Så er det ti år sida. 4.februar 2004. Ti år sida fjesboka starta med å velte om på folks personlige liv. 26. september 2006 var fjesboka åpen “for alle”. 24. april 2007 registrerte jeg meg.
Jeg protesterte da minibank-kortet kom. Ville ikke ha. Ville ikke la meg kontrolleres og overvåkes. Ville ikke etterlate elektroniske spor. Så kom e-posten. Ville ikke ha. Ville ikke gi slipp på alle brevvennene mine. De fysiske brevene i posten. Jeg savner fremdeles å åpne postkassa og finne svarbrev etter mitt forrige. Noen brevvenner tettere på enn andre. Fine alle sammen. Så kom mobiltelefonen. Tilgjengelig når som helst og hvor som helst. Ville ikke ha. Ville ikke være tilgjengelig for alle alltid overalt. Ville bruke langsom tid. Så kom fjesboka, og jeg tenkte at nå får det være nok bakstreverskhet. Så jeg gikk til angrep allerede før den hadde levd ett år ute i verden.
Minibank-kortet: Jeg ga opp kampen etter å ha reist Europa rundt med kontanter. Nå sliter jeg med å huske å ta ut penger til de få tinga jeg fremdeles trenger kontanter til.
E-posten: Jeg ga opp som student som måtte holde meg oppdatert. Nå er e-posten den viktigste kommunikasjonskanalen jeg har i forbindelse med administrasjon av jobben min.
Mobiltelefonen: Jeg ga opp da jeg registrerte meg som selvstendig næringsdrivende og skjønte at de ringer neste mann på lista om jeg ikke tar telefonen. Fremdeles nekter jeg å være tilgjengelig alltid. Skrur på lydløs når skole- og barnehagedagen er over – til de er i seng. Sjekker den av og til i tilfelle rottefelle. – men bruker den aktivt. Mye. – men fortrinnsvis sms og telefon. Sms-en har totalt endra avtalevanene våre. Som ungdom gjorde vi avtaler lang tid i forveien. – og det var det. Ingen plutselige endringer eller oppdateringer. Ingen “kjapp-kjapp”, som min farfar kalte det.
Fjesboka: Den fikk aldri den motstanden alt det andre fikk. Var ryggen knekt allerede, eller var det et kjærkomment tilskudd? Vel, en ting kan jeg si; Jeg har fått en slags kontakt med mange jeg aldri trodde jeg skulle snakke med igjen. En slags blanding av brevvenn og offentlig uthengingssted er det blitt. Jeg er litt restriktiv her også. Orker ikke å være en offentlig nettfigur. F.eks. at jeg har sperra slik at ikke alle kan vase rundt og se alle vennene mine. Litt nettprivatliv unner jeg meg sjøl.
Twitter: Har ennå ikke forstått helt om dette er noe jeg egentlig kan ha noen glede av, men prøver litt til…
Nettside og blogg: Det siste tilskuddet er egen nettside og blogg, og da blei vel dette nye livet totalt. Meg selv. Mitt. Mine tanker. I mitt tempo. Jaja, det er slitsomt å være bakstreversk. – og ikke. Jeg liker nemlig å lage sitronfromasj på “gamlemåten”, uten bruk av mixmaster og denslags. Vispe for hånd. Bli sliten. Nyte desserten når den er ferdig.
Lurer på hva det neste blir…?