Categories
Livet Musikk

Musikksnobberi?

Halfdan Bleken går til selvangrep på et av mine favorittprogram på radio. Jeg syntes det blei litt trøblete, og skreiv dette i hui og hast på en venninnes fjesbokside:

Les først:
Halfdan Blekens selvangrep.

– og så min drodl:
Kjenner at jeg blir veldig dobbel når jeg leser dette. Jeg er en av dem som har sverget mitt musikantliv så langt til amatørmusikken, bl.a. med begrunnelse i at dette har gitt meg et nærere og mer ærlig forhold til musikken enn den jeg opplevde blant musikerstudenter og profesjonelle musikere. Dette var jo min personlige opplevelse, og hadde ikke nødvendigvis noe med hva disse profesjonelle faktiske la i det de fremførte/øvde inn. På den annen side har jeg lytta til programmet Blindebukk med stor glede fordi det har gitt meg morsomme og nye tanker om sider av musikken jeg sjøl ikke hadde tenkt på. Jeg synes Bleken kompliserer det hele ved å hevde at det er en sirkel av løgn. For meg er det i musikkens natur å drodle omkring ulikheter og glede/skuffe seg over ulike versjoner. Dette gjør man like mye i popverdenen som i den klassiske. Det at en musikkpersonlighet mener at Stravinskijs egen versjon av Vårofferet var “helt” gal gjør vel ingenting. Som dirigent sjøl har jeg uttallige ganger servert versjoner, så vel på konsert som i opptak som har vært “mine” versjoner som jeg har stått for uten at det nødvendigvis var slik jeg ønsket dette fremført. Det kan handle om rammer og tilfeldigheter og kanskje Stravinskij var i det humøret den dagen. Nei, ikke ta disse Blindebukkdeltakerne så alvorlig. Jeg tror det er der problemet ligger. Ikke i hva deltakere, ypperlige musikere sier, men hva Bleken og andre legger i det som blir uttalt. Det er jo ikke så farlig, eller…. – og det er jeg enig med Bleken i. Det er vel kanskje det han mener, at de ikke skal ta seg selv så høytidelig, men er det de som gjør det, eller er det tilhørerne (- og programlederen) som skaper denne høytideligeten…. ?? Det står ikke på liv og død, men musikken er en så stor berikelse for mennesker i dette lille livet vi har på jorda at jeg er tilhenger av at kunstmusikken skal få støtte i kroner og øre sjøl om jeg sjøl tilhører den breie folkebeveglesesdelen av den norske musikkverdenen. (Er det dette man kaller “Stream of consciousness“…?)

Categories
Livet

Frimerkesamling…eller mormor og hennes mange sider…

Jeg sitter hjemme med min eldste sønn søndag og legger frimerker i vann, og vi ender opp, både han og jeg, i en slags skytteltrafikk mellom leksikon og frimerkealbum.

(Til dere under 25: leksikon er flere store bøker med samlet informasjon, blei oppfunnet før internett, for mer info se: Hvordan bruke en bok )

Min mormor har betydd mye for meg, og hun døde nå for fire uker sida, 97 år gammel. Når det nå sakte begynner å gå opp for meg at jeg ikke får treffe henne igjen, prøver jeg for egen del å se på hva hun var for meg. Her er én ting.

I en diskusjon med en av mine venner om hva skolens funksjon skal være og er i dagens samfunn, vender vi alltid tilbake til “Hva lærte du egentlig på skolen?” For egen del henter jeg da fram mitt liv som tegneserieleser og frimerkesamler, ikke skolelærdommen. Fra dette husker jeg i dag, 35 år gammel, at jeg lærte mye. Kunnskap skapt av det nysgjerrige barns evne til å oppsøke kunnskap og ikke minst voksne rundt meg som var like interesserte i å gi svar. Foreldre, og da ovennevnte mormor. Duknakka satt vi bøyd over frimerker med forstørrelsesglass: Hvem er dette? Kopernikus? Hvorfor har de ham på et frimerke? Jeg har ikke blitt den type frimerkesamler som leter etter sjeldne merker og store verdier. Nei, det er det reint visuelle i hvert merke, og historien bak som fremdeles pirrer meg, nå som voksen, far osv. Jeg håper å kunne svare på mine barns nysgjerrige spørsmål når de dukker opp, og jeg håper de aldri slutter å spørre. På samme vis dukka det opp mange spørsmål når jeg leste f.eks. Asterix, og pappa svarte.

Med sitt nettverk rundt i verden var mormor og hennes venner en stor kilde til mange spennende frimerker. Dette utgjør i dag brorparten av det jeg har av frimerker. Jeg tok opp igjen samlinga da jeg flytta til Osterøyne og de eldste barna har sine egne bøker med frimerker, noe som er i ferd med å bli et ukjent fenomen i dagens epostverden.

Så får du et frimerke på et brev, ikke kast det! Det kan være kilde til mye god tid mellom generasjoner, kunnskap, lærdom og kanskje litt estetisk moro også…

(Hadde jeg forresten aldri trodd – at jeg skulle skrive et profrimerkesamlingsinnlegg på min lille hverdagsblogg…)

Categories
Livet

Hverdagsrasisme

Jeg har i mange år gått med en rød sommerhatt hver sommer, har fått den av min mor. Den er veldig fin, veldig rød og har påskriften “Gi rasisme rødt kort!” i hvitt.

Da jeg var liten skolegutt på Ammerud skole, må ha vært i 4. eller 5. klasse, gikk jeg hjem fra skolen over ei bru. På brua gikk jeg tilfeldigvis samtidig med en av de store guttene fra 8. eller 9. klasse og en liten gutt. Sammenhengen husker jeg ikke, men den store gutten utbryter “jævla svarting” til den lille. Hva som fór gjennom huet mitt den gangen, har jeg lurt på mange ganger siden, men det jeg gjorde var å snu meg mot den store gutten og si “jævla rasist”. Han løfter meg så opp og henger overkroppen min over rekkverket på brua og spør hva jeg sa. “Jævla rasist” gjentar jeg. – og i stedet for å slippe meg ned over til bilveien nedenfor, slår den store gutten over i et langsomt smil, og heiser meg tilbake til brua. Fra den dagen fikk jeg den store guttens respekt. Lille meg.

I dag fikk jeg på bussen et flashback til min lille episode da en guttegjeng fra videregående skole satt rundt meg på bussen. Den ene slenger i en setning inn ordet “jødehistorier” om en annen gutts nedlatende omtaler. (Forklaring: Som om jøder er annenrangs mennesker.) Jeg tenkte meg om noen runder før jeg sa noe, men tenkte på min røde hatt. Så spurte jeg hva han mente. Han blei stille. En annen gutt forsøkte å bortforklare forsiktig. Samtalen blei ikke stort lengre. Gutten som brukte ordet gikk av og jeg snakka litt med de andre som satt igjen. De lytta litt forfjamsa. Sa ingenting… Det var det.

Gi rasisme rødt kort i hverdagen. Dessverre kan jeg si at det spirer og gror.