Nå har jeg ikke tatt meg tida til å skrive her på lenge. Det går i ett, eller hvordan man skal si det. Så akkurat et lite klipp på nett fra en som i konfirmasjonen bruker 65 år gamle sko fra sin far i konfirmasjonen. http://www.bt.no/folkivest/3587295

Noen ganger har jeg lurt på om vi er aleine i denne verden om å bruke ting om igjen og om igjen, men jeg tror vi egentlig er ganske mange. Det er bare det at verden har skjena litt ut til den ene sida.

Et eller annet sted på veien spora noe av. Det starta vel allerede på begynnelsen av 1900-tallet når tekstilingeniører lagde tynne strømpebukser som var så solide at en kunne taue biler med dem. Hvordan skulle de tjene penger når klærne ikke gikk i stykker? Så har det sneket seg inn bit for bit i alle typer industriuer, og så sitter vi her, nesten 100 år seinere, og skjønner ikke helt hva som skjedde. Hvorfor går klærne så fort i stykker? Ja, det er sikkert hard brukt.

Nei, det er ikke der feilen ligger. Dette er bevisst satsning på penger i stedet for å satse på at verden skal bestå, i stedet for at langsom tid skal kunne eksistere, at ting faktisk varer og varer.

Da jeg gifta meg i 2006 var det i pappas gamle dress. Den blei  skreddersydd til ham rundt 1963… – og jeg bruker den fremdeles. Den trenger litt bøting fra tid til annen, men stoffet er godt og dressen er stadig solid…

Når vi nettopp var i konfirmasjon, var sjuåringen ikledd kanskje et av familiens fineste antrekk, nemlig pappas (min pappa) matrosdress, sydd av skredder Bøler på Grorud rundt 1950. – og ja, den virker fremdeles… (har fått tillatelse av sjuåringen til å legge bildet på nett)

Tenk over det neste gang du kjøper klær i butikken. Er det laga for å vare i tre generasjoner, eller må det kastes neste gang noen snur seg i døra?

 

DSC_0012

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *