Så er det tid for valg – og i år har jeg virkelig bestemt meg på forhånd. Så bestemt er jeg at jeg til og med meldte meg inn i partiet. Det har jeg aldri gjort før. Vært medlem av et parti. – men hvorfor skjedde det nå, og hvorfor dette nye grønne «jeg nekter å velge side»-partiet Miljøpartiet De Grønne (MDG). Jo, her i huset hadde vi el-bil som primærbil i åtte år. Jeg tok lappen som 26-åring fordi jeg lenge trodde jeg ikke skulle trenge å ha sertifikat, men når det først skulle komme, måtte det være etter at vi hadde kjøpt oss el-bil. For miljøets skyld. Som sagt, så gjort.
Nå er det bare noen timer til jeg skal gå ned til den lokale skolen og putte min grønne stemmeseddel i valgurna. Jeg har ved gjentatte anledninger dette valget blitt konfrontert med at jeg stemmer lite strategisk. For mange virker det innlysende at jeg ønsker en rød-grønn regjering, og det å da ikke stemme på de rød-grønne, men på MDG, er da lite strategisk. – men nei, jeg kan ikke tenke strategisk. Jeg er nødt til å la min stemme være helt personlig. Det er mitt valg. Jeg er oppriktig bekymra for den miljøutviklinga som skjer på kloden og den oljeavhengigheten Norge har skapt seg. Det er det mange andre partier enn MDG som også har på dagsorden. Hele forskjellen er at de setter det over alt annet. Uansett. Det er med andre ord viktigere at planeten vår skal overleve enn at eldre får en verdig alderdom. Det er viktigere at planeten vår overlever enn hvor lange sykehuskøer folk står i. Tenk på det. Viktigere enn deg, viktigere enn meg.
For meg var den menneskelige opptredenen ved atomkatastrofen i forbindelse med jordskjelvet/flodbølgen i Japan/Fukushima en av de berømte dråpene som får sånne beger til renne over. Der gikk eldre mennesker inn for å jobbe videre på anlegget, vel vitende om at deres liv ville bli ødelagt av stråling. Dette for å gjøre livet bedre for alle andre. For alle andre.
Tilbake til valget: For meg er det såre enkelt. Dersom jeg tror at vi er i ferd med å gjøre fatale feil med kloden, er jeg nødt til å stemme på dem som uten betenkning uansett setter dette høyest på dagsorden. Dersom framtidens generasjoner skal ha en framtid, er det viktigere med miljøet enn sultkatastrofer, viktigere enn den totale økonomiske kollaps.
Det handler om hvordan mennesket skal overleve på planeten.
Så alvorlig ser jeg på det, så da blir konfrontasjonene om dårlig strategi fordi min manglende stemme til en rød-grønn regjering kan føre til at det blir blå-blått, forsvinnende liten.
Jeg må stemme på det jeg tror på. Jeg tror på at endring må til. Jeg tror på at vi må klare oss på en ny måte som innebærer økologisk bærekraft på et annet nivå enn det de fleste av oss er i nærheten av i dag.
– og tilbake til el-bilen. Den er på ingen måte ufeilbarlig. Det forurenser både å produsere og bruke en el-bil. MDG er heller ikke ufeilbarlig. De (vi) er ferske. Rykende ferske, i alle fall her til lands. Men vi kjøpte el-bil fordi man må gi verden en sjanse. Man må gjøre sitt for å bidra til at noe en gang i framtida kan bli grønnere og lysere.
Det er mitt personlige valg. Jeg stemmer ikke på noe som kan føre til ene eller det andre. Jeg stemmer på et flunkende nytt parti som tør å si at miljøet må settes øverst, øverst, øverst på dagsordenen.
Godt valg!