Tekst: Mathilde Blichfeldt Mjønes (søstra mi)
Min mormor ble født som jøde i Europa.
Min mormor var barn som jøde, ungdom som jøde.
Min mormor ville bli lege, og hjelpe andre mennesker, men fikk ikke lov til det, fordi hun var født som jøde.
Min mormor synes det var urettferdig at jødene ble holdt nede av andre, og samlet inn underskrifter til Sionistpartiet – og bidro til stiftelsen av Israel.
Min mormor flyttet til Paris for å lære seg fransk, og reddet livet fordi hun møtte en språknerd fra Ørsta. En lensmannsønn, som ikke ble truet av hennes jødiske bakgrunn, men sjarmert av hennes interesse for operetter og kunst i Louvre.
Min mormor mistet sin søster, sine tantebarn, sine foreldre, sine onkler og tanter – alle sine – fordi de var født som jøder.
Familien hennes fikk aldri møte språknerden fra Ørsta. Heller ikke datteren eller sønnene hennes, som vokste opp i trygge Bergen.
Foreldrene hennes fikk ikke møte barnebarna, oldebarna, eller resten av slekten som vokste opp i Norge. De fikk aldri vite at slekten og arven etter dem lever videre, et helt annet sted i Europa, Verden.
Mormor ville aldri snakke om det store tapet sitt. Hun ville heller snakke om at hun var heldig, at hun hadde møtt så mange bra mennesker på veien sin, mennesker som ville hjelpe henne og morfar. Og tenk så heldig hun var som slapp ut fra Bredtvet kvinnefengsel kun et par dager før hun egentlig skulle vært deportert med Donau!
Men når vi bladde gjennom det ene fotoalbumet hun hadde bevart fra Polen, pekte hun på familiemedlemmene sine og sa stille: “Han døde i Auswitch, han ble sendt til Theresienstadt, han hørte vi aldri noe mere fra….”.
Hver gang konflikten mellom Palestinere og Israelere blusset opp i nyhetsbildet, ble hun fysisk dårlig, syk. Det var ikke dette hun hadde samlet inn underskrifter til i sin ungdom. Det var ikke dette hun hadde ønsket at skulle skje. Hun samlet ikke inn underskrifter for at noen skulle holdes nede, bli undertrykket, stengt inne, miste bostedet sitt, tryggheten sin, livet sitt.
Mormor ville at folk skulle passe på hverandre. Være gode mot hverandre. Hjelpe hverandre. At de svake skulle bli sterkere, og at de sterke skulle passe på de svake.
Ja, hver gang nyhetsbildet om den store konflikten blusset opp, satt hun limt foran nyhetene. Og ble syk. Fysisk syk.
Heldigvis for henne, hadde hun fått en stor, ny familie, som, selv om vi ikke visste mye om hvordan hun egentlig tålte arrene etter krigen, visste at hun kjente ansvar for konflikten som pågikk. Gang på gang på gang på gang.
Mormor lever ikke lenger. Hun døde for mange år siden nå. Hun fikk et godt liv, med mye kjærlighet, og mye mening.
Og, hun kjempet hardt for å holde smerten og sorgen inni seg helt til det siste, og klarte det også, kanskje litt for godt. Men vi som var nær henne vet at hun måtte bruke sovemedisin, fordi hun fryktet sine egne tanker, stillheten, ensomheten, redselen, angsten. Hun visste alt for godt hva ondskap og farlige handlinger kunne føre til.
Mormor var med på å stifte bestemødre mot atomvåpen på 80-tallet, og hadde urokkelig tro på at vi mennesker må gjøre det lille vi kan, når vi har muligheten til det.
Jeg er på mange måter glad for at mormor slipper være vitne til det som skjer i dag, overgrepene som skjer på vår vakt, hver dag, hver time.
Og jeg kjenner et enormt ansvar for at vi skal bære arven hennes videre, og huske på hva som kan skje om vi tier.
Vi kan ikke tie, må ikke tie. Mormor fortjener bedre.