Categories
Livet Musikk

Musikksnobberi?

Halfdan Bleken går til selvangrep på et av mine favorittprogram på radio. Jeg syntes det blei litt trøblete, og skreiv dette i hui og hast på en venninnes fjesbokside:

Les først:
Halfdan Blekens selvangrep.

– og så min drodl:
Kjenner at jeg blir veldig dobbel når jeg leser dette. Jeg er en av dem som har sverget mitt musikantliv så langt til amatørmusikken, bl.a. med begrunnelse i at dette har gitt meg et nærere og mer ærlig forhold til musikken enn den jeg opplevde blant musikerstudenter og profesjonelle musikere. Dette var jo min personlige opplevelse, og hadde ikke nødvendigvis noe med hva disse profesjonelle faktiske la i det de fremførte/øvde inn. På den annen side har jeg lytta til programmet Blindebukk med stor glede fordi det har gitt meg morsomme og nye tanker om sider av musikken jeg sjøl ikke hadde tenkt på. Jeg synes Bleken kompliserer det hele ved å hevde at det er en sirkel av løgn. For meg er det i musikkens natur å drodle omkring ulikheter og glede/skuffe seg over ulike versjoner. Dette gjør man like mye i popverdenen som i den klassiske. Det at en musikkpersonlighet mener at Stravinskijs egen versjon av Vårofferet var “helt” gal gjør vel ingenting. Som dirigent sjøl har jeg uttallige ganger servert versjoner, så vel på konsert som i opptak som har vært “mine” versjoner som jeg har stått for uten at det nødvendigvis var slik jeg ønsket dette fremført. Det kan handle om rammer og tilfeldigheter og kanskje Stravinskij var i det humøret den dagen. Nei, ikke ta disse Blindebukkdeltakerne så alvorlig. Jeg tror det er der problemet ligger. Ikke i hva deltakere, ypperlige musikere sier, men hva Bleken og andre legger i det som blir uttalt. Det er jo ikke så farlig, eller…. – og det er jeg enig med Bleken i. Det er vel kanskje det han mener, at de ikke skal ta seg selv så høytidelig, men er det de som gjør det, eller er det tilhørerne (- og programlederen) som skaper denne høytideligeten…. ?? Det står ikke på liv og død, men musikken er en så stor berikelse for mennesker i dette lille livet vi har på jorda at jeg er tilhenger av at kunstmusikken skal få støtte i kroner og øre sjøl om jeg sjøl tilhører den breie folkebeveglesesdelen av den norske musikkverdenen. (Er det dette man kaller “Stream of consciousness“…?)

2 replies on “Musikksnobberi?”

I musikken er vi over i den ordløse delen av virkeligheten. Vi opplever ting, men ordene vi bruker til å beskrive opplevelsen er svært famlende. Det hjelper heller ikke mye å være musiker selv. Til og med fremragende musikere sier mest ha og ja når de skal sette ord på ting, det er min erfaring. Feltet er dermed åpent for alt mulig rart, snobberi osv. Bleken har absolutt et poeng der. Vi trenger ikke strides om at det offisielle kulturlivet er snobbete, borgerlig. Så vidt jeg kan skjønne gjelder det alle kunstartene. Men mine egne opplevelser som tilhører og utøver er likevel helt virkelige og betyr veldig mye for meg som person. Jeg må regne med at mine medmennesker, uansett hvilke fordommer jeg måtte ha om dem, har lignende musikalske opplevelser. Vi trenger ikke name-droppingen, klærne og vinen. På den annen side er musikken ofte sterk nok til å trenge gjennom alt dette.

Bleken er en fin programledertype. Blindebukk var et artig program mye takket være ham. Nå lager han portrettintervjuer på Ekko om formiddagen, og de er veldig fine. Han vil gjerne tett innpå, og jeg kan tenke meg at han ønsker seg et klassisk musikkliv som er litt mer rocka. Rockens verden er likevel minst like mye staffasje. Man kommer ikke nærmere kunsten bare ved å angripe staffasjen rundt.

Jeg leste et intervu med Keith Jarrett engang, hvor han fortalte om hvorfor han sluttet å spille klassisk musikk på konserter og plater. Han opplevde at det var forutsigbart, han visste nøyaktig hva som kom til å skje. Merkelig. Skal tro om han følte på samme måte når han elsket med sin kjæreste: – Jeg vet nøyaktig hva som kommer til å skje…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *