Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Arven etter mormor

Tekst: Mathilde Blichfeldt Mjønes (søstra mi)



Min mormor ble født som jøde i Europa.

Min mormor var barn som jøde, ungdom som jøde.

Min mormor ville bli lege, og hjelpe andre mennesker, men fikk ikke lov til det, fordi hun var født som jøde.

Min mormor synes det var urettferdig at jødene ble holdt nede av andre, og samlet inn underskrifter til Sionistpartiet – og bidro til stiftelsen av Israel.

Min mormor flyttet til Paris for å lære seg fransk, og reddet livet fordi hun møtte en språknerd fra Ørsta. En lensmannsønn, som ikke ble truet av hennes jødiske bakgrunn, men sjarmert av hennes interesse for operetter og kunst i Louvre.

Min mormor mistet sin søster, sine tantebarn, sine foreldre, sine onkler og tanter – alle sine – fordi de var født som jøder.

Familien hennes fikk aldri møte språknerden fra Ørsta. Heller ikke datteren eller sønnene hennes, som vokste opp i trygge Bergen.

Foreldrene hennes fikk ikke møte barnebarna, oldebarna, eller resten av slekten som vokste opp i Norge. De fikk aldri vite at slekten og arven etter dem lever videre, et helt annet sted i Europa, Verden.

Mormor ville aldri snakke om det store tapet sitt. Hun ville heller snakke om at hun var heldig, at hun hadde møtt så mange bra mennesker på veien sin, mennesker som ville hjelpe henne og morfar. Og tenk så heldig hun var som slapp ut fra Bredtvet kvinnefengsel kun et par dager før hun egentlig skulle vært deportert med Donau!

Men når vi bladde gjennom det ene fotoalbumet hun hadde bevart fra Polen, pekte hun på familiemedlemmene sine og sa stille: “Han døde i Auswitch, han ble sendt til Theresienstadt, han hørte vi aldri noe mere fra….”.

Hver gang konflikten mellom Palestinere og Israelere blusset opp i nyhetsbildet, ble hun fysisk dårlig, syk. Det var ikke dette hun hadde samlet inn underskrifter til i sin ungdom. Det var ikke dette hun hadde ønsket at skulle skje. Hun samlet ikke inn underskrifter for at noen skulle holdes nede, bli undertrykket, stengt inne, miste bostedet sitt, tryggheten sin, livet sitt.

Mormor ville at folk skulle passe på hverandre. Være gode mot hverandre. Hjelpe hverandre. At de svake skulle bli sterkere, og at de sterke skulle passe på de svake.

Ja, hver gang nyhetsbildet om den store konflikten blusset opp, satt hun limt foran nyhetene. Og ble syk. Fysisk syk.

Heldigvis for henne, hadde hun fått en stor, ny familie, som, selv om vi ikke visste mye om hvordan hun egentlig tålte arrene etter krigen, visste at hun kjente ansvar for konflikten som pågikk. Gang på gang på gang på gang.

Mormor lever ikke lenger. Hun døde for mange år siden nå. Hun fikk et godt liv, med mye kjærlighet, og mye mening.

Og, hun kjempet hardt for å holde smerten og sorgen inni seg helt til det siste, og klarte det også, kanskje litt for godt. Men vi som var nær henne vet at hun måtte bruke sovemedisin, fordi hun fryktet sine egne tanker, stillheten, ensomheten, redselen, angsten. Hun visste alt for godt hva ondskap og farlige handlinger kunne føre til.

Mormor var med på å stifte bestemødre mot atomvåpen på 80-tallet, og hadde urokkelig tro på at vi mennesker må gjøre det lille vi kan, når vi har muligheten til det.

Jeg er på mange måter glad for at mormor slipper være vitne til det som skjer i dag, overgrepene som skjer på vår vakt, hver dag, hver time.

Og jeg kjenner et enormt ansvar for at vi skal bære arven hennes videre, og huske på hva som kan skje om vi tier.

Vi kan ikke tie, må ikke tie. Mormor fortjener bedre.

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Her hvor magien skjer…

Så er vi her igjen. Her hvor magien skjer. Magien i øyeblikket. Øyeblikket der komponistens ideer møter dirigenten. Dirigenten som møter sangere. Kor møter publikum. Folk som faktisk sitter og lar musikken strømme gjennom kroppen. Fysiske møter. Dirring i lufta. Ekte lydbølger laga av ekte folk som vil noe. Sangere og dirigent som vil fortelle en historie. – og vi trenger det. Vi trenger det nå. Vi trenger både det rommet som gir oss mulighet til å miste oss sjøl, slippe taket og vi trenger å få ut følelser av både fortvilelse, glede og følelsen av tilhørighet. Folk som møter folk og skaper øyeblikk sammen. Lange linjer fra tonen oppstår et sted inne i slåttekaren eller komponistens eller budeias hode. Vi trenger bruddet med en konstant informasjonsflom fra medier, enten det er internett, aviser, Facebook, Instagram eller hva det måtte være.

Vi som er så heldige at vi lever av musikken, bruker krefter å tid på å sette sammen program som der vi vil dele øyeblikk.

– og denne gangen skal jeg ta dere gjennom programmet vi (- og vi denne gangen, er Ole Bull Kammerkor) skal presentere for publikum. Her kommer det, i tilfeldig rekkefølge og med mer eller mindre planlagte kommentarer.

Ned i vester soli glader, en vakker folketone,  nå i ny drakt. Vi har nettopp hatt seminar med Mikael Hedne som har fordypet seg i folkemusikk og kor – og vi har fått noen aha-opplevelser som vi vil dele med dere – på konsert 3. april kl. 18:00 i Storetveit kirke. (Ja, det er usexy å putte reklamen inn så konkret, men akk…billetter får du på ticketco.no)

Ned i vester er en takk. En takk for arbeidskraft og glede, en takk for livet.

Pater Noster av Józef Świder, et verk som har fulgt oss siden koret blei stifta i 2015. «- men frels oss fra det onde…» Vi er blitt glade i verket, som byr på høydramatikk og klanger en kan drømme seg bort i.

Den dag kjem aldri, folketone arrangert av Klaus Egge – med en vakker tone og nydelig tekst av Aasmund Olavson Vinje. «… d’er du eg ser, deg i alt eg høyrer…»

– og sangerne leverer for tida. Vi har opplevelser på øvelser jeg håper at publikum også får glede av å ta del i. Opplevelser der symbiosen mellom kor og dirigent er maks, der alle musiserer sammen – og øyeblikk der vi slipper taket og lar musikken fly…

Surgens Jesus av Orlando di Lasso og Krist stod op af Døde, arrangert av Henrik Ødegaard. Vi har to helt vidt forskjellige verk, fra to ulike klangverdener, som har samme tekstlige innhold: Jesus som stod opp fra de døde. Fra di Lassos renessanse der hver stemme står selvstendig og kjemper om oppmerksomhet og sniker seg rundt vakre fraser. – og Ødegaard sitt folketonebaserte arrangement som lar oss svømme i små ornamenter og utagerende musisering der musikken fremdeles skapes hver eneste gang vi synger verket.

Snart kysser hun sin venn i rosenhagen – fra diktet «Profeten» av Inger Hagerup i et verk av Torbjørn Dyrud. Dramatisk og tenksomt på en gang. Han spår undergangen, og «…utenfor profetens kammer ….» høres «…lyden av en dempet pikelatter…» skildret musikalsk med små krummelurer av Torbjørn.

Peace I Leave With You, ikonisk verk av Knut Nystedt. – som tekstlig og musikalsk for meg kjennes både nært og vanskelig og fantastisk på en gang.

Den enkle klangen av Ubi Caritas av Ola Gjeilo.

– og ja, hva slags program er dette egentlig? Jo, vi skal gjøre det som mange ikke har kunnet gjøre på lenge. Vi skal reise. Vi skal til Irland og har satt sammen et program for å presentere ulik norsk kormusikk fra Grieg til i dag. – og noen av verkene som ikke er blant det norske, står på konkurranserepertoaret vårt, for det er både festival og konkurranse vi skal delta på.

Hvad est du dog skjøn – av Edvard Grieg. Trenger den mer presentasjon…?

Solbønn av Gjermund Larsen og Gunnar Eriksson – der teksten «Gud lat sola skina» gjemmer seg i starten av verket. – et virkelig svevende verk…

Konsertens kanskje mest dramatiske er Jerusalem av Egil Hovland. «Om bare også du idag hadde forstått hva som tjener til din fred.»

Bruremarsj av Jan Magne Førde – et lettbeint avbrekk.

Bestelanden, arrangert av bergenseren Ørjan Matre, et verk som virkelig jakter på å få deg til å få «foten» – eller som jeg, som bor på Osterøy, alltid tenker på, nemlig naboene som om kveldene tar fram toraderen så vi hører det over bakkene…

Så, om du vil være med på vår musikalske reise, er du hjertelig velkommen, og om du fremdeles leser og ikke har anledning til å ta turen, håper jeg du har fått glede av min drodling.  

Kategorier
Aktuelle temaer

Kom inn

Kom inn
Kom hit til oss.
La oss dele det vi har.
For vi trenger ikke
mindre skatt,
men mer fellesskap
Vi trenger ikke økt kjøpekraft,
men solidaritet.
Vi trenger ikke
stengte grenser,
vi trenger åpne dører,
åpne øyne,
åpne hjerter.
For det er ikke sant,
det de sier,
at de som ingenting har
ingenting kan miste.
Så kom inn,
og bli hos oss.

Bilde/emneknagg: Dråpen i havet

Tekst/sang/filmredigering: Familien

Come in and stay a while – Rhonda Polay

Tuva Stranger MjønesElias Blichfeldt MørkFredrik Strand BlichfeldtMaren Haukaas MyhreSilje Strand BlichfeldtStine Camilla Blichfeldt ÆrøSimen SpurklandMathilde Blichfeldt MjønesHege Strand SpurklandJon Flydal BlichfeldtJohan Blichfeldt Mjønes
Kategorier
Hagen

Fugl i Svingen

Stjertmeis x 3
Stjert(!)meis
Hei, stjertmeis!
Dompap i pæretre
Papen og sisiken

Kategorier
Aktuelle temaer

Noe som stopper tida

Dirigentens tanker om repertoaret på årets adventskonserter med Ole Bull Kammerkor – med «noen» sidespor…

For snart 5 år sida starta jeg sammen med en liten gjeng det som i dag er Ole Bull Kammerkor. Etter en mildt sagt turbulent avslutning med det koret jeg var dirigent for i 10 år, Vokalensemblet Skrik, som jeg hadde fantastiske opplevelser med, skulle jeg få muligheten til å gjøre det jeg hadde lyst til, velge repertoar selv, uten demokratiske musikkutvalg, selv velge fra det klassiske repertoar jeg var vokst opp med og som alltid har stått mitt hjerte nært.

– og hvordan har det gått? Hvor er jeg nå i min luksuriøse eller kanskje jeg skal kalle det bortskjemte tilværelse?

De som kjenner meg godt, veit at jeg for snart 20 år sida, i år 2000, hadde en opplevelse som flytta hele opplevelsen min av hva min rolle er. Min rolle som musiker, som musikant, som kordirigent, som sinnsvakt priveligert født i ett av verdens rikeste land. Jeg fikk en spillejobb i en begravelse, der jeg for alvor fikk oppleve at jeg sjøl som person ikke betydde noe, men det at jeg fikk lov til å være tilstede som musiker og bidra til at noen gjennom ufattelig sorg, kunne fryse tida, kunne slippe alle sine tårer løs, kunne tillate seg å gå i oppløsning. Musikken var det forløsende. Før min opptreden, var det en anspent stemning der alle var ufattelig triste, men det hele var, ja, hva skal jeg si, uforløst. – og så måtte jeg ta meg sammen, gjøre jobben min. – og hele forsamlinga knakk sammen etter innslaget. Jeg klarte å gjennomføre jobben min, og knakk sammen sjøl etterpå. – men i alle dager siden, i snart 20 år, har jeg vært ekstremt ydmyk når det gjelder én ting: Hvor utrolig priveligert jeg er, og hvor uvesentlig jeg er, men samtidig så utrolig heldig jeg er, som kan gjøre en forskjell i folks liv gjennom musikken.  – men det er musikken som bringer oss sammen. Jeg gjør det jeg kan for å formidle og bidra til formidlinga.

Tilbake til kammerkoret som starta for snart 5 år sida. En av de tingene jeg tenkte på, var at jeg hadde gått meg lei av jule- og adventskonserter. Kanskje jeg kunne finne en måte å «slippe unna» på med det nye koret? Unngå advents- og julekonserter?

Tvert imot. På underlig vis er advents- og julekonsertene blitt årets høydepunkter. – også for meg. – for når går alle mulige folk på konsert? Jo, i jule- og adventstida. Kirker fylles til randen av folk som trenger et avbrekk i hverdagen. Et pusterom fra mas om alt fra plasthvaler til hvorfor vi har slutta å spise sauekjøtt.

–  og vi trenger det. Vi trenger pusterommet. Jeg er så utrolig priveligert som har en jobb som er å skape disse pusterommene i hverdagene til folk. Korsangere som samles hver uke for å synge sammen, for å skape musikk sammen, for å lage et glimt av magi. – og for meg kommer det små glimt av magi på nesten hver eneste øvelse jeg har. – med alle kor jeg er dirigent for. Når noe klaffer, når taket løfter seg litt ekstra når noe vi har jobba med en stund plutselig sitter, når den vanskelige melodien plutselig gir en mening ingen av oss har opplevd før.

Nå i adventstida er et av øyeblikkene der vi vil dele våre opplevelser med alle andre.

Så var det valget av repertoar. Er det en luksus å kunne velge repertoar selv? Joa, det er det, men det er også krevende. Det stiller krav. – for her skal det ikke bare være noe som gir meg en opplevelse. Det skal være noe som gir sangerne i koret en opplevelse – og det skal være noe som gir publikum en opplevelse.

Jeg har lært meg å verdsette at jeg i to av korene jeg er dirigent for, Bergen Mannskor og Osterøykoret, har demokratiske musikkutvalg der alle medlemmene av utvalget får sin likeverdige stemme, der ikke alt hviler på meg – og jeg prøver, selv om jeg synes det krevende, å stole på meg sjøl (ja, fremdeles i samråd med noen rådgivende sangere) når det skal velges repertoar til Ole Bull Kammerkor.

Programmet som presenteres i år av Ole Bull Kammerkor, har noen av de fineste sanger jeg veit om skrevet for kor til advent- og juletid. O magnum mysterium av Francis Poulenc. O store under… Den enkle folketonen No koma Guds englar arrangert av en jazzmusiker i en slags klassisk framtoning der du hører jazzens inspirasjon. Ave Maria av Franz Biebl for mannskor. En riktig klassisk sviske…ikke skrevet for juletida – men flott er den. Mary’s Song av Knut Nystedt for damekor – kanskje kveldens mest utfordrende verk tonalt, og heller egentlig ingen adventssang – men den har passasjer som er så nære i både tekst og tone at jeg på øvelse lurer på om jeg takler det når vi skal øve. – eller Ola Gjeilo sitt mektige arrangement av en av de mest erkeengelske carols, God Rest You Merry Gentlemen – som tar pusten fra deg. – eller vårt meditative gjensyn med Pavel Tsjesnokovs Spaseniye Sodelal – fra den russisk-ortodokse kirke, et verk som for alvor stopper tida. For mange er Carol of the Bells – en ukrainsk folketone som nå er kjent fra alt fra filmen Home Alone til bakgrunnsmusikk på alskens kjøpesentere. En av de aller enkleste sangene, den svenske Strålande jul, var det en av mine mest trofaste publikummere som sa at hun bare «må ha» hvert år. Ja, den står også på repertoaret i år. Min gamle medsanger, komponisten Ørjan Matre har laget et nydelig arrangement av en til nå mer ukjent versjon av Eit barn er født i Betlehem. – men etter Ørjans arrangement kommer den nok til å bli en del av vår tradisjon.

Stille nacht – slik jeg har sett den for meg i mitt indre…i et arr av Gustav Schreck.

Jeg kunne bare ha fortsatt og fortsatt. Det er rett og slett mye flott musikk på adventskonsertene. Jeg innrømmer det. – og jeg gleder meg til å dele det med publikum.

Jeg ser også fram til klassikeren Julaften med Bergen Mannskor og Anne Grete Preus Når himmelen faller ned med Osterøykoret. – og mye, mye mer – men dette skulle liksom være en presentasjon av repertoaret på årets adventskonserter med Ole Bull Kammerkor.

På adventskonsertene 14. desember kl. 15:00 og 18:00 med Ole Bull Kammerkor får du også høre
A hymn to the virgin – av Benjamin Britten
Susanni – av Richard Rodney Bennett
Ubi Caritas og Tota pulchra es – av Maurice Duruflé
Hodie Christus natus est – av Francis Poulenc
Vzglyani siuda – en russisk tradisjonell julesang
I denne søte juletid – i arr. av Trond Kverno
Deilig er jorden – i arr. av Thomas Beck
Den franske julesangen Les messages des Anges – som du tenker du har hørt før når du hører den…
Maria Durch ein Dornwald ging – i arr. av Günther Raphael
– og den spanske folketonen A la nanita nana – i et arr av Norman Luboff.

Velkommen til konserter med

Osterøykoret         5. desember kl. 18:00 i Hosanger kyrkje
                                   8. desember kl. 18:00 i Haus kyrkje
Billetter på ticketco.no

Ole Bull Kammerkor        14. desember kl. 15:00 og 18:00 i Mariakirken
Billetter på VIPPS: Ole Bull Kammerkor / #538869

Bergen Mannskor 12. desember kl. 19:00 i Mariakirken og 23. desember kl. 22:00 i Åsane gamle kirke. Billetter på ticketco.no

Vokalensemblet Skrik (neida, ikke med meg som dirigent, men med Christian Holter!) 18. desember kl. 20:00 i St Jakob kirke. Billetter på ticketco.no

God advent!

Jon

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Samfunn i endring

På utallige oppfordringer (eh, nei, er vel ikke helt sant, det… ?) legger jeg nå årets 17.mai-tale ut på her på bloggen. Du må huske at jeg er litt høytidelig i røsten når jeg står foran bunadskledde forsamlinger. Kunstpauser etter vind og vær og tilpasning av mikrofonavstand må også inn i bildet. – og litt smånervøsitet fordi årets tale blei holdt i Fotlandsvåg her på Osterøy, og der kjenner jeg ikke så mange. Da blir det litt ekstra spenning. En av mine korsangere sa han var fornøyd med at han alltid hadde klart å takke nei til å holde 17.mai-taler. Vel, nå har jeg holdt tale 4 ganger de 3 siste åra her på øyne, i forskjellige bygder. Kanskje det er nok nå. Det vil tida vise.

 

Kjære sambygdinger. Gratulerer med dagen!

17. mai markerer på mange måter et veiskille. Et veiskille i norsk historie. Et veiskille der 112 menn møttes og var med på å stake ut kursen for det vi i dag kaller Norge. – og Norge er mye. Norge er Fotlandsvåg. Norge er Ammerud og Stovner i Groruddalen i Oslo der jeg vokste opp. – men Norge er så mye mer enn det. Jeg tenker kanskje først og fremst at Norge er folka som bor her. Vi, vi som bor i dette langstrakte landet der fjordarmene sniker seg inn og fjellene stuper i fjordene. Vi som bor på forblåste plasser i kriker og kroker i kaldt og vått vær.

– og i likhet med Eidsvollsmennene har vi, vi som er her, du og jeg, vi har et ansvar for at generasjonene som kommer etter oss får gode liv. Mye har skjedd siden Eidsvoll i 1814 og selvstendigheten i 1905, men for første gang i mittliv, har jeg i året som har gått virkelig følelsen av å ha vært tilstede i en historisk hendelse. Det kan være vanskelig å oppdage at man er med på endringer akkurat mens de skjer, og det er bare ettertida vil vise om jeg hadde rett.

#metoo-sakene som har dukka opp i oktober 2017, først i USA, seinere i blant annet Sverige og så her i Norge, har satt søkelyset på hvordan vi behandler hverandre som medmennesker. For det er det handler om. Hva slags verden vil du at dine barn skal vokse opp i? Dine sønner, dine døtre?

Sjøl har jeg vært far i 16 år nå, og det er noen ting som er viktige for meg som jeg prøver å lære barna mine. En av disse tingene er å ha respekt for andre. Respekt for mangfoldet vi omgir oss med. – for vi er forskjellige. Nå i den digitale tidsalder, får jeg ofte et skrått smil når jeg forteller at jeg er frimerkesamler og at jeg var en aktiv brevskriver i mange år. Barna mine veit knapt nok hva et personlig, håndskrevet brev er. – men hvorfor trekker jeg fram min egen frimerkesamling. Jo, jeg har noe og gjør noe som kanskje ikke er like vanlig som mange andre. Jeg er meg sjøl, men jeg respekterer selvfølgelig også de som ikke samler på frimerker. Jeg snakker ikke nedlatende om dem eller til dem fordi de ikke samler på frimerker.

La meg hoppe tilbake til nasjonen Norge. Jeg har et litt dobbelt forhold til kongehuset og alt det representerer. Jeg synes det er problematisk at noen arver både yrke, tittel og livsstil, men samtidig ser jeg at kongehuset knytter oss sammen og jeg må innrømme at jeg er litt redd for hvordan landet ville sett ut om vi hadde kasta oss inn i presidentkampanjer og denslags. – for kongehuset er flinke til å ivareta sin rolle i Norge. Kong Harald holdt en av talene jeg virkelig setter høyest, i august 2016, og her skal jeg sitere vår konge, og nå er jeg tilbake igjen til dette med respekt og mangfoldighet, for hva sa kongen i talen sin: Han sa «Hva er Norge?» Jo, Norge er fremfor alt mennesker:  – og han sa Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Det sa kongen vår.

– men vi trenger stadige påminnelser om hvordan vi skal behandle hverandre med respekt. #metoo-kampanjen handler om grenser man ikke skal tråkke over. Den handler om respekten for hverandre som medmennesker.

– og jeg håper og drømmer, for jeg er en drømmer, jeg håper og drømmer om #metoo-kampanjen markerer et virkelig skille, ikke bare kvinner for som opplever overtramp av ulik karakter og alvorlighetsgrad, men for oss alle, at kampanjen får oss til å tenke oss om to ganger. Hvordan behandler vi våre medmennesker? I det store, i det lille. Alt du sier rundt kjøkkenbordet foran dine barn, bærer barna med seg videre. Våre barn speiler oss voksne, både på godt og vondt.

Vi er også alle barn av vår tid, og jeg håper og tror at den tida nå er inne i, i ettertida blir tida som huskes for respekt og medmennesklighet.

Det er en annen side ved denne respekten og medmenneskeligheten jeg også er opptatt av på en dag som 17.mai. Flere ganger gjennom livet har jeg kommet i prat med mennesker fra andre land, som opplever 17.mai i Norge for første gang i sitt liv. Først stiller de seg undrende over en hel nasjon som heiser flagget og jubler over sin egen nasjons fortreffelighet. Det kan, ved første øyekast, virke både nasjonalistisk i ordets verste forstand, og selvgodt. – men etter å ha opplevd hele dagen, ser de noe mer, de som opplever 17.mai i Norge for første gang. – for her er det ingen store militærparader. Det er ingen dag for å snakke nedsettende om andre. Det er barnas dag, det er dagen for is og pølser og sekkeløp og vakre klesdrakter.

– og det kan vi være stolte av. Vi kan være stolte av at vår 17.mai er en festdag for alle i landet Norge, landet med fjorder og fjell som vi er så glade i. For vi må få lov til å være stolte. – og her kommer en av de andre sidene ved respekten og mangfoldigheten jeg er opptatt av. Vær stolt av den duer. Lær dine barn rundt middagsbordet at de er gode nok. For respekt for andre er utrolig viktig, men din egen selvrespekt er også viktig. Tør å kaste janteloven vekk! Vær deg sjøl og vær stolt av det.

Tilbake igjen ved eget middagsbord og mine egne barn, er dette en side av livet som også handler om respekt. Det handler ikke om at man er bedre enn andre. Det handler ikke om at man skal sette seg på sin høye hest. Nei, det handler om at man er like mye verdt. Dine egne interesser, enten du er frimerkesamler eller om du elsker Vikingarna, er du like mye verdt.

Jeg hadde en rar opplevelse rett før jeg flytta til Osterøy for litt over 10 år sida. Min kjæreste hadde aldri vært her før, og jeg hadde bare hatt én spillejobb i Hamrekirka før vi fant drømmestedet vårt her på øya. Så jeg tenkte…. kjenner jeg noen fra Osterøy? Jeg kom på to personer, og ringte dem og spurte om de kunne fortelle meg noe om Osterøy. – og helt uavhengig av hverandre svarte de akkurat det samme. «Osterøy har veldig lavt utdanningsnivå.» Nå, ti år seinere, synes jeg fremdeles svaret er rart. – for hvorfor svarte de det? Sier det noe om de som bor her, hva slags miljø det er eller folka som bor her?

I alle disse 10 åra har dette svaret blitt liggende som en slags utforløst gåte. – og så har jeg begynt å tenke. Tenke på janteloven. «Du skal ikke tro du er klokere enn oss.» heter det i Janteloven. Hva tenkte mine to venner fra Osterøy? Tenkte de at jeg måtte bo et sted der folk har høy utdanning? Gjør dine høye utdannelse deg til noe bedre enn andre? Svaret er rungende NEI. Ja, en utdannelse med høyere universitetsgrad gir deg kanskje dypere forståelse innenfor et fag, den gir deg lærdom du kan bringe videre innenfor et emne, men den gjør ingentingmed hva du er verdt som menneske. Den sier ingenting om 150 års solid metallindustritradisjon på Osterøy. Den sier ingenting om gresset på Havråtunet eller brakjekledde låver.

Jeg gjør det jeg kan for å lære mine barn at de skal være stolte av hvem de sjøl er, hvor de kommer fra og alt det mangfoldet som også Osterøy og Norge har. De skal være stolte og de skal behandle sine medmennsker med respekt.

Før jeg avrunder dagens tale, må jeg fortelle kort om min nyoppdagede Osterøyhistorie, for en av tinga jeg synes er litt morro og som gjør meg stolt, er både at jeg lever og bor her på Osterøy, men også familien min og tradisjoner fra både farsslekt og morsslekt. Hvis du spoler noen minutter tilbake, husker du kanskje at jeg sa jeg hadde bodd her på øya i litt over ti år. – men nå nylig fikk jeg nettopp vite om en gravstøtte som ligger skjult i gresset rett ved Hosanger kirke. – og jaggu har det ikke bodd en Blichfeldt her ført. Da den nåværende Hosanger kirke var 2 år gammel, i 1798, var det en Blichfeldt langt ute i slekta mi som var prest i Hosanger kirke. Plutselig fikk jeg spor av røtter på Osterøy jeg også.

Mauren – av Inger Hagerup

 

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

 

Gratulerer med dagen!

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Tør du bruke ordet «kunst» om det du sjøl gjør som kordirigent? Ærefrykten i å møte Frank Martins messe for dobbeltkor…

For snart tjue år sida, mens jeg var student på Griegakademiet var jeg på konsert i Logen i Bergen. Konserten var del av den store, årlige konkurransen for klassiske musikere der en kan få støtte over lengre tid, noen år eller så. Jeg husker ikke nøyaktig hvilken ordning det var, men det er ikke så nøye.

Konserten var fin den, men den ga meg ikke noe mer enn akkurat det; en helt grei konsert.

Etter konserten skulle juryen samle seg og så offentliggjøre resultatet litt seinere på dagen. Jeg var opptatt etter konserten og hadde ikke anledning til å høre resultatet, men blei jo litt nysgjerrig på hvem som vant.

– og seinere samme kveld traff jeg et av jurymedlemmene i gangen på Griegakademiet. Hun var professor der. «Hvem vant?» «Ja, hvem vant?» Først spurte jeg og hun slang spørsmålet i retur. Jeg trakk på det, tenkte meg nøye om, begynte å beskrive de ulike musikerne for å gjøre meg opp en mening, men det var litt vanskelig. «Ikke vær redd for å bruke ordet,» sa professoren. Jeg blei et levende spørsmålstegn. «Du må tørre å si kunst.»

– og så tenkte jeg om en ny runde, og til min egen store overraskelse klarte professoren å lure resultatet ut av meg: Det var ingen som vant dette året. Prisen blei ikke delt ut. De var flinke musikere alle sammen, men ingen hadde det lille ekstra. Ingen ga den følelsen som gjør at du blir løfta opp over det tekniske vidunderet. Det de gjorde, var ikke «kunst,» var professorens mantra. – og jeg var enig. Det var jo det jeg konkluderte med, eller var det egentlig jeg som hadde konkludert? Professoren gikk og jeg blei stående igjen med en slags ærefrykt. – for hvem er jeg til å sjøl å bli musiker, sjøl å være en som kaller seg kunstner, en som jobber fram mot noe som skal presenteres for et publikum med mål om å gi publikum en opplevelse som gjør en forskjell i livene deres.

– for det er målet…

Det er fortsatt målet mitt som musiker, som kunstner. Målet er å nå inn til noen, gjøre noe som gjør at de får opplevelser de ikke klarer å beskrive med ord, men som gjør livet deres rikere. Jeg har både sangerne i korene jeg dirigerer og publikum som målgruppe.

– og jeg blir fylt av ærefrykt. Store navn, store komponister. Verk som nettopp har gitt meg den følelsen jeg jakter på at andre også skal få oppleve.

Nå nærmer det seg første jeg gang jeg sjøl skal få oppleve et av disse musikkverkene som dirigent. Frank Martins messe for dobbeltkor var det Ragnar Rasmussen, en av mine viktigste lærere, som gjorde meg kjent med gjennom Kammerkoret Saga, et kor som bare eksisterte i 6 innholdsrike år.

Det er et verk som jeg stadig finner nye elementer i. Det er en slags romantisk verk, samtidig ikke. – og etter 20 år som kordirigent, er denne messen et av verkene som stadig dukker opp igjen i min bevissthet. Den ga meg den gang for rundt 15 år sida noe jeg ikke kan sette ord på, noe som er høyst tilstede i meg hver dag, og som bidrar til at jeg har et ønske om å være med på å skape musikk, skape kunst, helst hver eneste dag.

Jeg får skrive som de gjør i Bergens Tidende, jeg kommer med «Dagens anbefaling», sjøl om det kanskje blir litt vel kommersialiserende for hva jeg egentlig kjenner meg komfortabel med på denne bloggen:

Dagens anbefaling:

Frank Martins messe for dobbeltkor
m/ Ole Bull Kammerkor og Kammerkoret Aurum

Du har to sjanser:

  • 21. april i Ilen kirke i Trondheim kl. 19:30
  • 28. april i Johanneskirken i Bergen kl. 19:30

På konserten i Bergen er det jeg som er dirigent for konsertens hovedverk: Frank Martins messe for dobbeltkor. Jeg gleder meg – og er litt spent.

Kategorier
Aktuelle temaer Livet

Kvinnedagen

I går var det kvinnedagen. Stadig nødvendig, dessverre. Akkurat det å ha en sånn dag, har jeg alltid hatt et litt ambivalent forhold til, og det er bare fordi mange går rundt og sier «gratulerer med dagen».  Jeg har gått i tog i mange år og det er vel først og fremst livets tilfeldigheter som gjør at jeg ikke har gått i tog på den del år nå. Fokuset og innholdet er bra, men det å bruke dagen til å si «gratulerer med dagen,» er jeg usikker på om har den rette effekten. For meg blir det litt som å ha fokus på mobbing på skolen. Da kan konsekvensen fort bli som jeg hørte er skjedd med kvinnedagen i Russland, der dagen er blitt en dag der menn kjøper blomster til sine koner nå. De kjemper ikke for likelønn og likebehandling denne dagen, de gir en blomst til noen de er glade i, som forsåvidt er hyggelig, men undergraver man samtidig det viktige og alvorlige, nemlig at samfunnet ikke klarer å gjøre om på gammelt patriarkalsk fokus, der kvinnedominerte yrker som krever like mye utdanning og arbeid gir mindre lønn enn tilsvarende mannsdominerte yrker.

For meg er kvinnedagen viktig, men det blir for meg parodisk når NRK nok en gang klarer å lage en sak jeg så på 21-nyhetene i går der de spør en gruppe tilfeldige menn på gata hvilken kvinne som betyr mest for dem og tilbyr dem å sende en hilsen gjennom skjermen. Det kan jo være hyggelig med en hilsen, men det er 364 andre dager i året man heller burde sende slike hilsener, det er 365 dager i året man burde hilse til dem man er glad i og gratulere dem med dagen eller overraske dem med blomster.

I disse #metoo-tider vil jeg tro det er flere enn meg som har gått runder meg seg sjøl. I år har jeg jobba 20 år som kordirigent. Som kordirigent er du leder for en gruppe mennesker, og jeg har mange, mange ganger gått runder både med kolleger, venner, familie og meg sjøl der jeg har gjort mitt beste for å løfte blikket. Hvilken rolle har jeg som leder? Hvilken makt har jeg som leder? For meg som kordirigent for korsangere som har dette som hobby, og altså velger å komme på øvelse hver eneste uke, blir jeg også både ydmyk og litt redd når jeg tenker på at de velger å bli ledet av meg, gjennom musikalske opplevelser. Det er jo selvsagt ikke nødvendigvis meg personlig som er grunnen til at de vil være med i koret. Det kan være musikalske og sosiale årsaker. Likevel. De kommer igjen uke etter uke, noen ganger mange ganger på ei uke.

– og så, oppi alle disse tankene, som jeg har drodlet med i alle år om mitt lederansvar og min lederrolle, kom #metoo-kampanjen. – og jeg fikk et nytt behov for å se på min rolle. Har jeg misbrukt rollen min på noe vis? Har jeg gjort ting som i ubetenksomhet har vært sårende eller krenkende sett med #metoo-øyne? Som kunstner, kordirigent, medmennske og engasjert formidler gjør jeg mye for at sangerne skal finne sitt musikalske fokus gjennom å gi av seg sjøl. Jeg har derfor gitt mange direkte blikk til sangere, jaktet på hvordan vi sammen skal klare å finne en kjerne av noe direkte og personlig vi sammen kan overføre til musikken.

– og da, i det øyeblikket der jeg så godt jeg kan krever av mine sangere at de skal gi av seg sjøl, da bruker jeg min «makt». Jeg gjør det bevisst og med viten og vilje, men jeg klarer ikke finne steder i mine 20 år der jeg har trådt over grensen. #metoo-grensen. Jeg har ikke funnet øyeblikk eller måter som ikke er passende, som de sier i avisa. – men jeg har vært redd de siste månedene, redd for at jeg har misbrukt den tilliten mine korsangere viser meg. – og jeg veit jo at hukommelsen er selektiv. Hvordan jeg husker og oppfatter noe, oppfattes ikke nødvendigvis likt av andre. Det har jeg mange ganger fått erfare. Konklusjonen min så langt er at jeg ikke må sulle meg inn i bekymring. Jeg må leve livet, gjøre så godt lille jeg (sitat svigerfar) kan gjøre, gjøre mitt ytterste for å være en ålreit fyr som bidrar med mitt gjennom et liv i korsang.

Så kom kvinnedagen i går. #metoo var fokus i store deler av verden. Det er viktig. Det er riktig. – og jeg drømmer om at vi en dag får se en dag da kvinnedagen ikke er nødvendig. Dessverre tror jeg det langt fram til vi kanskje opplever et samfunn som virkelig har tatt likeverd inn i alle sider ved livene vi lever. Derfor er kvinnedagen fortsatt viktig.

– men i dag vil jeg gratulere alle med dagen. Kvinner og menn. For i dag er det en annen dag, en hverdag. Dagen i dag er én av 365 dager der vi bør tenke på dem vi er glade i, gi dem den oppmerksomheten de fortjener. – og det er nok en dag der vi bør kjempe for at alle mennesker blir behandlet med lik respekt og likeverd. – med håp om en framtid der verken #metoo-kampanjer eller egne dager for kvinner er nødvendig.

Gratulerer med dagen!

Kategorier
Aktuelle temaer Kor Livet Musikk

Et liv fylt av språk…

Ungarsk                                Tysk                           Islandsk                                Kirkeslavisk

 

Svensk                      Italiensk                                Baskisk                          Polsk                       Dansk

 

Latin                      Norsk                          Fransk                       Engelsk                       Nederlandsk

 

Den sveitsiske kordirigenten Mario Fontana hadde som mål at alle som var innom som sangere i hans kor skulle få oppleve mange språk…

Språklig forståelse og opplevelse som vei inn til nye kulturer.

I Ole Bull Kammerkor har vi i snart tre år utfordret oss selv på mange språk. – og for å forstå språkenes egenart bruker vi mennesker fra ulike land for å snakke for oss. Vi undersøker hvordan språket klinger når folk som er derfra snakker språket.

– og i koret viser det seg også at en stor variasjon i språklig bakgrunn. Blant sangerne hadde vi ei som var fransk som hjalp oss da vi jobba med fransk musikk. Vi henta inn en som hadde baskisk som sitt morsmål når vi skulle synge på baskisk. Vi har ei tysk jente i koret som hjelper oss med tysken og minst to i koret behersker litt italiensk, og så i høst, når vi så skulle starte med russisk, kom det jaggu en fram fra bassrekka og sa at «Jeg har mellomfag russisk.»

Tirsdag kveld toppet vi det kirkeslaviske og russiske med fint besøk på øvelsen av en den ortodokse fader Dmytro Ostanin, som kom for å gi oss enda et språklig løft.

Vi åpner stadig nye dører og oppdager hva som finnes bak og skaper nye bekjentskaper.

Korets styreleder er sågar svensk med ungarsk opphav og traff sin tyske mann i Geiranger (der mitt navn Flydal stammer fra) og de har sitt eget firma som leverer språktjenster for næringslivet.

Selv kommer jeg fra en familie der mamma, med norsk som morsmål snakker flytende rumensk, spansk og fransk, mormor hadde tysk som morsmål, men vokste opp i polen og snakket fransk med min morfar fra Sunnmøre. Han var professor i romansk filologi og behersket både latin, gresk og fransk, for å nevne noe.

For meg, som kordirigent, er det mangfoldige lyduniverset i de ulike språkene spennende og utfordrende og jeg inviterer mine sangere med meg på stadig nye språklige reiser.

Denne helga skal vi til pers med bl.a. kirkeslavisk og russisk når vi inviterer til adventskonserter som er delt på midten mellom norsk julemusikk og musikk fra den russisk-ortodokse kirke.

Jeg gleder meg.

OBK_O12_plakat_A3 2

Kategorier
Aktuelle temaer Grønt liv Livet

Uendeleg trist

Eg er så uendeleg trist.

Inni meg er det eit sår som ikkje gror.

Eg undrast om det er mogleg å fiksa det?

Det var den historia om kvalen.

Historia om oss menneske.

Om oss menneske som lever på denne kloden som om heile kloden var….berre vår.

Berre min, berre mitt.

Eg likar ikkje formaningar.

Eg likar ikkje folk som meiner at dei på generelt grunnlag veit betre enn andre.

Eg slit med å finna ut kva eg skal gjere.

No har eg ei lita rolle i eit politisk parti.

Eit parti der ein tenkjer på jorda vår.

På dei som kjem etter oss.

I går gjekk eg inn og delte eit trist bilete.

Bilete av den typen ingen vil sjå.

Ein kval med meir enn 30 posar i magen.

Ein stranda kval.

Ein open kval.

Gode menneske freista å hjelpa kvalen ut att i havet.

Ein gong.

To gongar.

Kvalen stranda.

Kvalen stranda.

Kva var gale med kvalen?

Kvifor ville han ikkje ut att i havet?

So vart han avliva.

Inni kvalen ligg spor av menneske.

Spor av menneske.

Kva spor skal vera etter deg?

Eg leitar etter skjønnhet.

Eg leitar etter trøyst.

So kjem eg i hug tre enkle minutt.

So koblar eg desse med ein kval.

No vert desse tre minutta satt saman til eit bilete eg ikkje klarar sleppe.

Eg er så uendeleg trist.