sambygdinger. Gratulerer med dagen!

17. mai markerer på mange måter et veiskille. Et veiskille i norsk historie. Et veiskille der 112 menn møttes og var med på å stake ut kursen for det vi i dag kaller Norge. – og Norge er mye. Norge er Fotlandsvåg. Norge er Ammerud og Stovner i Groruddalen i Oslo der jeg vokste opp. – men Norge er så mye mer enn det. Jeg tenker kanskje først og fremst at Norge er folka som bor her. Vi, vi som bor i dette langstrakte landet der fjordarmene sniker seg inn og fjellene stuper i fjordene. Vi som bor på forblåste plasser i kriker og kroker i kaldt og vått vær.

– og i likhet med Eidsvollsmennene har vi, vi som er her, du og jeg, vi har et ansvar for at generasjonene som kommer etter oss får gode liv. Mye har skjedd siden Eidsvoll i 1814 og selvstendigheten i 1905, men for første gang i mittliv, har jeg i året som har gått virkelig følelsen av å ha vært tilstede i en historisk hendelse. Det kan være vanskelig å oppdage at man er med på endringer akkurat mens de skjer, og det er bare ettertida vil vise om jeg hadde rett.

#metoo-sakene som har dukka opp i oktober 2017, først i USA, seinere i blant annet Sverige og så her i Norge, har satt søkelyset på hvordan vi behandler hverandre som medmennesker. For det er det handler om. Hva slags verden vil du at dine barn skal vokse opp i? Dine sønner, dine døtre?

Sjøl har jeg vært far i 16 år nå, og det er noen ting som er viktige for meg som jeg prøver å lære barna mine. En av disse tingene er å ha respekt for andre. Respekt for mangfoldet vi omgir oss med. – for vi er forskjellige. Nå i den digitale tidsalder, får jeg ofte et skrått smil når jeg forteller at jeg er frimerkesamler og at jeg var en aktiv brevskriver i mange år. Barna mine veit knapt nok hva et personlig, håndskrevet brev er. – men hvorfor trekker jeg fram min egen frimerkesamling. Jo, jeg har noe og gjør noe som kanskje ikke er like vanlig som mange andre. Jeg er meg sjøl, men jeg respekterer selvfølgelig også de som ikke samler på frimerker. Jeg snakker ikke nedlatende om dem eller til dem fordi de ikke samler på frimerker.

La meg hoppe tilbake til nasjonen Norge. Jeg har et litt dobbelt forhold til kongehuset og alt det representerer. Jeg synes det er problematisk at noen arver både yrke, tittel og livsstil, men samtidig ser jeg at kongehuset knytter oss sammen og jeg må innrømme at jeg er litt redd for hvordan landet ville sett ut om vi hadde kasta oss inn i presidentkampanjer og denslags. – for kongehuset er flinke til å ivareta sin rolle i Norge. Kong Harald holdt en av talene jeg virkelig setter høyest, i august 2016, og her skal jeg sitere vår konge, og nå er jeg tilbake igjen til dette med respekt og mangfoldighet, for hva sa kongen i talen sin: Han sa «Hva er Norge?» Jo, Norge er fremfor alt mennesker:  – og han sa Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Det sa kongen vår.

– men vi trenger stadige påminnelser om hvordan vi skal behandle hverandre med respekt. #metoo-kampanjen handler om grenser man ikke skal tråkke over. Den handler om respekten for hverandre som medmennesker.

– og jeg håper og drømmer, for jeg er en drømmer, jeg håper og drømmer om #metoo-kampanjen markerer et virkelig skille, ikke bare kvinner for som opplever overtramp av ulik karakter og alvorlighetsgrad, men for oss alle, at kampanjen får oss til å tenke oss om to ganger. Hvordan behandler vi våre medmennesker? I det store, i det lille. Alt du sier rundt kjøkkenbordet foran dine barn, bærer barna med seg videre. Våre barn speiler oss voksne, både på godt og vondt.

Vi er også alle barn av vår tid, og jeg håper og tror at den tida nå er inne i, i ettertida blir tida som huskes for respekt og medmennesklighet.

Det er en annen side ved denne respekten og medmenneskeligheten jeg også er opptatt av på en dag som 17.mai. Flere ganger gjennom livet har jeg kommet i prat med mennesker fra andre land, som opplever 17.mai i Norge for første gang i sitt liv. Først stiller de seg undrende over en hel nasjon som heiser flagget og jubler over sin egen nasjons fortreffelighet. Det kan, ved første øyekast, virke både nasjonalistisk i ordets verste forstand, og selvgodt. – men etter å ha opplevd hele dagen, ser de noe mer, de som opplever 17.mai i Norge for første gang. – for her er det ingen store militærparader. Det er ingen dag for å snakke nedsettende om andre. Det er barnas dag, det er dagen for is og pølser og sekkeløp og vakre klesdrakter.

– og det kan vi være stolte av. Vi kan være stolte av at vår 17.mai er en festdag for alle i landet Norge, landet med fjorder og fjell som vi er så glade i. For vi må få lov til å være stolte. – og her kommer en av de andre sidene ved respekten og mangfoldigheten jeg er opptatt av. Vær stolt av den duer. Lær dine barn rundt middagsbordet at de er gode nok. For respekt for andre er utrolig viktig, men din egen selvrespekt er også viktig. Tør å kaste janteloven vekk! Vær deg sjøl og vær stolt av det.

Tilbake igjen ved eget middagsbord og mine egne barn, er dette en side av livet som også handler om respekt. Det handler ikke om at man er bedre enn andre. Det handler ikke om at man skal sette seg på sin høye hest. Nei, det handler om at man er like mye verdt. Dine egne interesser, enten du er frimerkesamler eller om du elsker Vikingarna, er du like mye verdt.

Jeg hadde en rar opplevelse rett før jeg flytta til Osterøy for litt over 10 år sida. Min kjæreste hadde aldri vært her før, og jeg hadde bare hatt én spillejobb i Hamrekirka før vi fant drømmestedet vårt her på øya. Så jeg tenkte…. kjenner jeg noen fra Osterøy? Jeg kom på to personer, og ringte dem og spurte om de kunne fortelle meg noe om Osterøy. – og helt uavhengig av hverandre svarte de akkurat det samme. «Osterøy har veldig lavt utdanningsnivå.» Nå, ti år seinere, synes jeg fremdeles svaret er rart. – for hvorfor svarte de det? Sier det noe om de som bor her, hva slags miljø det er eller folka som bor her?

I alle disse 10 åra har dette svaret blitt liggende som en slags utforløst gåte. – og så har jeg begynt å tenke. Tenke på janteloven. «Du skal ikke tro du er klokere enn oss.» heter det i Janteloven. Hva tenkte mine to venner fra Osterøy? Tenkte de at jeg måtte bo et sted der folk har høy utdanning? Gjør dine høye utdannelse deg til noe bedre enn andre? Svaret er rungende NEI. Ja, en utdannelse med høyere universitetsgrad gir deg kanskje dypere forståelse innenfor et fag, den gir deg lærdom du kan bringe videre innenfor et emne, men den gjør ingentingmed hva du er verdt som menneske. Den sier ingenting om 150 års solid metallindustritradisjon på Osterøy. Den sier ingenting om gresset på Havråtunet eller brakjekledde låver.

Jeg gjør det jeg kan for å lære mine barn at de skal være stolte av hvem de sjøl er, hvor de kommer fra og alt det mangfoldet som også Osterøy og Norge har. De skal være stolte og de skal behandle sine medmennsker med respekt.

Før jeg avrunder dagens tale, må jeg fortelle kort om min nyoppdagede Osterøyhistorie, for en av tinga jeg synes er litt morro og som gjør meg stolt, er både at jeg lever og bor her på Osterøy, men også familien min og tradisjoner fra både farsslekt og morsslekt. Hvis du spoler noen minutter tilbake, husker du kanskje at jeg sa jeg hadde bodd her på øya i litt over ti år. – men nå nylig fikk jeg nettopp vite om en gravstøtte som ligger skjult i gresset rett ved Hosanger kirke. – og jaggu har det ikke bodd en Blichfeldt her ført. Da den nåværende Hosanger kirke var 2 år gammel, i 1798, var det en Blichfeldt langt ute i slekta mi som var prest i Hosanger kirke. Plutselig fikk jeg spor av røtter på Osterøy jeg også.

Mauren – av Inger Hagerup

 

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

 

Gratulerer med dagen!

I går var det kvinnedagen. Stadig nødvendig, dessverre. Akkurat det å ha en sånn dag, har jeg alltid hatt et litt ambivalent forhold til, og det er bare fordi mange går rundt og sier «gratulerer med dagen».  Jeg har gått i tog i mange år og det er vel først og fremst livets tilfeldigheter som gjør at jeg ikke har gått i tog på den del år nå. Fokuset og innholdet er bra, men det å bruke dagen til å si «gratulerer med dagen,» er jeg usikker på om har den rette effekten. For meg blir det litt som å ha fokus på mobbing på skolen. Da kan konsekvensen fort bli som jeg hørte er skjedd med kvinnedagen i Russland, der dagen er blitt en dag der menn kjøper blomster til sine koner nå. De kjemper ikke for likelønn og likebehandling denne dagen, de gir en blomst til noen de er glade i, som forsåvidt er hyggelig, men undergraver man samtidig det viktige og alvorlige, nemlig at samfunnet ikke klarer å gjøre om på gammelt patriarkalsk fokus, der kvinnedominerte yrker som krever like mye utdanning og arbeid gir mindre lønn enn tilsvarende mannsdominerte yrker.

For meg er kvinnedagen viktig, men det blir for meg parodisk når NRK nok en gang klarer å lage en sak jeg så på 21-nyhetene i går der de spør en gruppe tilfeldige menn på gata hvilken kvinne som betyr mest for dem og tilbyr dem å sende en hilsen gjennom skjermen. Det kan jo være hyggelig med en hilsen, men det er 364 andre dager i året man heller burde sende slike hilsener, det er 365 dager i året man burde hilse til dem man er glad i og gratulere dem med dagen eller overraske dem med blomster.

I disse #metoo-tider vil jeg tro det er flere enn meg som har gått runder meg seg sjøl. I år har jeg jobba 20 år som kordirigent. Som kordirigent er du leder for en gruppe mennesker, og jeg har mange, mange ganger gått runder både med kolleger, venner, familie og meg sjøl der jeg har gjort mitt beste for å løfte blikket. Hvilken rolle har jeg som leder? Hvilken makt har jeg som leder? For meg som kordirigent for korsangere som har dette som hobby, og altså velger å komme på øvelse hver eneste uke, blir jeg også både ydmyk og litt redd når jeg tenker på at de velger å bli ledet av meg, gjennom musikalske opplevelser. Det er jo selvsagt ikke nødvendigvis meg personlig som er grunnen til at de vil være med i koret. Det kan være musikalske og sosiale årsaker. Likevel. De kommer igjen uke etter uke, noen ganger mange ganger på ei uke.

– og så, oppi alle disse tankene, som jeg har drodlet med i alle år om mitt lederansvar og min lederrolle, kom #metoo-kampanjen. – og jeg fikk et nytt behov for å se på min rolle. Har jeg misbrukt rollen min på noe vis? Har jeg gjort ting som i ubetenksomhet har vært sårende eller krenkende sett med #metoo-øyne? Som kunstner, kordirigent, medmennske og engasjert formidler gjør jeg mye for at sangerne skal finne sitt musikalske fokus gjennom å gi av seg sjøl. Jeg har derfor gitt mange direkte blikk til sangere, jaktet på hvordan vi sammen skal klare å finne en kjerne av noe direkte og personlig vi sammen kan overføre til musikken.

– og da, i det øyeblikket der jeg så godt jeg kan krever av mine sangere at de skal gi av seg sjøl, da bruker jeg min «makt». Jeg gjør det bevisst og med viten og vilje, men jeg klarer ikke finne steder i mine 20 år der jeg har trådt over grensen. #metoo-grensen. Jeg har ikke funnet øyeblikk eller måter som ikke er passende, som de sier i avisa. – men jeg har vært redd de siste månedene, redd for at jeg har misbrukt den tilliten mine korsangere viser meg. – og jeg veit jo at hukommelsen er selektiv. Hvordan jeg husker og oppfatter noe, oppfattes ikke nødvendigvis likt av andre. Det har jeg mange ganger fått erfare. Konklusjonen min så langt er at jeg ikke må sulle meg inn i bekymring. Jeg må leve livet, gjøre så godt lille jeg (sitat svigerfar) kan gjøre, gjøre mitt ytterste for å være en ålreit fyr som bidrar med mitt gjennom et liv i korsang.

Så kom kvinnedagen i går. #metoo var fokus i store deler av verden. Det er viktig. Det er riktig. – og jeg drømmer om at vi en dag får se en dag da kvinnedagen ikke er nødvendig. Dessverre tror jeg det langt fram til vi kanskje opplever et samfunn som virkelig har tatt likeverd inn i alle sider ved livene vi lever. Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig.

– men i dag vil jeg gratulere alle med dagen. Kvinner og menn. For i dag er det en annen dag, en hverdag. Dagen i dag er én av 365 dager der vi bør tenke på dem vi er glade i, gi dem den oppmerksomheten de fortjener. – og det er nok en dag der vi bør kjempe for at alle mennesker blir behandlet med lik respekt og likeverd. – med håp om en framtid der verken #metoo-kampanjer eller egne dager for kvinner er nødvendig.

Gratulerer med dagen!