Seier i mange ledd…

Ja, så kommer spørsmålet: Blei det sånn jeg hadde tenkt? (se forrige innlegg) Hvordan er det egentlig å være musikant og hele tida jobbe med mål som er øyeblikk av tilstedeværelse?

I helga var en av mine flotteste opplevelser da Seim Songkor sang Jauchzet dem Herrn, alle Welt av Mendelssohn.  – men opplevelsene kom i fleng. Med Osterøykoret og Vokalensemblet Skrik og som publikummer.

Korkonkurransen Syng For Oss har holdt på siden 80-tallet og er en møteplass for vennlig musikalsk kappestrid. Så også i år.

Det som kom enda tydeligere fram for meg enn noensinne før, var hva det er i musikkens vesen jeg virkelig setter pris på. Først tilbake til Seim Songkor. Homogeniteten er ikke den samme som hos mange av de andre korene, men musikaliteten og tilstedeværelsen er stor, og jeg glemmer konkurranseelementet og sitter ikke der som med analysen som jeg pga min profesjon riskikere å havne ut i. Lar meg rive med. Lar meg sveve.

Jeg var ikke der hele tida. Ikke alltid svevende. Var på et tidspunkt undrende på om det var en rett avgjørelse å ha med Osterøykoret på denne type musikkarrangement. For jeg er ikke for konkurranse i alle ledd i dette samfunnet. For meg er det mer som en arena. En badeopplevelse for unga. Et stjerneøyeblikk for Knut Jørgen Røed Ødegaard. Ja, det var rett å delta med Osterøykoret. For opplevelsen. Konsentrasjonen på scenen, den underlige stemninga umiddelbart etterpå, og at sangerne får oppleve andre kor fra Grieghallens store scene.

Så til Vokalensemblet Skrik. Vi jobber fram mot cd. Lydfesting. Og underveis: Første gang koret fikk lov av dirigenten å delta i Syng For Oss. (Loddet ved å ha vært administrator for konkurransen i mange år.) Øyeblikk av absolutt tilstedeværelse under katogerien pop. Frie svev.

Så lørdagen, mer alvorlig, deltakelse i klasse A+, på kanten av hva vi behersker med Die Stimme des Kindes av Mäntyjärvi. Fem sangere i manko fra dagen før. To av dem i forbindelse med sykdom. Tankene gikk mye dit.

Så satt vi der på Peppes og slarva og venta på en mulig telefon om finaleplass. – og den kom. (!!!) Hva gjør vi så? Hva skal vi synge?  Skal vi treffes ved kunstnerinngangen for oppvarming? Da skjønner jeg i prat med en trofast tenor at vi risikerer å ikke få hørt de andre korene fordi er finalist nummer 5 av 6 og kanskje befinner oss bak scenen. Nei! Det roper i meg full av protest. Det er ikke derfor vi er kommet hit. Ikke for å knive om topper og dykke inn i vår egen verden. Nei! Vi setter oss i salen. Vi vil høre på. Vi vil oppleve musikken de andre presenterer før vi selv går i ilden. Jeg tenkte tilbake på mitt forrige blogginnlegg og ga beskjed til sangerne at vi må høre på. La oss fange. Ja, kanskje bli litt mer nervøse eller uoppvarmede eller et eller annet. Men vi må jo høre på.

– og så vant jaggu Skrik finalen. For første gang på toppen av pallen. – og jeg liker å tro at det var på musikkens vegne. For meg var det det. Føltes på ett vis som mange års mål. Håper og tror at vi var der alle sammen. I kveld skal vi gjennomgå dommerkommentarer og videre arbeid og nye oppleveler. Jeg gleder meg til å treffe gjengen igjen. Stolt, glad.

– og neste opplevelse som deles med publikum er allerede på mandag, med Fridalen kirkes guttekor.