Det er vanskelig å se seg sjøl utenfra. Da jeg gikk på videregående, lærte vi i musikkhistorietimene om de forskjellige komponistenes perioder. Først skreiv ho musikk på den måten, så blei den mer sånn. Noen ganger har jeg hatt akkurat et sånt behov. Behovet for å dele inn livet i perioder. Blir liksom litt mer oversiktelig da. 

Barndommen. Ungdomstida. Studentlivet. Etableringsfase og småbarnsfamilie. Hus og hjem og trygg jobb. Ja, akkurat det med trygg jobb har jeg aldri vært så god på. Trygg nok for meg, på en måte. Har jo vært selvstendig næringsdrivende i 14 år nå. Det går rundt økonomisk og innimellom må jeg satse på at det er andre i husstanden som sørger for fast inntekt… – men det har også vært motsatt. Jeg har sørga for fast inntekt mens kjæresten studerte.

Det rare med sånne inndelinger av livet, er når en oppdager at en er midt opp i en omkalfatring. Det er både litt utrygt og litt spennende.

Nå er det en sjanse for at jeg kan bli politiker, noe som er helt nytt for meg. – og så har jeg sagt opp en jobb jeg har hatt i 10 år. Da blir det helt klart noen endringer i tilværelsen.

– men det en ikke veit, er jo hvordan det ser ut på den andre sida. Hva er det man går til? En viss anelse har man kanskje, men livet er jo nå. Det liker jeg aller best. Akkurat nå. Her. På Bergen busstasjon ventende på bussen, på vei hjem til hus, kone, barn og katt. Se på ansikter og gløtte på små glimt i andres liv.

Akkurat her og nå snakker jeg ikke med noen. Alle som sitter rundt meg, og jeg også, er mest opptatt av seg og sitt. Kanskje en av de andre rundt meg er midt i sitt livs største omveltning. Ny tilværelse. Nye muligheter. Eller kanskje det er som han jeg traff på sommerjobb på Posten for mange år sida, som egentlig ville til Brasil. Ville ha en lang ferie, ville oppleve annet enn å sortere post i Postgirobygget, men aldri klarte å spare opp nok penger. Han sa han hadde hatt det sånn i 30 år. Vi studenter kom og gikk, sa han, men han blei igjen, for dette var ikke sommerjobben hans. – og han klarte ikke spare nok på pengene sine. De rant liksom bort. Brasil var fortsatt Brasil der et sted langt borte. Jeg husker jeg fikk lyst til å filleriste ham, men jeg gjorde det ikke. Jeg betrakta ham bare med mine studentøyne og tenkte at man må gjøre som Gabriella i sangen fra filmen Så som i himmelen. Man må stå på livets scene og kunne rope: Jeg har levd mitt liv!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *