Avhengig av internett…

Man hører mye om tidsklemmer. Ofte blir jeg provosert bare av ordet. Tidsklemme. Et ord skapt for å bortforklare hvordan vi har skapt det samfunnet vi lever i. For vi har valgt dette. Vi, menneskene. Kanskje ikke du har valgt alle aspekter ved samfunnet. Kanskje er det noen deler du heller skulle ønske bort. Sånn er det med meg. Epost er ett eksempel. Internett og epost. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne velge meg tilbake til tida før eposten fantes. Før alt og alle var tilgjengelig i en rasende fart. Her om dagen omtalte jeg meg sjøl og min familie som litt amish. Kjøkkenmaskin var det da snakk om. Hæ? Har dere ikke kjøkkenmaskin? Joda. Vi har en liten en, som jeg aldri bruker, kona bruker den av og til. Er ikke helt sikker på åssen den funker, og så har vi en stavmikser uten egen kolbe eller bolle, sånn at alt spruter til alle kanter om du bruker den i en litt for stor bolle. Kan sikkert bare kjøpe en kolbe på nærmeste jernvarehandel. (Kan man fremdeles si det, forresten?). Nei, når vi en sjelden gang lager dessert, er det hjulvisp som gjelder. Håndpiska eggedosis tar litt tid. – og så er det kanskje litt slitsomt… – men det er ikke jeg som har bedt om butikker som heter «Enklere liv». Hva med butikken «Latskap» eller «Syputerunderarmene»? Vi har valg. Selv i dagens turbotilværelse. Jeg sitter her og skriver på en mac og er litt overraska over at de ikke har gratis tilgjengelig internett på bowlingen hvor 11-åringen har bowlingbursdag og jeg er med i bakgrunnen, som sjåfør…

Nei, hva skjedde med meg? Når begynte jeg å forvente at de hadde gratis internett slik at jeg kunne gjøre hva jeg ville hvor som helst? – og hva i alle dager er det jeg vil? Lese epost? Ja. Samvittigheten gnager. Ulest epost. Orker ikke, har i løpet av de siste åra fått mer og mer avsmak mot eposten. Praktisk, ja, men hva skaper det av forventning til effektivitet, tilgjengelighet for ikke å si mengder med informasjon som man forventer at du, at jeg, skal lese oss gjennom. Interessant og/eller uinteressant. – og midt oppi dette er det jeg skriver nå et slags blogginnlegg som jeg tenker å poste så snart jeg får sjansen. Nei, jeg savner tida før jeg hadde mobil. Skrur den oftere og oftere av. Nekter å være med på jaget. Nekter å kalle noe jeg selv er en del av for tidsklemme. For i dette rike velstandslandet har de fleste av oss uendelig mange valgmuligheter.  – og en valgmulighet er å velge bort. Velge bort det som forventes av oss, som vi selv har skapt, som vi er en udiskutabel del av.  – men det er vanskelig. Enn så lenge leiter jeg etter å finne en balanse. Finne gode rutiner for at jeg skal kunne leve størsteparten av livet mitt i en tilstedeværelse som ikke er digital. Som ikke består av 0 og 1. Som består av fysisk tilstedeværelse. Fysiske opplevelser. Uten at jeg mates ubønnhørlig av inntrykk fra en stadig mer pumpende industri som jeg selv bidrar til. Pokker. Vanskelig dette her. Vi får se. Har satt i gang noen tiltak som jeg ivrer etter å gjennomføre. Av med mobil-lyden fra barna er henta til de er lagt er ett av dem. Prøver også å unngå at jeg sitter på mac’en når barna er våkne. I så fall skal det være fordi det er sammen med dem eller lignende. Har laga grenser for hvor lenge barna får bruke 0 og 1 om dagen. Samvittigheten gnager på uleste eposter, men livet blir rikere… blogg blogg…