Det er flest hverdager. En eller annen har sagt akkurat det. Ja, det er flest hverdager. Noen ganger savner jeg hverdagen da jeg hadde kontorjobb. Hadde jaggu kontorjobb i åtte år. Det var ikke mange kolleger dere heller. Ikke sånn i hverdagen. Vi var noen. De første åra var vi to, så var vi kanskje mer tre. Nå er jeg mer tilbake til null. Får det bekrefta i blaff at andre treffer kolleger hver eneste arbeidsdag. Tenk på det. Det har jeg vel aldri gjort i mitt yrkesaktive liv som nå har vart i rundt 14 år. Truffet kolleger hver eneste arbeidsdag. Lurer på hva det hadde gjort med livet mitt. Hadde en bra runde i helga. Traff en kollega. Til inspirasjon og læring. Treffer stadig noen. Det er jo ikke det. Har jo noen hist og her. – og folk treffer jeg i bøtter og spann. For det er folk jeg jobber med. De få som leser denne bloggen veit nok hva jeg driver med. Det involverer folk. På det største involverte det 1500 i noen dager. Da var jeg kanskje mest ensom. For jeg er én. En som har min rolle når det står på. Når jeg er på jobb. Jeg liker jobben min, det er ikke det. Vil bare reflektere litt. Være bevisst på at en må ut. Må være aktivt oppsøkende for å treffe kolleger. Arbeidskolleger. Lurer på åssen kongen har det. «Skal vi konger ta en lunsj i dag?» Ellers statsministere. Noen har vært, noen er statsministere, og de treffes jo også. Det jeg tenker på er hverdagen. Hvor forskjellig blir ikke den for dere som opplever å være 12 med samme jobb på arbeidsplassen, eller kanskje 150 eller no’, ja hvor forskjellig blir ikke hverdagen deres sammenligna med hverdagen min. Den vanlige arbeidsdag er jeg som oftest én. Det betyr null det. Null som jeg i hverdagen treffer i lunsjen hver arbeidsdag og utveksler erfaringer med. Nei, jeg sitter ikke og sturer. Klager heller ikke. Jeg trives med jobben min. Jeg bare går noen runder. – og prøver å forestille meg hvordan det må være å være dere…