Categories
Aktuelle temaer

Where smoke Olden also

Så vidt jeg har fått med meg hittil selger nå Rema på Osterøy ikke Tysse brød laga på Osterøy, Rema i Drammen tatt ut de fleste Aas-produkter, som altså er brygget i Drammen. Rema i Sogn skal ikke selge syltetøy fra Lerum, fra Sogn, Kaupanger. Rema i Tromsø skal slutte å selge produkter fra Mack som produseres i Tromsø. – og dette er på en måte bare en topp av det hele.

For en ting er at det virker helt skrullete og mot all fornuft å slutte å ha et bredt utvalg av lokale produkter, noe som i et miljø- og samfunnsperspektiv ville ha vært fornuftig. Det betyr selvsagt også at de samme produktene, produkter med, så vidt jeg veit, norske eiere, lokale arbeidsplasser, forsvinner i en eller annen forstand fra alskens Remabutikker over hele landet.

Rema har altså bestemt seg for å bidra til at Norge blir et fattigere land når det gjelder utvalg, en lavere satsning på norske arbeidsplasser, mindre hensyn til kortreist mat og mindre respekt for norske tradisjoner. Dette kommer på toppen av at det generelle utvalget også blir mindre og mindre. I likhet med stadig flere vil jeg nå tenke meg om sju ganger før jeg handler på Rema igjen.

Jeg har i mange år vært lei meg fordi de store kjedene tar over for den gamle “landhandelen” som vi til og med hadde med lokale Olimb på Ammerud da jeg var liten. Nå er det gått for langt. Jeg håper folk ser sin forbrukermakt og virkelig bruker den. Bruk huet så godt du kan når du handler selv om det kan være krevende i en jungel full av tilsynelatende gode intensjoner.

Jeg møtte det samme i bokindustrien da jeg for mange år sida flytta til Bergen og skulle kjøpe en gave til en eller annen, en av mine favoritter, en novellesamling av Roald Dahl. Jeg gikk en tur innom de store bokhandlene i Bergen. Store butikker. Tilsynelatende mange bøker. Ingen hadde. Jeg gikk og gikk, spurte og spurte. Så var jeg kort etter på ferie hjemme og den gangen var Grorud bok & papir på Grorud senter ikke en del av noen av kjedene, og det viste seg at de styrte etter eget hode. De hadde ikke ingen overstyring som sa at “Dere må ha 70 stk av den nye boka til xxx”. Nei, de hadde få, til og med bare ett eksemplar av en rekke bøker, så utvalget var helt enormt i den lille butikken. “Et lite øyeblikk,” sa dama i butikken, og gikk i en skuff baki butikken og fant en novellesamling skrevet av Roald Dahl.

Ja, det var noe som var bedre før…

Categories
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

To be or not to be…

Now I have been a member of both the presidency and the council board on Osterøy one year. Still no goal of any political career. It both is and was only one thing that has motivated me for this work: The battle for the planet we live on is also to be habitable and viable for future generations. - But what does this mean? Does that mean I think that we do not take care of it well enough as of today? Ja, it means. In the highest level. That means I really think we're going to face up to what is happening and how our luxurious lifestyle affects anyone other than ourselves. It affects people who do not have as much money as us. It affects us all through climate change, whether it is about more unstable weather, poles melting, water rising, the planet's biodiversity (diversity of species on Earth) which also affects us directly. us humans. This I believe, and I thought it long. When Nigel and I purchased electric car 13 years ago, there was extreme. It is no longer. Skeptics bombards us still with arguments that "electric car is also not environmentally friendly". Neither producing or conducting. Nei. It is not. It is not the solution. - But for me, this is about doing what little I can. Draw something in a direction where one makes it a can for it to turn in the right direction despite the fact that it can be difficult to find the right solutions underway.

I've had a great experience this weekend as a judge during the choral competition Corinth cup Steinkjer, but experienced again the same as I have experienced before and that commissioner for environment- and transport in Oslo did when she train to Barcelona with girlfriend. For how I went from Osterøy Steinkjer? Jo, with took. - And it did not go unnoticed in jest word accent during choir competition in Steinkjer.

– but why take the train? Your journey do not want to affect the climate. The plane goes anyway. - And power train uses is not only environmentally friendly.

Nei. Travelling requires energy. It is absolutely right. - And I do not think any aircraft diaper canceled just because of me alone, but now comes the final point.

I must do what I can, and for me it's not extremely in any direction to do what I can to help, to set the standard I think we must live by if we truly believe that the world swayed, to set an example that "it is possible". It is possible to toge from Arna to Oslo, from Oslo to Trondheim, from Trondheim to Steinkjer - and home again. If I really think that it is we humans that affect the soil in a direction that is not good for future generations, I can not wait for the politicians (jadda, know that I am among them now…) decides to close the air.

We must do our. I sleep on the train, I work on the train, read on the train, listening to music and looking at the snow out of the window. Observes minus nine Dovre right now.

Ja, if I believe that we humans are helping to make the soil to a place it becomes increasingly difficult to stay, I must do what I can with my little, small steps in a direction I now see that more and more people are taking.

When I in the presidency earlier this year suggested that we should work for environmental certification in the municipality, looked more by the Presidency at me. What is this? Miljøfyrtårn?

Nei, we are not extreme anymore, and it's not all aspects of getting a lighthouse certification which is the simplest, but for me this is about that when my days are numbered here on Earth, I could si yes, I made an effort. Ja, I could certainly have done more, men nei, my claim is now that it is not extremely taking the train from Arna to Steinkjer. It is extremely, is choosing fly again and again and again, whether in job- or holiday context when all factual knowledge suggests that flying is one of the worst sources of pollution we have and it helps that future generations can not enjoy the planet like us. Will you be the generation that "knew everything, but chose to ignore it "? It would not.

I do everything I can not to be fanatical or alarmist, for I do not think anything on. What I believe in, is that many people together can make a difference and that we who live here in Norway have the chance to do our.

Therefore diaper I for a year sida politician. On my little show, I try to put the environment on the agenda. For mine barn, for others in the world.

– og ja, if you are still thinking of the long train journey my: Of course I do it also because I hope someone reads it and maybe once or twice selects train in front of airplane, choose a smaller flight. Together we are many…

Categories
Aktuelle temaer Livet

17.mai-tale 2016

17.mai-tale 2016

Først, før du leser dette, må jeg fortelle at ja, jeg holdt talen to ganger. Må jo innrømme at det er hyggelig å bli spurt om en vil holde tale. Blei spurt av 17.mai-komiteen på Tysse allerede i fjor, 17.mai 2015, men da skulle jeg til Finland. Så spurte de igjen – og mens jeg skulle tenke på det, fikk jeg også spørsmål fra den bygda jeg sjøl bor i, Haugebygda, og holde 17.mai-tale på Hauge skule. – og det er jo også litt ekstra stas å få holde tale der man bor. Så jeg tenkte at ja, det får stå sin prøve. Jeg står for det jeg sa og håper noen både hadde og kan ha glede av det.

Sist, men ikke minst: Her på Osterøyne er det litt anderledes når det gjelder taler enn det jeg var vant med i tigerstaden. Ingen tale ute med vind i håret, nei her sitter de voksne på stoler (- og noen få barn som ikke er ute og kaster hestesko akkurat da) og lytter til årets taler. Så settinga blir litt anderledes. Den er jo skrevet for å sies, med innlevelse og denslags, så det må også taes med i betraktninga – tok tida på 17 minutter, men jeg drister meg likevel til å legge den ut for lesing. Lykke til og god fornøylse.

 

Kjære sambygdinger!

Gratulerer med dagen. Jeg tenkte jeg måtte starte med å la en østlending kalle oss for sambygdinger, for jeg tenker at det er det vi er. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde vi en veldig entusiastisk rådgiver og sosiallærer på skolen. Hun åpna en tale, på den første av de årlige Ammerud-dagene med. Kjære Ammerudianere. Vi lo litt, og ordet ammerudianere har vel egentlig aldri slått an, men likevel så har det festa seg. I alle fall hos meg. Jakta på felles identitet var virkelig en jakt, men for meg en positiv jakt, og den var en felles jakt, for på Ammerud vokste jeg opp med et stort miljø med både første – og andregenerasjons pakistanere og vietnamesere, for å nevne noen. For oss var det en selvfølge med folk fra mange land.

Nå har jeg vært ostring i litt over åtte år, og vestlending i snart 20 år. Jeg hadde en morsom opplevelse da jeg var tilbake på ferie på Ammerud, som altså ligger i Groruddalen på Oslos østkant. Vel, jeg var tilbake på ferie, og da hadde jeg bodd her på vestlandet i en fem-seks år og traff en gammel klassekamerat. Vi prater litt løst og fast: Åssen går’e med deg? Hvor bor du hen? Ja, han bodde nå på Ammerud, han. Er du fortsatt i Bergen? Ja, men når kommer du hjem igjen, da? – og jeg blei et levende spørsmålstegn. Hjem igjen? Ja, jeg bor nå i Bergen. Ja, det er jo her du er fra, sier han med stor tyngde. Da slo det meg, som det slår meg nå når jeg regner meg som ostring, at jaggu kan man slå rot mange plasser, og det er utrolig viktig for sin egen selvfølelse at man føler og kjenner tilhørighet. Denne kameraten som spurte meg, han var nemlig født i Vietnam og bodde på Ammerud med sine vietnamesiske foreldre – men Ammerud, det var hjemme. For meg er allerede Osterøy blitt hjemme. Jeg snakker også om Ammerud som hjemme. Foreldra mine bor der fremdeles, men jeg bor her. Med min familie, mine barn, min kjære Silje.

Ja, hvor skulle jeg egentlig. Jo, I dag er det nasjonaldagen vår, og i norsk tradisjon er nasjonaldagen en viktig dag for markering av felles identitet. Identitet kan være utrolig mye forskjellig. Vi er stolte av landet vårt. Det skal vi få lov til å være, uten at vi setter oss sjøl over andre av den grunn. – og vi bør være stolte av øya vår – eller øyne – da heite jo øyne. Det er ikke blitt mye ostring i dialekta mi… Vi bør være stolte av øya vår, og plassen vår. – og hva skaper tilhørighet og identitet? Jo, det er blant annet felles opplevelser, mange arbeidstimer for å bygge grendahus, det er skoler, det er kanskje bygdafester, 17.mai-feiring og mye, mye mer. Bare det å være samla her i dag for å høre hva denne nye ostringen, Jon Flydal Blichfeldt har å si, vil skape en felles opplevelse. Har han noe på hjertet? Betyr det noe for meg, noe for deg?

22.april spiste jeg lunsjen min på Valestrand. I det nyåpna Eides kafé og landhandleri. Der har fire entusiaster pussa opp et hundre år gammalt hus og stelt i stand og har du ikke vært der ennå, så bør du ta deg en tur. Slikt skaper felles identitet.

– men hvem er det som skaper denne identitet. Jo, det er deg, og deg, og deg. Det er Arne Dag Kleiveland som på Kleiveland, der jeg bor, inviterer Kleivelendinger til sankthansfeiring med en lapp i postkassa hvert år. Første året vi bodde her, hadde vi problemer med å forstå hva det egentlig var, men det kom tydelig fram: Velkommen til feiring, også dere nye. Det stod det, på felles lapp i alle postkassene. Vi nye var også ønska velkommen sånn at alle kunne se det.

Noen ganger har vi vært med på sankthansfeiringa sammen med naboene, andre ganger har vi gjort andre ting, men det som sitter igjen i tillegg til den gode opplevelsen sankasnaften. , er at vi har blitt inkludert. Vi er blitt inkludert i fellesskapet og det gjør noe med meg. Det gjør noe med familien. Det gjør noe med vår identitet. Hvor bor du? Jo, jeg bor på Kleiveland, der naboen skriver invitasjonslapp som kanskje er mer kryptisk enn fornuftig og skikkelig, men den gir meg noe.

Vi kan være enige eller uenige i kommunesammenslåing, og jeg veit ikke hva resultatet blir, men vi må uansett ikke miste bakkekontakten, samme hvor uenige vi er. Vi må fortsette å være stolte av bygda vår, og vi må være stolte av øyne, og vi må være stolte landet vårt, men la ikke stoltheten komme i veien for å inkludere en groruddøl.

Vi må løfte blikket, utover bygda, utover øya, utover kommuner og landegrenser, for i den verden vi lever i nå, er felles identitet mer enn noensinne før, en felles identitet over hele jorda. Vi veit mer om hva som foregår i Australia og Somalia enn noensinne tidligere. Enorme mengder med informasjon blir delt og delt og delt på internett. Folk fra Gambia og Grønland har sett den samme kattepusen dette ned fra bordet på en youtube-video. Tidligere var identiteten for de aller, aller fleste, knytta til opplevelser og hendelser fra et bittelite område. Det var langt, langt fra Haus til Fotlandsvåg. Til fots, med hest og kjerre, eller kanskje med det transportmiddelet som var mest i bruk, båten. Vi flytter oss ikke bare sammen med opplevelsene på internett. Vi flytter oss også raskere, mye raskere enn da Henrik Wergeland, 17.mai-tradisjonens fremste forkjemper levde.

– og det gir oss et ansvar og mange muligheter. Vi har større muligheter enn noen før oss til å se globalt på utfordringer vi står overfor. – og vi gjør det. Vi kan være stolte av det, men må likevel jakte på å løfte verden opp til en verden hvor også framtidige generasjoner kan være stolte og leve gode liv. Her kommer litt skryt av vår verden.

  • Verdens analfabetisme går ned. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var det 83% som kunne lese og skrive i år 2000. Nå er det over 90%.
  • Andelen ekstremt fattige i verden er gått ned. I år 2000 skrev FN noen såkalte tusenårsmål. Mål nr 1 var å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. Målet var oppnådd allerede i 2010.

Av og til får jeg noe man kanskje kan kalle skyldfølelse eller dårlig samvittighet. Jeg reflekterer over hva jeg jobber med. Jeg er kordirigent. Hvilken nytte har det for samfunnet? Jeg er til relativt liten nytte når noen blir sjuke, eller som folk er flinke til her på øyne; Når noe må bygges. Nei, det jeg lever av, det er musikk. – og hvordan kan det være viktig for noen? Da tenker jeg på mottoet til min tidligere arbeidsgiver, korforbundet her i Hordaland. Det lyder sånn “Med song for ei betre verd”. Jeg tenker meg litt om – og ja, jeg tror faktisk på det. Jeg tror på at kulturen er med på å skape felles opplevelser. Jeg tror på at kulturen er med på å skape identitet. – og kulturen er et vidt begrep.

Kultur handler ikke bare om korsang eller musikk. Den handler om alt det som gjør oss til oss. Det handler om hvorfor Osterøy kommune i sitt kommunevåpen har tre tømmermannsøkser. Vi som bor her, veit at tømrertradisjonen på Osterøy er lang og fremdeldes levende. Det er kultur, det er identitet.

Så vidt jeg veit, er Osterøy kommune relativt fersk når det gjelder å ta imot flyktninger. Nå er det allerede kommet noen og kommer også, flyktninger fra krigsherja land, (Det er lenge, lenge siden Norge var et krigsherja land…) flyktninger med annen kultur og i noen grad annen identitet. Min utfordring til alle som sitter her, er å se enkeltmennesket som flytter til Osterøy og ta alle på alvor. En kultur møter en annen og det er viktig at vi, ostringene, mine sambygdinger, tar imot. Vi må dele vår kultur her i grenda vår, og vår identitet med de som flytter til øyne, enten de er fra Volda, Syria eller Ammerud. – og samtidig være åpne for den kulturen de har med seg.

Dette betyr ikke at vi bare skal sitte og høre på. Det betyr at vi også skal inkludere og bidra til å gi folk den samme opplevelsen som da jeg flytta til Kleiveland. En opplevelse som bidrar til å skape felles identitet. Dette vil by på noen utfordringer. Helt garantert. De fleste av oss er glade i ting slik de er. Det er trygt og forutsigbart. Ja, vi skulle kanskje ønske at Osterøy kommune hadde mer penger å rutte med. Ja, jeg som politiker skulle kanskje ønske jeg slapp å ta stilling til om det gir Osterøy bedre muligheter for en god utvikling å gå inn i Bergen kommune sammen med Vaksdal eller om vi får størst samfunnsnytte av å fortsette inn i framtida som Osterøy kommune. Det føles ofte trygt med det som er kjent.

– men tilbake til flyktningene og nye bygdafolk på øyne. Det kommer ikke til å bli “som før”. Samfunnet og jorda er i endring. Alltid. – og det både bør og må vi forholde oss til.

Alle vi sambygdinger som bor på denne jorda må forholde oss til at vi er endring. Det er også blitt en del av vår identitet som mennesker. – men dette er ikke nytt tankegods. Det gamle indianer-ordtaket sier: “Vi arver ikke jorda av våre forfedre, vi låner den av våre barn.”

Landet og jorda vår blir bygget hele tida.

Jeg var på omvisning på Mjøs Metall for et halvt år sida. Der fikk jeg en omvisning og på spørsmål fra en av de jeg var sammen med om det ville være veldig mange flere arbeidsplasser når vi en gang kom på besøk i framtida, da var svaret: Ja, kanskje noen flere, men målet vårt er å være en hjørnesteinsbedrift for bygda – en plass for lokale arbeidsplasser. Målet er ikke å vokse, vokse og vokse. Stabilitet og forutsigbarhet for bygda vår er det viktigste.

Den tankegangen har jeg tatt med meg videre inn i både politikk og livet ellers. På Mjøs Metall er man opptatt av bygdas identitet. Samtidig jobber man målretta for å imøtekomme den moderne verdens krav for å kunne være konkurransedyktige.

Du, som fremdeles sitter her og hører på og kanskje lurer på om det nærmer seg slutten av denne talen, har et ansvar for hva Osterøy er framtida. Hvordan vi behandler hverandre, hvilke valg vi tar eller ikke tar. Hvordan du møter folk på butikken. – og du er et skapende menneske. Du skaper ikke bare ditt eget liv, men naboens liv og livet til våre barn.

Kjære sambygdinger. Jeg vil avslutte med noe som gir meg en følelse av tilhørighet i dette vårgrønne landet. Jeg kommer fra Ammerud, men foreldra mine bor i skauen. Gran på alle kanter. Nå har jeg flytta til landet og huset vårt har bjørk på alle kanter.

– og her lukter det møkkaspreiing fra tid til annen. Jeg vil avslutte med noen vers fra dikteren Jakob Sande som sender tankene ut i vårlufta med et yrende liv.

BØLINGEN SLEPP UT – av Jakob Sande

No spretter lauvet
no grønkar graset
og sola skin over Jonsoknut,
og fluga surrar
mot fjosmurglaset,
og kua rautar og stundar ut.

Der kjem budeia
med massingbjella
og kolven mjukt i malmen syng
om sol og sommar
i sæterfjella
på vide beiter av gras og lyng.

Vi høyrer rauting
og ståk frå fjoset,
og fyrste kua i døra står.
Ho blunkar blinda
mot vårdagsljoset
litt støl, kanhende, i legg og lår

Men best det er
som ho brått seg sansar
og slengjer bakparten ende opp,
og yr og kåt
over tunet dansar
med skeive, sjanglande nautehopp.

Der kjem dei rennande
heile skreia
med ville fakter og håse raut,
som var det sjølvaste
oksereia
og ikkje velvoksne, vaksne naut.

Der kjem han burande,
storestuten,
som trollet trygg på si eiga kraft
so kalven, stakkar
forskræmd tek kuten
med rompa reist som eit kosteskaft

Men bjellekua vår,
gamle Plomme
skrid vyrd og vis gjennom flokken fram,
og den som vågar
for nær å komme,
lyt dra seg undan med spott og skam.

Ho gjev ein god dag
i heile maset,
og likar helst å ta alt med ro.
So finn ho fram
til det grøne graset,
og snart gjer hine det plent som ho.

Gratulerer med dagen!

 

Categories
Aktuelle temaer Grønt liv Hagen

Pinsebildeblogg 2016

Huset snart klart til 17.mai
Huset snart klart til 17.mai
Spirea
Spirea
Japansk kirsebærtre
Japansk kirsebærtre
Engkarse
Engkarse
Veit du hva denne heter?
Veit du hva denne heter?
Skogfiol
Skogfiol
Løvetann
Løvetann
Categories
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Gjenbruk og denslags

Nå har jeg ikke tatt meg tida til å skrive her på lenge. Det går i ett, eller hvordan man skal si det. Så akkurat et lite klipp på nett fra en som i konfirmasjonen bruker 65 år gamle sko fra sin far i konfirmasjonen. http://www.bt.no/folkivest/3587295

Noen ganger har jeg lurt på om vi er aleine i denne verden om å bruke ting om igjen og om igjen, men jeg tror vi egentlig er ganske mange. Det er bare det at verden har skjena litt ut til den ene sida.

Et eller annet sted på veien spora noe av. Det starta vel allerede på begynnelsen av 1900-tallet når tekstilingeniører lagde tynne strømpebukser som var så solide at en kunne taue biler med dem. Hvordan skulle de tjene penger når klærne ikke gikk i stykker? Så har det sneket seg inn bit for bit i alle typer industriuer, og så sitter vi her, nesten 100 år seinere, og skjønner ikke helt hva som skjedde. Hvorfor går klærne så fort i stykker? Ja, det er sikkert hard brukt.

Nei, det er ikke der feilen ligger. Dette er bevisst satsning på penger i stedet for å satse på at verden skal bestå, i stedet for at langsom tid skal kunne eksistere, at ting faktisk varer og varer.

Da jeg gifta meg i 2006 var det i pappas gamle dress. Den blei skreddersydd til ham rundt 1963… – og jeg bruker den fremdeles. Den trenger litt bøting fra tid til annen, men stoffet er godt og dressen er stadig solid…

Når vi nettopp var i konfirmasjon, var sjuåringen ikledd kanskje et av familiens fineste antrekk, nemlig pappas (min pappa) matrosdress, sydd av skredder Bøler på Grorud rundt 1950. – og ja, den virker fremdeles… (har fått tillatelse av sjuåringen til å legge bildet på nett)

Tenk over det neste gang du kjøper klær i butikken. Er det laga for å vare i tre generasjoner, eller må det kastes neste gang noen snur seg i døra?

 

DSC_0012

 

Categories
Aktuelle temaer Hagen Livet

Mars i hagen…

Annenmose
Annen mose
Bjørnemose
Bjørnemose
Bjørnemose2
BJørnemose 2
Furuaihagen
Furua i hagen
Gråorrakle
Gråorrakle
Gråorrakle2
Gråorrakle 2
Honningknoppurtspirer
Honningknoppurtspirer
Smågrana
Smågrana – blir nok juletre et år…
Snøklokker
Snøklokker
Categories
Livet Musikk

Livet i musikken og omvendt

Gråt en skvett akkurat nå. – og tenkte at nå er det på tide å dele noen tanker igjen. Det kverner mye i huet om dagen. Er akkurat blitt valgt inn i heradsstyret i Osterøy kommune. Ydmyk og glad for det. Litt spent på hva som lurer rundt neste sving av utfordringer. Ser fram til mange gode samtaler og vil gjøre hva jeg kan for at Osterøy skal fortsette å være et godt sted for folk å leve sine liv. – men tilbake til gråten. Mens jeg sitter her i vårt vakre kjøkken, sitter eldstemann og spiller piano, eldstejenta ligger og leser i senga og minstemann, som nettopp er blitt skolegutt, sover og drømmer søtt. – og kjæresten er i Finland med Bergen domkor. Musikken går som en gjennomgangsmelodi i våre liv. Har store musikalske opplevelser med alle kor jeg jobber med og for nå for tida. – og da er det heftig når jeg gjennom vakre fraseringer og leiting på pianoet hører at eldstemann i huset også opplever verdien av musikken – for det er tydelig i pianospillet. Det skinner igjennom at han nå er blitt venn med musikken – og leiter etter egen evne etter å uttrykke seg. Det er så tett mellom gode øyeblikk i musikkens tegn om dagen at det blir mye for en enkel sjel. Søndag var jeg glad over at det var kjæresten (og ikke jeg) som stod foran og dirigerte jenter og gutter under Dona nobis pacem i Fridalen kirke. Veit ikke om jeg hadde takla det akkurat da. Jeg håper aldri jeg mister evnen til å leite og oppdage nye øyeblikk i det musikalske universet, som for meg virker helt uendelig stort. Takk til alle som lar meg dele disse øyeblikkene med dere hver dag.

Categories
Aktuelle temaer Hagen Livet

Bildeblogg 14.juli 2015

Tomatoes in the morning dew
Tomater i morgendugg Foto: Maria
DSC_0032
Morgendugg Foto: Maria
DSC_0122
Sveve
DSC_0182
Surgras
DSC_0237
Duftsjasmin
DSC_0270
En eller annen tisteltype?
Categories
Aktuelle temaer Hagen Livet

Blomsterblogg 27.juni 2015

Jonsokblomst
Jonsokblomst
Borgovatnet der bak
Borgovatnet der bak
Bittekonvall
Bittekonvall
Busk
Busk
Epletre
Epletre
Gressløk
Gressløk
Syrin
Syrin
Hvitkløver
Hvitkløver
Kystmaure
Rødkløver
Rødkløver
Ballblom 2
Ballblom
Forglemegei 2
Forglemmegei
Spirea
Spirea
Spirea 2
Spirea 2
Rose
Rose
Engmarimjelle
Engmarimjelle
Skrubbær
Skrubbær
Hva heter denne?
Hva heter denne?
Tepperot
Tepperot
Prestekrage
Prestekrage
Skogstjerne
Skogstjerne
Jordbær
Jordbær
Smørblomst eller Engsoleie
Smørblomst eller Engsoleie
Honningknoppurt
Honningknoppurt
Cornflower 2
Honningknoppurt 2

DSC_0228

Tusenfryd
Tusenfryd
Categories
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Søndagsåpne butikker

I dag skal jeg ikke skrive selv på bloggen, men vil sitere min gode venn Jan-Erik Baadsvik etter et innlegg han hadde på facebook tidligere i kveld. Selv er jeg opptatt av at en ikke må få søndagsåpne butikker bl.a. på grunn av økt forbruk, men Jan-Erik skriver om andre ting, og han skriver godt. God lesning:

“Nei, Erna. Søndagsåpent gir ikke hver enkelt familie større frihet. Det gir arbeidsgiverne i handelsbransjen større frihet til å begrense sine arbeidstakeres frihet.

Men når du først er i gang, hvorfor begrense søndagsåpent til handelsstanden? Hva med offentlige instanser? Søndagsåpne skoler, NAV-kontorer, tilsynsetater, domstoler, departementer og storting for eksempel!

Skal du fremme valgfrihet og konkurranse bør du dessuten angripe dette store, sorte, ineffektive hullet vi kaller natt! Det er jo ikke særlig mye valgfrihet i det at mesteparten av samfunnet går og legger seg litt ut på kvelden, og til og med ligger og er uproduktive i 6-8 timer! Innfør skiftordning for hele samfunnet 24-7-365. Det vil gi mye bedre utnyttelse og mindre periodisk stress (type rushtrafikk) av areal, ressurser, infrastruktur og tid. Og tenk så mange flere undersåtter du kan møte og tjene som statsminister når du ikke er begrenset av folkets hang til å sove om natten og gjøre hva de vil på søndager.

Døgnåpent samfunn, året rundt! Da snakker vi valgfrihet og konkurranse!

(I facebook-kommentaren blir det så påpekt at Venstre ikke er opptatt av søndagsåpne butikker, men at staten ikke bør bestemme over åpningstider, men kommunen. Da skriver Jan-Erik videre.)

Jeg ser, og anerkjenner presiseringen. Men Venstres argumenter for lokalbestemt søndagsåpne butikker er også like gyldige for lokalbestemt døgnåpent samfunn. Hvis kommunen vil innføre skiftordning og døgnåpent for alle kommunens aktører, både offentlige og private, så antar jeg det er ok for Venstre. Om Bergen kommune skulle finne på å vedta å snu døgnet, og innføre normal arbeidstid 23-07 for alle kommunens aktører antar jeg det er i lokaldemokratiets og Venstres ånd. At det er noe upraktisk at Bergen har en annen døgnrytme enn resten av landet antar jeg er underordnet. Og hvorfor ikke døgnåpne skoler med to valgfrie fridager i uken for hver elev? Ikke så praktisk for læreren som skal sørge for kontinuitet i undervisningen, men i lokaldemokratiets navn må vel kommunen kunne vedta det, om det politiske flertall sier så?

Jeg er for et sterkt lokaldemokrati, men mitt poeng er at ikke alle samfunnets aspekter egner seg for lokal selvbestemmelse. Og langt mindre å overlates til næringslivets kapitalistiske forgodtbefinnende. Åpningstider, samfunnsrytme og arbeidstakerrettigheter mener jeg handler om en type frihet som virker best under definerte og felles nasjonale rammer. En felles hviledag er en slik ramme som jeg helt klart mener det er statens oppgave å verne om. Jeg mener en felles hviledag gir større personlig frihet enn å bli underlagt arbeidsgivers skiftordning. Jeg tror også det er bra for nasjonalt samhold, kulturell utvikling og den generelle folkehelsen å ha en samfunnsrytme og en felles hviledag å forholde seg til. Natten, helger med søndagsfri, faste høytider og helligdager mener jeg er med på å styrke en samfunnsfremmende rytmefølelse og personlig frihet.

Mennesket er vanedyr. Jeg tror de aller fleste trives med at helgen kommer til fast tid hver uke. Også butikkansatte. Så anerkjenner jeg selvsagt at mange yrker, som innen store deler av helsevesenet og ulike beredskapsfunksjoner, ikke har mulighet til å opprettholde den samme rytmen. Disse må ivaretas på andre måter, men også blant dem tror jeg det settes pris på en fast nasjonal rytme og stillestående søndager.”