På utallige oppfordringer (eh, nei, er vel ikke helt sant, det… ?) legger jeg nå årets 17.mai-tale ut på her på bloggen. Du må huske at jeg er litt høytidelig i røsten når jeg står foran bunadskledde forsamlinger. Kunstpauser etter vind og vær og tilpasning av mikrofonavstand må også inn i bildet. – og litt smånervøsitet fordi årets tale blei holdt i Fotlandsvåg her på Osterøy, og der kjenner jeg ikke så mange. Da blir det litt ekstra spenning. En av mine korsangere sa han var fornøyd med at han alltid hadde klart å takke nei til å holde 17.mai-taler. Vel, nå har jeg holdt tale 4 ganger de 3 siste åra her på øyne, i forskjellige bygder. Kanskje det er nok nå. Det vil tida vise.

 

Kjære sambygdinger. Gratulerer med dagen!

17. mai markerer på mange måter et veiskille. Et veiskille i norsk historie. Et veiskille der 112 menn møttes og var med på å stake ut kursen for det vi i dag kaller Norge. – og Norge er mye. Norge er Fotlandsvåg. Norge er Ammerud og Stovner i Groruddalen i Oslo der jeg vokste opp. – men Norge er så mye mer enn det. Jeg tenker kanskje først og fremst at Norge er folka som bor her. Vi, vi som bor i dette langstrakte landet der fjordarmene sniker seg inn og fjellene stuper i fjordene. Vi som bor på forblåste plasser i kriker og kroker i kaldt og vått vær.

– og i likhet med Eidsvollsmennene har vi, vi som er her, du og jeg, vi har et ansvar for at generasjonene som kommer etter oss får gode liv. Mye har skjedd siden Eidsvoll i 1814 og selvstendigheten i 1905, men for første gang i mittliv, har jeg i året som har gått virkelig følelsen av å ha vært tilstede i en historisk hendelse. Det kan være vanskelig å oppdage at man er med på endringer akkurat mens de skjer, og det er bare ettertida vil vise om jeg hadde rett.

#metoo-sakene som har dukka opp i oktober 2017, først i USA, seinere i blant annet Sverige og så her i Norge, har satt søkelyset på hvordan vi behandler hverandre som medmennesker. For det er det handler om. Hva slags verden vil du at dine barn skal vokse opp i? Dine sønner, dine døtre?

Sjøl har jeg vært far i 16 år nå, og det er noen ting som er viktige for meg som jeg prøver å lære barna mine. En av disse tingene er å ha respekt for andre. Respekt for mangfoldet vi omgir oss med. – for vi er forskjellige. Nå i den digitale tidsalder, får jeg ofte et skrått smil når jeg forteller at jeg er frimerkesamler og at jeg var en aktiv brevskriver i mange år. Barna mine veit knapt nok hva et personlig, håndskrevet brev er. – men hvorfor trekker jeg fram min egen frimerkesamling. Jo, jeg har noe og gjør noe som kanskje ikke er like vanlig som mange andre. Jeg er meg sjøl, men jeg respekterer selvfølgelig også de som ikke samler på frimerker. Jeg snakker ikke nedlatende om dem eller til dem fordi de ikke samler på frimerker.

La meg hoppe tilbake til nasjonen Norge. Jeg har et litt dobbelt forhold til kongehuset og alt det representerer. Jeg synes det er problematisk at noen arver både yrke, tittel og livsstil, men samtidig ser jeg at kongehuset knytter oss sammen og jeg må innrømme at jeg er litt redd for hvordan landet ville sett ut om vi hadde kasta oss inn i presidentkampanjer og denslags. – for kongehuset er flinke til å ivareta sin rolle i Norge. Kong Harald holdt en av talene jeg virkelig setter høyest, i august 2016, og her skal jeg sitere vår konge, og nå er jeg tilbake igjen til dette med respekt og mangfoldighet, for hva sa kongen i talen sin: Han sa «Hva er Norge?» Jo, Norge er fremfor alt mennesker:  – og han sa Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Det sa kongen vår.

– men vi trenger stadige påminnelser om hvordan vi skal behandle hverandre med respekt. #metoo-kampanjen handler om grenser man ikke skal tråkke over. Den handler om respekten for hverandre som medmennesker.

– og jeg håper og drømmer, for jeg er en drømmer, jeg håper og drømmer om #metoo-kampanjen markerer et virkelig skille, ikke bare kvinner for som opplever overtramp av ulik karakter og alvorlighetsgrad, men for oss alle, at kampanjen får oss til å tenke oss om to ganger. Hvordan behandler vi våre medmennesker? I det store, i det lille. Alt du sier rundt kjøkkenbordet foran dine barn, bærer barna med seg videre. Våre barn speiler oss voksne, både på godt og vondt.

Vi er også alle barn av vår tid, og jeg håper og tror at den tida nå er inne i, i ettertida blir tida som huskes for respekt og medmennesklighet.

Det er en annen side ved denne respekten og medmenneskeligheten jeg også er opptatt av på en dag som 17.mai. Flere ganger gjennom livet har jeg kommet i prat med mennesker fra andre land, som opplever 17.mai i Norge for første gang i sitt liv. Først stiller de seg undrende over en hel nasjon som heiser flagget og jubler over sin egen nasjons fortreffelighet. Det kan, ved første øyekast, virke både nasjonalistisk i ordets verste forstand, og selvgodt. – men etter å ha opplevd hele dagen, ser de noe mer, de som opplever 17.mai i Norge for første gang. – for her er det ingen store militærparader. Det er ingen dag for å snakke nedsettende om andre. Det er barnas dag, det er dagen for is og pølser og sekkeløp og vakre klesdrakter.

– og det kan vi være stolte av. Vi kan være stolte av at vår 17.mai er en festdag for alle i landet Norge, landet med fjorder og fjell som vi er så glade i. For vi må få lov til å være stolte. – og her kommer en av de andre sidene ved respekten og mangfoldigheten jeg er opptatt av. Vær stolt av den duer. Lær dine barn rundt middagsbordet at de er gode nok. For respekt for andre er utrolig viktig, men din egen selvrespekt er også viktig. Tør å kaste janteloven vekk! Vær deg sjøl og vær stolt av det.

Tilbake igjen ved eget middagsbord og mine egne barn, er dette en side av livet som også handler om respekt. Det handler ikke om at man er bedre enn andre. Det handler ikke om at man skal sette seg på sin høye hest. Nei, det handler om at man er like mye verdt. Dine egne interesser, enten du er frimerkesamler eller om du elsker Vikingarna, er du like mye verdt.

Jeg hadde en rar opplevelse rett før jeg flytta til Osterøy for litt over 10 år sida. Min kjæreste hadde aldri vært her før, og jeg hadde bare hatt én spillejobb i Hamrekirka før vi fant drømmestedet vårt her på øya. Så jeg tenkte…. kjenner jeg noen fra Osterøy? Jeg kom på to personer, og ringte dem og spurte om de kunne fortelle meg noe om Osterøy. – og helt uavhengig av hverandre svarte de akkurat det samme. «Osterøy har veldig lavt utdanningsnivå.» Nå, ti år seinere, synes jeg fremdeles svaret er rart. – for hvorfor svarte de det? Sier det noe om de som bor her, hva slags miljø det er eller folka som bor her?

I alle disse 10 åra har dette svaret blitt liggende som en slags utforløst gåte. – og så har jeg begynt å tenke. Tenke på janteloven. «Du skal ikke tro du er klokere enn oss.» heter det i Janteloven. Hva tenkte mine to venner fra Osterøy? Tenkte de at jeg måtte bo et sted der folk har høy utdanning? Gjør dine høye utdannelse deg til noe bedre enn andre? Svaret er rungende NEI. Ja, en utdannelse med høyere universitetsgrad gir deg kanskje dypere forståelse innenfor et fag, den gir deg lærdom du kan bringe videre innenfor et emne, men den gjør ingentingmed hva du er verdt som menneske. Den sier ingenting om 150 års solid metallindustritradisjon på Osterøy. Den sier ingenting om gresset på Havråtunet eller brakjekledde låver.

Jeg gjør det jeg kan for å lære mine barn at de skal være stolte av hvem de sjøl er, hvor de kommer fra og alt det mangfoldet som også Osterøy og Norge har. De skal være stolte og de skal behandle sine medmennsker med respekt.

Før jeg avrunder dagens tale, må jeg fortelle kort om min nyoppdagede Osterøyhistorie, for en av tinga jeg synes er litt morro og som gjør meg stolt, er både at jeg lever og bor her på Osterøy, men også familien min og tradisjoner fra både farsslekt og morsslekt. Hvis du spoler noen minutter tilbake, husker du kanskje at jeg sa jeg hadde bodd her på øya i litt over ti år. – men nå nylig fikk jeg nettopp vite om en gravstøtte som ligger skjult i gresset rett ved Hosanger kirke. – og jaggu har det ikke bodd en Blichfeldt her ført. Da den nåværende Hosanger kirke var 2 år gammel, i 1798, var det en Blichfeldt langt ute i slekta mi som var prest i Hosanger kirke. Plutselig fikk jeg spor av røtter på Osterøy jeg også.

Mauren – av Inger Hagerup

 

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

 

Gratulerer med dagen!

 

One Response to Samfunn i endring

  1. Tor strand sier:

    Bravo, Jon!!

    Svigerfar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *