For snart tjue år sida, mens jeg var student på Griegakademiet var jeg på konsert i Logen i Bergen. Konserten var del av den store, årlige konkurransen for klassiske musikere der en kan få støtte over lengre tid, noen år eller så. Jeg husker ikke nøyaktig hvilken ordning det var, men det er ikke så nøye.

Konserten var fin den, men den ga meg ikke noe mer enn akkurat det; en helt grei konsert.

Etter konserten skulle juryen samle seg og så offentliggjøre resultatet litt seinere på dagen. Jeg var opptatt etter konserten og hadde ikke anledning til å høre resultatet, men blei jo litt nysgjerrig på hvem som vant.

– og seinere samme kveld traff jeg et av jurymedlemmene i gangen på Griegakademiet. Hun var professor der. «Hvem vant?» «Ja, hvem vant?» Først spurte jeg og hun slang spørsmålet i retur. Jeg trakk på det, tenkte meg nøye om, begynte å beskrive de ulike musikerne for å gjøre meg opp en mening, men det var litt vanskelig. «Ikke vær redd for å bruke ordet,» sa professoren. Jeg blei et levende spørsmålstegn. «Du må tørre å si kunst.»

– og så tenkte jeg om en ny runde, og til min egen store overraskelse klarte professoren å lure resultatet ut av meg: Det var ingen som vant dette året. Prisen blei ikke delt ut. De var flinke musikere alle sammen, men ingen hadde det lille ekstra. Ingen ga den følelsen som gjør at du blir løfta opp over det tekniske vidunderet. Det de gjorde, var ikke «kunst,» var professorens mantra. – og jeg var enig. Det var jo det jeg konkluderte med, eller var det egentlig jeg som hadde konkludert? Professoren gikk og jeg blei stående igjen med en slags ærefrykt. – for hvem er jeg til å sjøl å bli musiker, sjøl å være en som kaller seg kunstner, en som jobber fram mot noe som skal presenteres for et publikum med mål om å gi publikum en opplevelse som gjør en forskjell i livene deres.

– for det er målet…

Det er fortsatt målet mitt som musiker, som kunstner. Målet er å nå inn til noen, gjøre noe som gjør at de får opplevelser de ikke klarer å beskrive med ord, men som gjør livet deres rikere. Jeg har både sangerne i korene jeg dirigerer og publikum som målgruppe.

– og jeg blir fylt av ærefrykt. Store navn, store komponister. Verk som nettopp har gitt meg den følelsen jeg jakter på at andre også skal få oppleve.

Nå nærmer det seg første jeg gang jeg sjøl skal få oppleve et av disse musikkverkene som dirigent. Frank Martins messe for dobbeltkor var det Ragnar Rasmussen, en av mine viktigste lærere, som gjorde meg kjent med gjennom Kammerkoret Saga, et kor som bare eksisterte i 6 innholdsrike år.

Det er et verk som jeg stadig finner nye elementer i. Det er en slags romantisk verk, samtidig ikke. – og etter 20 år som kordirigent, er denne messen et av verkene som stadig dukker opp igjen i min bevissthet. Den ga meg den gang for rundt 15 år sida noe jeg ikke kan sette ord på, noe som er høyst tilstede i meg hver dag, og som bidrar til at jeg har et ønske om å være med på å skape musikk, skape kunst, helst hver eneste dag.

Jeg får skrive som de gjør i Bergens Tidende, jeg kommer med «Dagens anbefaling», sjøl om det kanskje blir litt vel kommersialiserende for hva jeg egentlig kjenner meg komfortabel med på denne bloggen:

Dagens anbefaling:

Frank Martins messe for dobbeltkor
m/ Ole Bull Kammerkor og Kammerkoret Aurum

Du har to sjanser:

  • 21. april i Ilen kirke i Trondheim kl. 19:30
  • 28. april i Johanneskirken i Bergen kl. 19:30

På konserten i Bergen er det jeg som er dirigent for konsertens hovedverk: Frank Martins messe for dobbeltkor. Jeg gleder meg – og er litt spent.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *