Nå begynner det å roe seg – kanskje. Jeg liker når det blåser litt. Mye kjedeligere når det står helt, helt stille…

Jeg hadde konsert med Vokalensemblet Skrik på Stord for 12 dager siden. Vi var gjester hos det lokale damekoret Corona. Corona var godt vertskap og stilte både med fortreffelig mat og godt publikum.

Da oppstod ett av disse øyeblikkene. De kommer fra tid til annen, og de er med på å gjøre livet atskillig rikere og gjør også at jeg ikke lurer på hvorfor jeg ikke prøvde å bli lege – eller et eller annet annet som har direkte påviselige konsekvenser for menneskets ve og vel.

Ja, tilbake til øyeblikket. Det var et sånt øyeblikk hvor det som skjer går opp i en høyere enhet. Nesten så jeg blir religiøs. Jeg forsvinner. Min person blir borte. Det er bare musikk. Bare liv. Liv. Enhet. (Nå hørtes det jaggu religiøst ut…)

Disse øyeblikkene opplever jeg fra tid til annen. Jeg kan ikke huske når sist gang var, men jeg kan hente fram minnene om flere. Ett av dem var september 1997 med Bergen domkantori i Johanneskirken. Først ei uke på Sardinia med konserter hver dag. Så én dags pause eller to. Så konsert i Johanneskirken sammen med Voci Nobili (Høgskolen i Bergens sagnomsuste kor). Vi fremførte flere av satsene fra Rachmaninovs Vesper – og da, akkurat da, på denne konserten, da gikk alt opp i en høyere enhet. Vi var bare der, Voci Nobili var der. Våre to forskjellige klangverdener gjorde livet verdt å leve. (At min kjære Silje også sang på samme konserten, oppdaga vi flere år seinere. Vi kjente hverandre ikke da…)

Vitenskapen vil jo gjerne forklare alt, og som Åse Kleveland har sagt til meg flere ganger den siste uka; Nå er det bevist at korsangeres hjerter slår i takt. DE SLÅR I TAKT!!! Etter en stund med felles sang slår hjertene i takt. Finnes det noe vakrere?

Vel, i min eufori etter konserten på Stord, kom jeg hjem til mitt etterhvert kjære Osterøyne og kom på en slengbemerkning fra Tormod i koret: Jeg hadde nynna på The Fox av Ylvis – og han sa «Den hadde vært morsom å synge». Kun som fleip.

– men jeg tenkte: Kanskje jeg skal gjøre det, og da må det vel skje nå. Som en liten gest til koret – som takk for opplevelsen av å ha blitt brakt opp i en høyere enhet. Som takk for at jeg er så priveligert som har kor som arbeidsplass.

Så jeg arrangerte den, og i skrivende stund, etter litt over ett døgn på nett, har over 5000 sett videoen vi tok av fremføringa vår. Vi øvde på den i et par timer. Det var det vi rakk – før vi hadde en anledning som bød seg – en festforestilling i regi av Human-Etisk Forbund med tidligere nevnte Åse i spissen. Et av temaene var «Det lekende mennesket». Ja, nettopp.

– og de siste dagene, med en smule (Ja, i disse sosialt styrte mediedager kan det vel kun kalles en smule), en smule medieoppmerksomhet og fokus på mitt arr og korets fremføring av The Fox, kommer spørsmålet stadig til meg fra ulikt hold: Er det ikke et kick? Jo da, fint med rever og sånn, men mitt ærlige svar, er at mitt kick denne gangen, det var opplevelsen av å være en del av noe større på en konsert på Stord.

– og jada: Her ligger siste krumspring. Har de siste dagene sitert min tidligere sangerbror fra Kammerkoret Saga, Aasmund Nordstoga: En fe’kje meir moro enn de’ ein sjøl laga!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *