17.mai-tale 2016

17.mai-tale 2016

Først, før du leser dette, må jeg fortelle at ja, jeg holdt talen to ganger. Må jo innrømme at det er hyggelig å bli spurt om en vil holde tale. Blei spurt av 17.mai-komiteen på Tysse allerede i fjor, 17.mai 2015, men da skulle jeg til Finland. Så spurte de igjen – og mens jeg skulle tenke på det, fikk jeg også spørsmål fra den bygda jeg sjøl bor i, Haugebygda, og holde 17.mai-tale på Hauge skule. – og det er jo også litt ekstra stas å få holde tale der man bor. Så jeg tenkte at ja, det får stå sin prøve. Jeg står for det jeg sa og håper noen både hadde og kan ha glede av det.

Sist, men ikke minst: Her på Osterøyne er det litt anderledes når det gjelder taler enn det jeg var vant med i tigerstaden. Ingen tale ute med vind i håret, nei her sitter de voksne på stoler (- og noen få barn som ikke er ute og kaster hestesko akkurat da) og lytter til årets taler. Så settinga blir litt anderledes. Den er jo skrevet for å sies, med innlevelse og denslags, så det må også taes med i betraktninga – tok tida på 17 minutter, men jeg drister meg likevel til å legge den ut for lesing. Lykke til og god fornøylse.

 

Kjære sambygdinger!

Gratulerer med dagen. Jeg tenkte jeg måtte starte med å la en østlending kalle oss for sambygdinger, for jeg tenker at det er det vi er. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde vi en veldig entusiastisk rådgiver og sosiallærer på skolen. Hun åpna en tale, på den første av de årlige Ammerud-dagene med. Kjære Ammerudianere. Vi lo litt, og ordet ammerudianere har vel egentlig aldri slått an, men likevel så har det festa seg. I alle fall hos meg. Jakta på felles identitet var virkelig en jakt, men for meg en positiv jakt, og den var en felles jakt, for på Ammerud vokste jeg opp med et stort miljø med både første – og andregenerasjons pakistanere og vietnamesere, for å nevne noen. For oss var det en selvfølge med folk fra mange land.

Nå har jeg vært ostring i litt over åtte år, og vestlending i snart 20 år. Jeg hadde en morsom opplevelse da jeg var tilbake på ferie på Ammerud, som altså ligger i Groruddalen på Oslos østkant. Vel, jeg var tilbake på ferie, og da hadde jeg bodd her på vestlandet i en fem-seks år og traff en gammel klassekamerat. Vi prater litt løst og fast: Åssen går’e med deg? Hvor bor du hen? Ja, han bodde nå på Ammerud, han. Er du fortsatt i Bergen? Ja, men når kommer du hjem igjen, da? – og jeg blei et levende spørsmålstegn. Hjem igjen? Ja, jeg bor nå i Bergen. Ja, det er jo her du er fra, sier han med stor tyngde. Da slo det meg, som det slår meg nå når jeg regner meg som ostring, at jaggu kan man slå rot mange plasser, og det er utrolig viktig for sin egen selvfølelse at man føler og kjenner tilhørighet. Denne kameraten som spurte meg, han var nemlig født i Vietnam og bodde på Ammerud med sine vietnamesiske foreldre – men Ammerud, det var hjemme. For meg er allerede Osterøy blitt hjemme. Jeg snakker også om Ammerud som hjemme. Foreldra mine bor der fremdeles, men jeg bor her. Med min familie, mine barn, min kjære Silje.

Ja, hvor skulle jeg egentlig. Jo, I dag er det nasjonaldagen vår, og i norsk tradisjon er nasjonaldagen en viktig dag for markering av felles identitet. Identitet kan være utrolig mye forskjellig. Vi er stolte av landet vårt. Det skal vi få lov til å være, uten at vi setter oss sjøl over andre av den grunn. – og vi bør være stolte av øya vår – eller øyne – da heite jo øyne. Det er ikke blitt mye ostring i dialekta mi… Vi bør være stolte av øya vår, og plassen vår. – og hva skaper tilhørighet og identitet? Jo, det er blant annet felles opplevelser, mange arbeidstimer for å bygge grendahus, det er skoler, det er kanskje bygdafester, 17.mai-feiring og mye, mye mer. Bare det å være samla her i dag for å høre hva denne nye ostringen, Jon Flydal Blichfeldt har å si, vil skape en felles opplevelse. Har han noe på hjertet? Betyr det noe for meg, noe for deg?

22.april spiste jeg lunsjen min på Valestrand. I det nyåpna Eides kafé og landhandleri. Der har fire entusiaster pussa opp et hundre år gammalt hus og stelt i stand og har du ikke vært der ennå, så bør du ta deg en tur. Slikt skaper felles identitet.

– men hvem er det som skaper denne identitet. Jo, det er deg, og deg, og deg. Det er Arne Dag Kleiveland som på Kleiveland, der jeg bor, inviterer Kleivelendinger til sankthansfeiring med en lapp i postkassa hvert år. Første året vi bodde her, hadde vi problemer med å forstå hva det egentlig var, men det kom tydelig fram: Velkommen til feiring, også dere nye. Det stod det, på felles lapp i alle postkassene. Vi nye var også ønska velkommen sånn at alle kunne se det.

Noen ganger har vi vært med på sankthansfeiringa sammen med naboene, andre ganger har vi gjort andre ting, men det som sitter igjen i tillegg til den gode opplevelsen sankasnaften. , er at vi har blitt inkludert. Vi er blitt inkludert i fellesskapet og det gjør noe med meg. Det gjør noe med familien. Det gjør noe med vår identitet. Hvor bor du? Jo, jeg bor på Kleiveland, der naboen skriver invitasjonslapp som kanskje er mer kryptisk enn fornuftig og skikkelig, men den gir meg noe.

Vi kan være enige eller uenige i kommunesammenslåing, og jeg veit ikke hva resultatet blir, men vi må uansett ikke miste bakkekontakten, samme hvor uenige vi er. Vi må fortsette å være stolte av bygda vår, og vi må være stolte av øyne, og vi må være stolte landet vårt, men la ikke stoltheten komme i veien for å inkludere en groruddøl.

Vi må løfte blikket, utover bygda, utover øya, utover kommuner og landegrenser, for i den verden vi lever i nå, er felles identitet mer enn noensinne før, en felles identitet over hele jorda. Vi veit mer om hva som foregår i Australia og Somalia enn noensinne tidligere. Enorme mengder med informasjon blir delt og delt og delt på internett. Folk fra Gambia og Grønland har sett den samme kattepusen dette ned fra bordet på en youtube-video. Tidligere var identiteten for de aller, aller fleste, knytta til opplevelser og hendelser fra et bittelite område. Det var langt, langt fra Haus til Fotlandsvåg. Til fots, med hest og kjerre, eller kanskje med det transportmiddelet som var mest i bruk, båten. Vi flytter oss ikke bare sammen med opplevelsene på internett. Vi flytter oss også raskere, mye raskere enn da Henrik Wergeland, 17.mai-tradisjonens fremste forkjemper levde.

– og det gir oss et ansvar og mange muligheter. Vi har større muligheter enn noen før oss til å se globalt på utfordringer vi står overfor. – og vi gjør det. Vi kan være stolte av det, men må likevel jakte på å løfte verden opp til en verden hvor også framtidige generasjoner kan være stolte og leve gode liv. Her kommer litt skryt av vår verden.

• Verdens analfabetisme går ned. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var det 83% som kunne lese og skrive i år 2000. Nå er det over 90%.
• Andelen ekstremt fattige i verden er gått ned. I år 2000 skrev FN noen såkalte tusenårsmål. Mål nr 1 var å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. Målet var oppnådd allerede i 2010.

Av og til får jeg noe man kanskje kan kalle skyldfølelse eller dårlig samvittighet. Jeg reflekterer over hva jeg jobber med. Jeg er kordirigent. Hvilken nytte har det for samfunnet? Jeg er til relativt liten nytte når noen blir sjuke, eller som folk er flinke til her på øyne; Når noe må bygges. Nei, det jeg lever av, det er musikk. – og hvordan kan det være viktig for noen? Da tenker jeg på mottoet til min tidligere arbeidsgiver, korforbundet her i Hordaland. Det lyder sånn «Med song for ei betre verd». Jeg tenker meg litt om – og ja, jeg tror faktisk på det. Jeg tror på at kulturen er med på å skape felles opplevelser. Jeg tror på at kulturen er med på å skape identitet. – og kulturen er et vidt begrep.

Kultur handler ikke bare om korsang eller musikk. Den handler om alt det som gjør oss til oss. Det handler om hvorfor Osterøy kommune i sitt kommunevåpen har tre tømmermannsøkser. Vi som bor her, veit at tømrertradisjonen på Osterøy er lang og fremdeldes levende. Det er kultur, det er identitet.

Så vidt jeg veit, er Osterøy kommune relativt fersk når det gjelder å ta imot flyktninger. Nå er det allerede kommet noen og kommer også, flyktninger fra krigsherja land, (Det er lenge, lenge siden Norge var et krigsherja land…) flyktninger med annen kultur og i noen grad annen identitet. Min utfordring til alle som sitter her, er å se enkeltmennesket som flytter til Osterøy og ta alle på alvor. En kultur møter en annen og det er viktig at vi, ostringene, mine sambygdinger, tar imot. Vi må dele vår kultur her i grenda vår, og vår identitet med de som flytter til øyne, enten de er fra Volda, Syria eller Ammerud. – og samtidig være åpne for den kulturen de har med seg.

Dette betyr ikke at vi bare skal sitte og høre på. Det betyr at vi også skal inkludere og bidra til å gi folk den samme opplevelsen som da jeg flytta til Kleiveland. En opplevelse som bidrar til å skape felles identitet. Dette vil by på noen utfordringer. Helt garantert. De fleste av oss er glade i ting slik de er. Det er trygt og forutsigbart. Ja, vi skulle kanskje ønske at Osterøy kommune hadde mer penger å rutte med. Ja, jeg som politiker skulle kanskje ønske jeg slapp å ta stilling til om det gir Osterøy bedre muligheter for en god utvikling å gå inn i Bergen kommune sammen med Vaksdal eller om vi får størst samfunnsnytte av å fortsette inn i framtida som Osterøy kommune. Det føles ofte trygt med det som er kjent.

– men tilbake til flyktningene og nye bygdafolk på øyne. Det kommer ikke til å bli «som før». Samfunnet og jorda er i endring. Alltid. – og det både bør og må vi forholde oss til.

Alle vi sambygdinger som bor på denne jorda må forholde oss til at vi er endring. Det er også blitt en del av vår identitet som mennesker. – men dette er ikke nytt tankegods. Det gamle indianer-ordtaket sier: «Vi arver ikke jorda av våre forfedre, vi låner den av våre barn.»

Landet og jorda vår blir bygget hele tida.

Jeg var på omvisning på Mjøs Metall for et halvt år sida. Der fikk jeg en omvisning og på spørsmål fra en av de jeg var sammen med om det ville være veldig mange flere arbeidsplasser når vi en gang kom på besøk i framtida, da var svaret: Ja, kanskje noen flere, men målet vårt er å være en hjørnesteinsbedrift for bygda – en plass for lokale arbeidsplasser. Målet er ikke å vokse, vokse og vokse. Stabilitet og forutsigbarhet for bygda vår er det viktigste.

Den tankegangen har jeg tatt med meg videre inn i både politikk og livet ellers. På Mjøs Metall er man opptatt av bygdas identitet. Samtidig jobber man målretta for å imøtekomme den moderne verdens krav for å kunne være konkurransedyktige.

Du, som fremdeles sitter her og hører på og kanskje lurer på om det nærmer seg slutten av denne talen, har et ansvar for hva Osterøy er framtida. Hvordan vi behandler hverandre, hvilke valg vi tar eller ikke tar. Hvordan du møter folk på butikken. – og du er et skapende menneske. Du skaper ikke bare ditt eget liv, men naboens liv og livet til våre barn.

Kjære sambygdinger. Jeg vil avslutte med noe som gir meg en følelse av tilhørighet i dette vårgrønne landet. Jeg kommer fra Ammerud, men foreldra mine bor i skauen. Gran på alle kanter. Nå har jeg flytta til landet og huset vårt har bjørk på alle kanter.

– og her lukter det møkkaspreiing fra tid til annen. Jeg vil avslutte med noen vers fra dikteren Jakob Sande som sender tankene ut i vårlufta med et yrende liv.

BØLINGEN SLEPP UT – av Jakob Sande

No spretter lauvet
no grønkar graset
og sola skin over Jonsoknut,
og fluga surrar
mot fjosmurglaset,
og kua rautar og stundar ut.

Der kjem budeia
med massingbjella
og kolven mjukt i malmen syng
om sol og sommar
i sæterfjella
på vide beiter av gras og lyng.

Vi høyrer rauting
og ståk frå fjoset,
og fyrste kua i døra står.
Ho blunkar blinda
mot vårdagsljoset
litt støl, kanhende, i legg og lår

Men best det er
som ho brått seg sansar
og slengjer bakparten ende opp,
og yr og kåt
over tunet dansar
med skeive, sjanglande nautehopp.

Der kjem dei rennande
heile skreia
med ville fakter og håse raut,
som var det sjølvaste
oksereia
og ikkje velvoksne, vaksne naut.

Der kjem han burande,
storestuten,
som trollet trygg på si eiga kraft
so kalven, stakkar
forskræmd tek kuten
med rompa reist som eit kosteskaft

Men bjellekua vår,
gamle Plomme
skrid vyrd og vis gjennom flokken fram,
og den som vågar
for nær å komme,
lyt dra seg undan med spott og skam.

Ho gjev ein god dag
i heile maset,
og likar helst å ta alt med ro.
So finn ho fram
til det grøne graset,
og snart gjer hine det plent som ho.

Gratulerer med dagen!