I går var det kvinnedagen. Stadig nødvendig, dessverre. Akkurat det å ha en sånn dag, har jeg alltid hatt et litt ambivalent forhold til, og det er bare fordi mange går rundt og sier «gratulerer med dagen».  Jeg har gått i tog i mange år og det er vel først og fremst livets tilfeldigheter som gjør at jeg ikke har gått i tog på den del år nå. Fokuset og innholdet er bra, men det å bruke dagen til å si «gratulerer med dagen,» er jeg usikker på om har den rette effekten. For meg blir det litt som å ha fokus på mobbing på skolen. Da kan konsekvensen fort bli som jeg hørte er skjedd med kvinnedagen i Russland, der dagen er blitt en dag der menn kjøper blomster til sine koner nå. De kjemper ikke for likelønn og likebehandling denne dagen, de gir en blomst til noen de er glade i, som forsåvidt er hyggelig, men undergraver man samtidig det viktige og alvorlige, nemlig at samfunnet ikke klarer å gjøre om på gammelt patriarkalsk fokus, der kvinnedominerte yrker som krever like mye utdanning og arbeid gir mindre lønn enn tilsvarende mannsdominerte yrker.

For meg er kvinnedagen viktig, men det blir for meg parodisk når NRK nok en gang klarer å lage en sak jeg så på 21-nyhetene i går der de spør en gruppe tilfeldige menn på gata hvilken kvinne som betyr mest for dem og tilbyr dem å sende en hilsen gjennom skjermen. Det kan jo være hyggelig med en hilsen, men det er 364 andre dager i året man heller burde sende slike hilsener, det er 365 dager i året man burde hilse til dem man er glad i og gratulere dem med dagen eller overraske dem med blomster.

I disse #metoo-tider vil jeg tro det er flere enn meg som har gått runder meg seg sjøl. I år har jeg jobba 20 år som kordirigent. Som kordirigent er du leder for en gruppe mennesker, og jeg har mange, mange ganger gått runder både med kolleger, venner, familie og meg sjøl der jeg har gjort mitt beste for å løfte blikket. Hvilken rolle har jeg som leder? Hvilken makt har jeg som leder? For meg som kordirigent for korsangere som har dette som hobby, og altså velger å komme på øvelse hver eneste uke, blir jeg også både ydmyk og litt redd når jeg tenker på at de velger å bli ledet av meg, gjennom musikalske opplevelser. Det er jo selvsagt ikke nødvendigvis meg personlig som er grunnen til at de vil være med i koret. Det kan være musikalske og sosiale årsaker. Likevel. De kommer igjen uke etter uke, noen ganger mange ganger på ei uke.

– og så, oppi alle disse tankene, som jeg har drodlet med i alle år om mitt lederansvar og min lederrolle, kom #metoo-kampanjen. – og jeg fikk et nytt behov for å se på min rolle. Har jeg misbrukt rollen min på noe vis? Har jeg gjort ting som i ubetenksomhet har vært sårende eller krenkende sett med #metoo-øyne? Som kunstner, kordirigent, medmennske og engasjert formidler gjør jeg mye for at sangerne skal finne sitt musikalske fokus gjennom å gi av seg sjøl. Jeg har derfor gitt mange direkte blikk til sangere, jaktet på hvordan vi sammen skal klare å finne en kjerne av noe direkte og personlig vi sammen kan overføre til musikken.

– og da, i det øyeblikket der jeg så godt jeg kan krever av mine sangere at de skal gi av seg sjøl, da bruker jeg min «makt». Jeg gjør det bevisst og med viten og vilje, men jeg klarer ikke finne steder i mine 20 år der jeg har trådt over grensen. #metoo-grensen. Jeg har ikke funnet øyeblikk eller måter som ikke er passende, som de sier i avisa. – men jeg har vært redd de siste månedene, redd for at jeg har misbrukt den tilliten mine korsangere viser meg. – og jeg veit jo at hukommelsen er selektiv. Hvordan jeg husker og oppfatter noe, oppfattes ikke nødvendigvis likt av andre. Det har jeg mange ganger fått erfare. Konklusjonen min så langt er at jeg ikke må sulle meg inn i bekymring. Jeg må leve livet, gjøre så godt lille jeg (sitat svigerfar) kan gjøre, gjøre mitt ytterste for å være en ålreit fyr som bidrar med mitt gjennom et liv i korsang.

Så kom kvinnedagen i går. #metoo var fokus i store deler av verden. Det er viktig. Det er riktig. – og jeg drømmer om at vi en dag får se en dag da kvinnedagen ikke er nødvendig. Dessverre tror jeg det langt fram til vi kanskje opplever et samfunn som virkelig har tatt likeverd inn i alle sider ved livene vi lever. Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig.

– men i dag vil jeg gratulere alle med dagen. Kvinner og menn. For i dag er det en annen dag, en hverdag. Dagen i dag er én av 365 dager der vi bør tenke på dem vi er glade i, gi dem den oppmerksomheten de fortjener. – og det er nok en dag der vi bør kjempe for at alle mennesker blir behandlet med lik respekt og likeverd. – med håp om en framtid der verken #metoo-kampanjer eller egne dager for kvinner er nødvendig.

Gratulerer med dagen!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *