Erting og mobbing…et glimt fra min egen historie…

Den offentlige, personlige dagboka. Det er det bloggen er. En underlig blanding. Jeg har ennå ikke lært meg hvordan jeg finner ut om noen leser dette, hvor mange eller sånn. Innimellom lurer jeg jo litt, har truffet noen som har lest noe. Holder egentlig fint det, forsåvidt. Lenge siden sist jeg drodla noe offentlig nå. Er blitt førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne siden sist. Har sagt opp avtalen med Vokalensemblet Skrik etter ti år. Mye har skjedd, men nå skal jeg prøve å komme til dagens tema.

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det vil jeg si. Noen venner, gode hobbyer og god familie. Nok mat og mye å gjøre på. Likevel var det noe som skurra i mange, mange år. Jeg kvidde meg for å gå på skolen. Det gikk helt greit, men jeg så ikke fram til det. Så vidt jeg kan huske, så jeg ikke fram til skoledagen noensinne før jeg var ferdig med niende. Hva skyldtes det? Jo, jeg har aldri vært blant de store mobbeofrene, men kanskje blant de små. Alltid. I det jeg husker av de ni åra. Lett med en som spilte cello og piano, lot håret gro i sjetteklasse og gikk på skolens keramikkurs hvor det stort sett var jenter.

– men her ligger også det vanskelige, og grunnen til at jeg ikke har skrevet noe om dette. Det har jo gått bra med meg. – og jeg var helt garantert ikke blant de som blei verst plaga. Når klassen fra barne- og ungdomsskolen for ti-tolv år sida skulle ha reunion, var jeg ikke klar. Jeg dro ikke. Tidligere hadde vært på en reunion med samme klassen og kom hjem og angra etterpå. Det var ikke kjekt. Det var fremdeles for nært, og kanskje det vanskeligste: Det var mange i klassen som verken hadde tenkt over det eller visste at de plaga meg. De ante det ikke sjøl en gang. Nå i ettertid tenker jeg at et av hovedproblemene den gangen var at det var den «vanlige måten». Jeg var på ingen måte aleine om å bli plaga i klassen. Det var en del av den generelle oppførselen. Små stygge kommentarer. Gutten i klassen som slo meg i overarmen litt hver dag, akkurat så hardt at det ikke var til å misforstå at det ikke var en hyggelig gest. – og etter mange nok dager – eller uker, ikke veit jeg, så verka overarmen min akkurat der. Den likte ikke å bli most litt hver dag. – og jeg hadde ikke mot eller vett nok til å få gjort noe med det. – og det var til dels umulig for andre å oppdage.

For litt over ett år sida derimot, var jeg på reunion, og det var veldig hyggelig. Vi var ikke alle, men en god del fra den gamle klassen. Jeg veit ikke om jeg hadde reist ens ærend over fjellet hadde det ikke vært for facebook. Da jeg gikk til angrep på det nye mediet facebook i 2007, dukka en av mine gamle klassekamerater opp. Da tenkte jeg at nå, nå må jeg si noen ord. Hvis ikke, blir dette liggende og ulme resten av livet. Det gjorde jeg og siden har det ikke vært noen sak. Jeg kan snakke om det, og nevnte det også på reunion, og oppdaga der at det var flere som hadde kvidd seg for å treffe den gamle klassen av samme grunn.

Hvorfor gikk det så fint med meg lell? Jo, jeg hadde en sterk identitet gjennom musikken og familien gjennom hele barndommen. Da jeg begynte på videregående og traff andre folk som ikke passa inn i «boksen», blei jeg overlykkelig.

– og moralen i visa er, for nå må arbeidsdagen starte: Snakk med dine barn, bry deg om hvordan de oppfører seg mot andre. – og du som er voksen: Ikke snakk nedsettende om andre hjemme hos deg selv. Barna fanger opp alt og gjenspeiler din oppførsel når de treffer venner. La både barn og voksne få lov til å være forskjellige. Det er vi alle…