Å finne sjela si…

Me må ikkje miste sjela vår. Eg tenkjer ofte på indianaren som sit og ventar på at sjela også skal kome fram etter ei flyreise. I går hørte eg at nordmenn er blant verdas mest flygande folkeferd. Kva gjer det med oss som menneske å omgås so mange andre menneske? Å skifte klima og miljø fortare enn du rekk å seie universitetsbibliotekar – og ein annan dag var det snakk om mørkret (på radio). Mørkret som er i ferd med å bli borte fordi me stadig bygg ut, og bygg ut. Fleir og fleir kan ikkje lenger sjå Mjølkevegen frå sin eigen bustad. Gjennom årtusen har ein filosofert over eigen eksistens og begrensning mellom anna med utgongspunkt i det fantastiske synet ein klar stjernehimmel er. Me er små, universet er stort. Kvar vert det av perspektivet når alt me ser er vår eigen konstruerte kvardag?

Eg jaktar heile tida på smutthull, og no som våren kom, og sumaren er her, går eg ut i hagen. So langt ikkje all verda hageoppleving, men ein stad må ein bygut frå skauen starta. – og so, on the hour from 09:00 today I had an appointment – and it turned out that the agreement took place in a lovely garden – one of the most beautiful places I've ever been – best plot in Hauge (quote from the owner). Jau, most beautiful plot and most beautiful garden.

My plan was afterwards to go home and work on the Osterøykoret's 100-year celebration 2014 – men nei, I couldn't go in. An hour in the garden first. To find the soul. Don't know where I forgot it. But I found glimpses of heaven in an old garden with good company on Hauge's best plot…