Categories
Aktuelle temaer Kor Musikk

Inspirasjonens ansikt…

Nå begynner det å roe seg – kanskje. Jeg liker når det blåser litt. Mye kjedeligere når det står helt, helt stille…

Jeg hadde konsert med Vokalensemblet Skrik på Stord for 12 dager siden. Vi var gjester hos det lokale damekoret Corona. Corona var godt vertskap og stilte både med fortreffelig mat og godt publikum.

Da oppstod ett av disse øyeblikkene. De kommer fra tid til annen, og de er med på å gjøre livet atskillig rikere og gjør også at jeg ikke lurer på hvorfor jeg ikke prøvde å bli lege – eller et eller annet annet som har direkte påviselige konsekvenser for menneskets ve og vel.

Ja, tilbake til øyeblikket. Det var et sånt øyeblikk hvor det som skjer går opp i en høyere enhet. Nesten så jeg blir religiøs. Jeg forsvinner. Min person blir borte. Det er bare musikk. Bare liv. Liv. Enhet. (Nå hørtes det jaggu religiøst ut…)

Disse øyeblikkene opplever jeg fra tid til annen. Jeg kan ikke huske når sist gang var, men jeg kan hente fram minnene om flere. Ett av dem var september 1997 med Bergen domkantori i Johanneskirken. Først ei uke på Sardinia med konserter hver dag. Så én dags pause eller to. Så konsert i Johanneskirken sammen med Voci Nobili (Høgskolen i Bergens sagnomsuste kor). Vi fremførte flere av satsene fra Rachmaninovs Vesper – og da, akkurat da, på denne konserten, da gikk alt opp i en høyere enhet. Vi var bare der, Voci Nobili var der. Våre to forskjellige klangverdener gjorde livet verdt å leve. (At min kjære Silje også sang på samme konserten, oppdaga vi flere år seinere. Vi kjente hverandre ikke da…)

Vitenskapen vil jo gjerne forklare alt, og som Åse Kleveland har sagt til meg flere ganger den siste uka; Nå er det bevist at korsangeres hjerter slår i takt. DE SLÅR I TAKT!!! Etter en stund med felles sang slår hjertene i takt. Finnes det noe vakrere?

Vel, i min eufori etter konserten på Stord, kom jeg hjem til mitt etterhvert kjære Osterøyne og kom på en slengbemerkning fra Tormod i koret: Jeg hadde nynna på The Fox av Ylvis – og han sa “Den hadde vært morsom å synge”. Kun som fleip.

– men jeg tenkte: Kanskje jeg skal gjøre det, og da må det vel skje nå. Som en liten gest til koret – som takk for opplevelsen av å ha blitt brakt opp i en høyere enhet. Som takk for at jeg er så priveligert som har kor som arbeidsplass.

Så jeg arrangerte den, og i skrivende stund, etter litt over ett døgn på nett, har over 5000 sett videoen vi tok av fremføringa vår. Vi øvde på den i et par timer. Det var det vi rakk – før vi hadde en anledning som bød seg – en festforestilling i regi av Human-Etisk Forbund med tidligere nevnte Åse i spissen. Et av temaene var “Det lekende mennesket”. Ja, nettopp.

– og de siste dagene, med en smule (Ja, i disse sosialt styrte mediedager kan det vel kun kalles en smule), en smule medieoppmerksomhet og fokus på mitt arr og korets fremføring av The Fox, kommer spørsmålet stadig til meg fra ulikt hold: Er det ikke et kick? Jo da, fint med rever og sånn, men mitt ærlige svar, er at mitt kick denne gangen, det var opplevelsen av å være en del av noe større på en konsert på Stord.

– og jada: Her ligger siste krumspring. Har de siste dagene sitert min tidligere sangerbror fra Kammerkoret Saga, Aasmund Nordstoga: En fe’kje meir moro enn de’ ein sjøl laga!

Categories
Aktuelle temaer

Det personlige valget

Så er det tid for valg – og i år har jeg virkelig bestemt meg på forhånd. Så bestemt er jeg at jeg til og med meldte meg inn i partiet. Det har jeg aldri gjort før. Vært medlem av et parti. – men hvorfor skjedde det nå, og hvorfor dette nye grønne “jeg nekter å velge side”-partiet Miljøpartiet De Grønne (MDG). Jo, her i huset hadde vi el-bil som primærbil i åtte år. Jeg tok lappen som 26-åring fordi jeg lenge trodde jeg ikke skulle trenge å ha sertifikat, men når det først skulle komme, måtte det være etter at vi hadde kjøpt oss el-bil. For miljøets skyld. Som sagt, så gjort.

Nå er det bare noen timer til jeg skal gå ned til den lokale skolen og putte min grønne stemmeseddel i valgurna. Jeg har ved gjentatte anledninger dette valget blitt konfrontert med at jeg stemmer lite strategisk. For mange virker det innlysende at jeg ønsker en rød-grønn regjering, og det å da ikke stemme på de rød-grønne, men på MDG, er da lite strategisk. – men nei, jeg kan ikke tenke strategisk. Jeg er nødt til å la min stemme være helt personlig. Det er mitt valg. Jeg er oppriktig bekymra for den miljøutviklinga som skjer på kloden og den oljeavhengigheten Norge har skapt seg. Det er det mange andre partier enn MDG som også har på dagsorden. Hele forskjellen er at de setter det over alt annet. Uansett. Det er med andre ord viktigere at planeten vår skal overleve enn at eldre får en verdig alderdom. Det er viktigere at planeten vår overlever enn hvor lange sykehuskøer folk står i. Tenk på det. Viktigere enn deg, viktigere enn meg.

For meg var den menneskelige opptredenen ved atomkatastrofen i forbindelse med jordskjelvet/flodbølgen i Japan/Fukushima en av de berømte dråpene som får sånne beger til renne over. Der gikk eldre mennesker inn for å jobbe videre på anlegget, vel vitende om at deres liv ville bli ødelagt av stråling. Dette for å gjøre livet bedre for alle andre. For alle andre.

Tilbake til valget: For meg er det såre enkelt. Dersom jeg tror at vi er i ferd med å gjøre fatale feil med kloden, er jeg nødt til å stemme på dem som uten betenkning uansett setter dette høyest på dagsorden. Dersom framtidens generasjoner skal ha en framtid, er det viktigere med miljøet enn sultkatastrofer, viktigere enn den totale økonomiske kollaps.

Det handler om hvordan mennesket skal overleve på planeten.

Så alvorlig ser jeg på det, så da blir konfrontasjonene om dårlig strategi fordi min manglende stemme til en rød-grønn regjering kan føre til at det blir blå-blått, forsvinnende liten.

Jeg må stemme på det jeg tror på. Jeg tror på at endring må til. Jeg tror på at vi må klare oss på en ny måte som innebærer økologisk bærekraft på et annet nivå enn det de fleste av oss er i nærheten av i dag.

– og tilbake til el-bilen. Den er på ingen måte ufeilbarlig. Det forurenser både å produsere og bruke en el-bil. MDG er heller ikke ufeilbarlig. De (vi) er ferske. Rykende ferske, i alle fall her til lands. Men vi kjøpte el-bil fordi man må gi verden en sjanse. Man må gjøre sitt for å bidra til at noe en gang i framtida kan bli grønnere og lysere.

Det er mitt personlige valg. Jeg stemmer ikke på noe som kan føre til ene eller det andre. Jeg stemmer på et flunkende nytt parti som tør å si at miljøet må settes øverst, øverst, øverst på dagsordenen.

Godt valg!

Categories
Livet

Å finne sjela si…

Me må ikkje miste sjela vår. Eg tenkjer ofte på indianaren som sit og ventar på at sjela også skal kome fram etter ei flyreise. I går hørte eg at nordmenn er blant verdas mest flygande folkeferd. Kva gjer det med oss som menneske å omgås so mange andre menneske? Å skifte klima og miljø fortare enn du rekk å seie universitetsbibliotekar – og ein annan dag var det snakk om mørkret (på radio). Mørkret som er i ferd med å bli borte fordi me stadig bygg ut, og bygg ut. Fleir og fleir kan ikkje lenger sjå Mjølkevegen frå sin eigen bustad. Gjennom årtusen har ein filosofert over eigen eksistens og begrensning mellom anna med utgongspunkt i det fantastiske synet ein klar stjernehimmel er. Me er små, universet er stort. Kvar vert det av perspektivet når alt me ser er vår eigen konstruerte kvardag?

Eg jaktar heile tida på smutthull, og no som våren kom, og sumaren er her, går eg ut i hagen. So langt ikkje all verda hageoppleving, men ein stad må ein bygut frå skauen starta. – og so, i timen frå klokka 09:00 i dag hadde eg ein avtaleog det viste seg at avtalen fant stad i ein nydeleg hageein av dei vakraste stadene eg nokonsinne har vorebeste tomta på Hauge (sitat frå eigaren). Jau, vakraste tomt og vakraste hage.

Min plan var etterpå å reise heim og arbeide med Osterøykoret si 100-årsmarkering i 2014 – men nei, eg klarte ikkje gå inn. Ein time i hagen fyrst. For å finne att sjela. Veit ikkje kvar eg gløymde ho. Men eg fann glimt av himmerike i ein gamal hage med godt selskap på Hauges beste tomt

Categories
Livet

En rastløs sjel…

Jeg tenker på mye. Ofte surrer det godt oppi huet. Skramler omkring. (Kvasi-sitat fra Die Hard 4.0) Nå er det familie på alle kanter som er gjenstand for mye av surringa. Ulike liv. Svigerinne som bor i Qatar fikk aha-opplevelse på at alle folka rundt om på kloden lever sine egne, selvstendige liv, med egne tanker. “Det blir for mye å ta inn”. Ja, enig. Det blir fullt. Skjønner godt at det renner over for noen. For meg handler det ofte om sortering. Sånn er jeg på et eller annet vis oppdratt. Veit ikke helt hvor i oppdragelsen det kom inn. Kanskje er det genetisk. I alle fall er sortering og systematisering ofte en vei ut. Eller en vei til å klare å holde noe på en armlengdes avstand. Slik at ikke alt ligger like langt framme i pannelappen. Noen ganger klarer jeg det ikke. Da ligger jeg halvvåken om natta mens planlegging av hvordan utfordringer surrer og går i huet. Tror egentlig jeg sover godt. Det er bare det at øyeblikkene med nattlig kverning i huet huskes så godt når morgenen kommer. Noen ganger er det bra. Da har alt løst seg i nattas mulm og mørke. Andre ganger blir det bare verre, gjør at alt sauser seg sammen. I løpet av mitt voksne liv (Fra jeg blei 18) har jeg blitt en film-avhengig. Elsker å se film. Elsker virkelighetsflukten. Ellers i livet er jeg til tider nesten helt hyperaktivt tilstede, og det blir vanskelig å skru av. Da er filmer utrolig deilig. Som en slags rus hvor jeg blir noen andre. Kjæresten min har noen ganger blitt en smule skeptisk på om det tipper over. Som f.eks. etter kinotur hvor jeg er nødt til å se meg sjøl i speilet for å få en bekreftelse på at jeg ikke er Bruce Willis eller Nicholas Cage. Ja, jeg lever meg skikkelig inn i filmer når jeg først tar dykket ned i andre liv. Den er en befrielse, og altså et avbrekk fra et hue på høygir. Bruker det noen ganger helt bevisst for å komme ned etter en aktiv kveld på jobb. Mitt dop. Går også til psykolog. Sjelden, men ja, en time i ny og ne. Synes det er verdt både tida og penga. Det var dagens drodl. Fikk anbefalt av en kollega for en tid tilbake å få meg blogg. Hun trodde kanskje det var mitt medium. Kanskje jeg kan få sortert litt her også….. Takk i så fall…. Hm….

Categories
Livet

Avhengig av internett…

Man hører mye om tidsklemmer. Ofte blir jeg provosert bare av ordet. Tidsklemme. Et ord skapt for å bortforklare hvordan vi har skapt det samfunnet vi lever i. For vi har valgt dette. Vi, menneskene. Kanskje ikke du har valgt alle aspekter ved samfunnet. Kanskje er det noen deler du heller skulle ønske bort. Sånn er det med meg. Epost er ett eksempel. Internett og epost. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne velge meg tilbake til tida før eposten fantes. Før alt og alle var tilgjengelig i en rasende fart. Her om dagen omtalte jeg meg sjøl og min familie som litt amish. Kjøkkenmaskin var det da snakk om. Hæ? Har dere ikke kjøkkenmaskin? Joda. Vi har en liten en, som jeg aldri bruker, kona bruker den av og til. Er ikke helt sikker på åssen den funker, og så har vi en stavmikser uten egen kolbe eller bolle, sånn at alt spruter til alle kanter om du bruker den i en litt for stor bolle. Kan sikkert bare kjøpe en kolbe på nærmeste jernvarehandel. (Kan man fremdeles si det, forresten?). Nei, når vi en sjelden gang lager dessert, er det hjulvisp som gjelder. Håndpiska eggedosis tar litt tid. – og så er det kanskje litt slitsomt… – men det er ikke jeg som har bedt om butikker som heter “Enklere liv”. Hva med butikken “Latskap” eller “Syputerunderarmene”? Vi har valg. Selv i dagens turbotilværelse. Jeg sitter her og skriver på en mac og er litt overraska over at de ikke har gratis tilgjengelig internett på bowlingen hvor 11-åringen har bowlingbursdag og jeg er med i bakgrunnen, som sjåfør…

Nei, hva skjedde med meg? Når begynte jeg å forvente at de hadde gratis internett slik at jeg kunne gjøre hva jeg ville hvor som helst? – og hva i alle dager er det jeg vil? Lese epost? Ja. Samvittigheten gnager. Ulest epost. Orker ikke, har i løpet av de siste åra fått mer og mer avsmak mot eposten. Praktisk, ja, men hva skaper det av forventning til effektivitet, tilgjengelighet for ikke å si mengder med informasjon som man forventer at du, at jeg, skal lese oss gjennom. Interessant og/eller uinteressant. – og midt oppi dette er det jeg skriver nå et slags blogginnlegg som jeg tenker å poste så snart jeg får sjansen. Nei, jeg savner tida før jeg hadde mobil. Skrur den oftere og oftere av. Nekter å være med på jaget. Nekter å kalle noe jeg selv er en del av for tidsklemme. For i dette rike velstandslandet har de fleste av oss uendelig mange valgmuligheter. – og en valgmulighet er å velge bort. Velge bort det som forventes av oss, som vi selv har skapt, som vi er en udiskutabel del av. – men det er vanskelig. Enn så lenge leiter jeg etter å finne en balanse. Finne gode rutiner for at jeg skal kunne leve størsteparten av livet mitt i en tilstedeværelse som ikke er digital. Som ikke består av 0 og 1. Som består av fysisk tilstedeværelse. Fysiske opplevelser. Uten at jeg mates ubønnhørlig av inntrykk fra en stadig mer pumpende industri som jeg selv bidrar til. Pokker. Vanskelig dette her. Vi får se. Har satt i gang noen tiltak som jeg ivrer etter å gjennomføre. Av med mobil-lyden fra barna er henta til de er lagt er ett av dem. Prøver også å unngå at jeg sitter på mac’en når barna er våkne. I så fall skal det være fordi det er sammen med dem eller lignende. Har laga grenser for hvor lenge barna får bruke 0 og 1 om dagen. Samvittigheten gnager på uleste eposter, men livet blir rikereblogg blogg

Categories
Livet

Innspill til sak om skolestruktur, Hauge skule

– innlegget nedenfor er sendt til Osterøy kommune v/rådmann og ordfører
og var på trykk i lokalavisa Bygdanytt fredag 22.februar –

Å bygge et godt lokalmiljø er også samfunnsøkonomisk gunstig!

Behold Hauge skule, og bygg den ut med tiden!

Når man jakter på et sted å bo med familie, som jeg gjorde i perioden 2002 -2008, er en av faktorene man ser etter, hva slags struktur lokalsamfunnet har. En av de mest sentrale faktorene i et lokalmiljø er skolen og alt den fører med seg. Vi fant nettopp et slikt sted da vi i 2008 flytta til Hauge på Osterøy.

Hauge er et sted i vekst. Som også Norconsults rapport viser med sine prognoser, vil elevtallet på elever som sogner til Hauge skule stige. Dette skyldes i stor grad Loftåsfeltet som i avstand ligger nærmere Valestrand skule. Jeg kan ikke se at nedbetaling av Osterøybrua er tatt med i Norconsults prognose for økt folketall. Den vil evt. komme på toppen av dette.

På Valestrand skule står det i rapporten at elevtallet kan økes betraktelig. Norconsult skriver også om en av sine fem grunnleggende beregningselementer for elevtall ved skoler: “Ein svakheit ved denne metoden, er at den ikkje tek omsyn til skuleanlegga sin bygningsmessige struktur.”

Så vidt jeg har forstått er Valestrand skule bygget slik at det ikke er ideelt med en så stor økning som det ligger til grunn. (Iflg. samtale med skolens personale.) Beliggenheten til Valestrand skule gjør det også vanskelig å se for seg at den skal kunne bygges ut. Altså er grunnlaget for at alle elevene fra Loftås skal til Valestrand dårlig.

Hauge skules beliggenhet er, som Norconsult påpeker, sentral på Osterøy. Derfor foreslår de at skolebygget bygges om til barnehage. Beliggenheten til Hauge skule er meget god og har med få grep mulighet for å kunne bygges ut.

Hauge barnehage er helt ny, og har 4 avdelinger, hvorav 2 er i bruk pr 2013.

Skal du i tillegg bygge om Hauge skule til barnehage, vil man her få en “barnehagefabrikk” med to barnehager kloss på hverandre, med et veldig stort tall barnehagebarn.

Hvorfor flytta jeg nettopp til Osterøy? Jo, fordi jeg trodde at Osterøy kunne tilby noe annet enn byen. Ikke store oppbevaringsplasser for barn, men lokale barnehager og omtanke for lokalmiljøet.

Det samfunnsøkonomiske strekker seg langt ut over hva Norconsult har hatt mulighet til å ta i betraktning, som ene og alene har tatt for seg skolestruktur. Dette handler om samfunns-struktur, å bygge gode samfunn som er inviterende både for eksisterende og framtidig befolkning.

Jeg har siden jeg flytta til Osterøy reklamert høylytt for hvor fantastisk det er å flytte til Osterøy og samtidig ha nærhet til Bergen pga. arbeid og andre tilbud. Dersom familiefaktorene blir de samme som i Bergen, med store barnehager og store barneskoler, vil jeg ha større problemer med å se verdien i å markedsføre Osterøy på samme måte.

Vi må tenke langsiktig, ikke bare fram til 2030. Vi må tenke samfunnsøkonomisk og bærekraftig i lang tid framover dersom vi vil bygge et godt Osterøy for oss selv og framtida.

Jon Flydal Blichfeldt
Far til 3 barn, Hauge

Categories
Livet

Motstandsløyse! (Ha, ha, mykje motstand i eit utropstekn…)

Har me det for godt? Eg undrast. Er eg blant dei? Er me bortskjemde? For mykje tv. For lite praktisk kvardagsarbeid? For lite motstand? Klarar me å lære våre born at det finnes ei verd som ikkje er som google. Altså ei verd der ein er nøydd til å gjere noko for å få den informasjonen ein treng. Ikkje berre google i veg. På sølvfat ligg mykje informasjon. Utvald informasjon. Nokon sit, eg sit, mange sit og påverker korleis søkemotorane skal svara når ein freistar å finna det ein jaktar på. Musikant.no. Eg kapra ei god nettside. Nøgd med å finne mitt domene. Kanskje det tyder at fleir finn meg, for det handlar det om. Å bli sett. Alle skal sjå meg. Eller i alle fall nokon. I beste fall. Det er lenge sidan sist eg skreiv her på bloggen. Kvifor det? Har eg ikkje klart å skvise inn dette også i min kvardag? Eg sit på bussen no. Minusgrader i dag. Brukar bloggen som sjølvterapi. For å skrive dagbok høgt. Drodle om luksusproblem. Valfridom er påtrengjande. Eg har det godt når eg brukar tid og krefter på å skrive her. Gjere korte dypdykk i eigen refleksjon. Nei, attende til det praktiske; Eg har arbeidd med cd-innspeling i helga. Vart fysisk og psykisk sliten. På veg heim etter to dagar med 17 timer arbeid (jadda, inkludert pauser, men dirigenten arbeider ofte også i pausene…). På veg heim sat eg i bilen, utkjørt, men full av energi og klarar ikkje verken å høyre på musikk eller radio eller noko. Fullt i toppen. Eg kjende at noko var gale. Nei, var det det? Må ein fylle på med noko heile tida? Stille. Nei. Torsdag morgon førre veke på veg til arbeid gjekk eg nesten rett på ei dame, som nett som meg såg rett ned i sin mobil, men det var ein strålande morgon. Ja, er min konklusjon. Me har det godt. Kanskje for godt med alt som er tilgjengeleg. Me har for mykje valfridom og for mykje google. Til kamp mot maskinene! Til kamp mot dei kjappe løysningane. Mot motstandslaus tv-titting. – men orkar eg ta kampen? Neppe. Vert nok tv i kveld óg…

 

Categories
Kor Musikk

Seier i mange ledd…

Ja, så kommer spørsmålet: Blei det sånn jeg hadde tenkt? (se forrige innlegg) Hvordan er det egentlig å være musikant og hele tida jobbe med mål som er øyeblikk av tilstedeværelse?

I helga var en av mine flotteste opplevelser da Seim Songkor sang Jauchzet dem Herrn, alle Welt av Mendelssohn. – men opplevelsene kom i fleng. Med Osterøykoret og Vokalensemblet Skrik og som publikummer.

Korkonkurransen Syng For Oss har holdt på siden 80-tallet og er en møteplass for vennlig musikalsk kappestrid. Så også i år.

Det som kom enda tydeligere fram for meg enn noensinne før, var hva det er i musikkens vesen jeg virkelig setter pris på. Først tilbake til Seim Songkor. Homogeniteten er ikke den samme som hos mange av de andre korene, men musikaliteten og tilstedeværelsen er stor, og jeg glemmer konkurranseelementet og sitter ikke der som med analysen som jeg pga min profesjon riskikere å havne ut i. Lar meg rive med. Lar meg sveve.

Jeg var ikke der hele tida. Ikke alltid svevende. Var på et tidspunkt undrende på om det var en rett avgjørelse å ha med Osterøykoret på denne type musikkarrangement. For jeg er ikke for konkurranse i alle ledd i dette samfunnet. For meg er det mer som en arena. En badeopplevelse for unga. Et stjerneøyeblikk for Knut Jørgen Røed Ødegaard. Ja, det var rett å delta med Osterøykoret. For opplevelsen. Konsentrasjonen på scenen, den underlige stemninga umiddelbart etterpå, og at sangerne får oppleve andre kor fra Grieghallens store scene.

Så til Vokalensemblet Skrik. Vi jobber fram mot cd. Lydfesting. Og underveis: Første gang koret fikk lov av dirigenten å delta i Syng For Oss. (Loddet ved å ha vært administrator for konkurransen i mange år.) Øyeblikk av absolutt tilstedeværelse under katogerien pop. Frie svev.

Så lørdagen, mer alvorlig, deltakelse i klasse A , på kanten av hva vi behersker med Die Stimme des Kindes av Mäntyjärvi. Fem sangere i manko fra dagen før. To av dem i forbindelse med sykdom. Tankene gikk mye dit.

Så satt vi der på Peppes og slarva og venta på en mulig telefon om finaleplass. – og den kom. (!!!) Hva gjør vi så? Hva skal vi synge? Skal vi treffes ved kunstnerinngangen for oppvarming? Da skjønner jeg i prat med en trofast tenor at vi risikerer å ikke få hørt de andre korene fordi er finalist nummer 5 av 6 og kanskje befinner oss bak scenen. Nei! Det roper i meg full av protest. Det er ikke derfor vi er kommet hit. Ikke for å knive om topper og dykke inn i vår egen verden. Nei! Vi setter oss i salen. Vi vil høre på. Vi vil oppleve musikken de andre presenterer før vi selv går i ilden. Jeg tenkte tilbake på mitt forrige blogginnlegg og ga beskjed til sangerne at vi må høre på. La oss fange. Ja, kanskje bli litt mer nervøse eller uoppvarmede eller et eller annet. Men vi må jo høre på.

– og så vant jaggu Skrik finalen. For første gang på toppen av pallen. – og jeg liker å tro at det var på musikkens vegne. For meg var det det. Føltes på ett vis som mange års mål. Håper og tror at vi var der alle sammen. I kveld skal vi gjennomgå dommerkommentarer og videre arbeid og nye oppleveler. Jeg gleder meg til å treffe gjengen igjen. Stolt, glad.

– og neste opplevelse som deles med publikum er allerede på mandag, med Fridalen kirkes guttekor.

 

Categories
Kor Livet Musikk

Gjør korkonkurranser godt?

Som administrator i Norges Korforbund Hordaland og som kordirigent, er, og har jeg i mange år vært en ivrig deltaker i korkonkurransesammenheng.

Hvorfor? Hva gjør konkurranse godt? Hva er en korkonkurranse for noe?

For meg er musikken alltid i sentrum. – og noe av det mest verdifulle for meg i mitt arbeid med kor, the desire and the joy of making music together, figure out the music together, without “the perfect” should be a goal in itself.

Therefore clutching i sure when choir I direct will participate in competition, it is to sing for others, to listen to others and to get good feedback from knowledgeable people. This feedback can again help us to find new ways into the music's secrets. new experiences. New experiences together. For there are choirs unique. With own voice, own mind and experience. Nothing is stronger for me than singers who made music together, tells the story, creates moment together.

I'm no fan of choir or musicians playing everything correctly, where everything is absolutely precise and clear as glass. Joda, if you were wondering: I also work diligently to make it good blade, misunderstand me correctly. The only difference is that the goal is the road, not perfect. The goal is exercise. The goal is the performance where we touched a string with some in the audience. They did take part in what we experienced. And not least we got that made music people an experience of himself participating in something bigger than ourselves.

Therefore, I am in korkonkurranser: To experience new people music, to share with others, and to experience being part of something bigger. Which it is impossible to calculate until. Med song for ei betre verd. Will coming back to it. What is Norway Korforbund Hordalands motto. Ja, I think the world is better with song. Really.

my challenge, something I have encountered sometimes, are contestants who participate to win. Ja, I'm a competitive person. Do not misunderstand me again. I think it's tremendous to win. I think it's tremendous with coveted locations, and may sigh when a good location bust. – but it is not the goal. The goal is not victory. The goal is experience. – and in all choral competitions I've been in, I feel that this experience is shared by many, and when chorus being placed at the bottom in a competition coming up to me afterwards and was very pleased with her experience of sharing music and presence. Then choral competitions which I will be involved in.

Why could we not rather just have had festivals? I think the answer is that one likes to stretch. I believe that working toward a goal, where a sea matters, together with other, is good. – og ja, One need maybe a little pressure once in a while. A work in order to provide the music the music deserves, and for me who works in amatørkorverdenen are competitions a nice thing to strive for. conceivable, simple and understandable. We are working towards perform our utmost there and then. For music and experience guilt.

The location know I do not how it goes with, og ja, I am soon in the fire, Two choirs: Osterøy choir and vocal ensemble Scream. Our aim is make music that it deserves and to share this with each other. As a small advertisement in the end I can add that we are 25 choir taken to friendly rivalry in the Hall 8th 9.juni. Maybe we'll see.

Categories
Kor Livet Musikk

Kairos

Den rette tid. Den gode tid. Jeg sitter på flytoget på vei hjem fra inspirerende og opplysende foredrag med Henrik Syse. Skriver uten mål. Skriver for å dele. www.denene.no – har ikke vært innom ennå, men ser verdien. Verdien i å se folk, være tilstede i folks liv. Stille det ene spørsmålet til han som trenger det den dagen. Lytte. Mitt liv som kordirigent. Som familiefar. Som kjæreste. Ektemann. Livets beste øyeblikk. Sokrates: Dialog – toveis kommunikasjon = den høyeste måte å lære på. Ønske om læring. Utvjevning av kunnskap, ikke bare for de få. Nei, ikke utjevning, oppjevning (sitat Jan P. Syse). Sitter nå på Gardermoen. Ser på lyddusjen som folk går forbi. En mann snakker i mobilen, går inn i lyddusjen. Han oppdager at jeg iakttar ham, vi utveksler brede glis. Livet går videre. Lyder. Musikk. Opplevelser. Anders Behring Breiviks ensomme verden. Hva er den? I dagens utgave av lokalavisa hjemme, Bygdanytt, spør de etter meddommere til retten der hjemme. Noen som kunne tenke seg det? Jeg tenker, tenker, tenker, tenker. Skal ha ny dør hjemme. Ønsker kvalitet. Noe som er laget for mer enn en halv generasjon. Håndverkstradisjonene i Norge er i ferd med å bli borte. Så vidt jeg veit, kjenner jeg Norges siste repslager. Referanserammer. Breiviks mangel på sådanne. Eller? Mangel på folk i sin omverden som så ham, snakka med ham, sa hei, hva tenker du på? Hvordan går det med deg? Jeg tror fortsatt på Norges Korforbund Hordalands motto “Med song for ei betre verd”. En bedre verden. Ikke i kroner og øre. Ikke i målbare kvanta. I noe annet, noe, noe, det musiske mennesket. Utfyller av det logiske mennesket. Tilbake til Syse og Platon og Staten (med stor S, eller?): Det fysiske og det musiske var grunnelementer for Staten. I morra er det korøvelse igjen. Nye musikalske opplevelser. Å se og bli sett. Drømmen om Kairos. Drømmen om dialog. Tar vare på frokost og middag med barna før det bærer avsted. Lørdagskvelden med min kjære. Søndag ettermiddag er det Osterøykoret. Ny opplevelse av….følelser….dialog…det musiske mennesket. Det ikkemålbare. Takk, Henrik Syse, for kloke og gode tanker i en strøm av mange tanker.